Kjeldearkiv:Veier til Norge - Gwytar Siwaly

Han kom fra Kurdistan til Norge i 1997
Kjeldeinformasjon
Navn:	Gwtyar Siwaly
Tidsrom:	Sommeren 2008
Metode for nedtegning:	Intervju
Intervjua av:	Ida Tolgensbakk Vedeld. Tekst av Gwtyar Siwaly og Ida Tolgensbakk Vedeld.
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Mitt navn er Gwtyar Siwaly, og jeg er 37 år gammel. Jeg er gift og har to døtre. Jeg kommer fra Kurdistan. Vi kaller Kurdistan hjertet i verden – eller sivilisasjonens vugge!

Grunnen til at jeg kom hit til Norge var på grunn av politiske problemer, ti år tilbake. Jeg kommer fra en rik føydal familie i byen Slêmanî i det området av Kurdistan som Irak har tatt.

I 1986 flyktet familien min og jeg. Vi måtte flykte fordi faren min var en kjent mann der, og han ble presset. Min families navn er det samme som navnet på den østlige delen av Slêmanî. Regimet ville ha faren min som sin mann i dette området, for å oppnå makt der. Faren min ville ikke svike sitt land, derfor måtte vi flykte. Jeg var bare seksten år da, og faren min kom og hentet meg på skolen. Vi forlot hjemmet vårt samme kveld. I den perioden han ble presset, hadde faren min hatt kontakt med en leder av Partiet. Vi dro til øst i Kurdistan, det området som Iran har tatt. Der bodde vi til 1991. Vi ville ikke svike vår egen samvittighet, derfor dro vi. Slik var det jeg ble et medlem av geriljaen. I 1991 kom vi tilbake, for å bli frivillige i de kurdiske områdene. Golfkrigen ble en mulighet for kurderne til å kjempe. Under denne krigen var jeg en del av Peshmerga, en geriljaorganisasjon som kjempet for å frigjøre Irakisk Kurdistan.

Etter hvert ble det dessverre borgerkrig. Det ble et annet parti enn mitt som hadde makten i Slêmanî. Jeg kunne ikke lenger bo der. Jeg kunne ikke bo i Irak og ikke heller dra tilbake til Øst-Kurdistan. Min eneste mulighet var å dra til Europa. Jeg var svært lei meg for at det ble borgerkrig. Jeg tror ikke på borgerkrig. Jeg tror på å kjempe mot Saddam, men jeg tror ikke på å kjempe mot mennesker av samme blod.

Jeg reiste til Norge delvis med smuglere, til fots og med buss, til Ankara. Vi tok fly over Russland, og videre til Norge. 5. august 1997 kom jeg til Norge, og det var en annen verden, hvor det var mye som var annerledes. Jeg husker jeg var på mottak i Tanum, og det var lange dager, med lys helt fram til ellevetiden om kvelden. Broren min hadde fortalt meg litt om det lyset, men på den tida tenkte man ikke på sånne ting. Det var ikke mitt valg at jeg måtte dra fra Kurdistan i det hele tatt. Det var utenfor min kontroll – og da bor jeg hvor som helst. Broren min bodde her, og hadde fortalt meg mange ting, mye positivt. En av de positive tingene som var med på å få meg til Norge var at her var det ingen Irakisk ambassade.

Jeg har bodd på forskjellige steder i Norge. Det første var Tanum, så Drevsjø, så Mosjøen, Råde, og etterpå Oslo. Tanum er jo det første stedet man kommer. Det er obligatorisk, det var der intervju og sånt ble gjort på den tiden. Etterpå må man vente på svar, og da er man i et asylmottak – jeg fikk Drevsjø.

Drevsjø er jo en av de kaldeste stedene i Norge. Det var ikke så interessant for meg. Jeg ble skremt med en gang. Da jeg kjørte fra Oslo til Drevsjø var det forferdelig kaldt. Det var september og veldig kaldt, og et veldig lite sted! Jeg har vokst opp i en by med cirka en million innbyggere og kom til et sted hvor det er 470 personer, med mottaket! I begynnelsen skremte det meg. Jeg tenkte: «Går jeg meg bort?». Jeg så ingen mennesker noe sted. 400 mennesker – enten er de på jobb, eller så sitter de hjemme. De gidder ikke å gå ut! Det var uvant for meg.

Jeg fikk allerede etter to måneder et positivt svar. Det var første gang i historien, det var litt merkelig for sjefen på mottaket, jeg var i møte spesielt om det! Etterpå søkte jeg derifra om familiegjenforening, for å få kona og barnet mitt hit. Det var ikke lett. Jeg presset dem en del på det å få et skjema på det som jeg kunne fylle ut og sende til UDI. Det begynte å bli i orden, men etter det så gikk det en del tid, mer enn det som det er lov å vente. Jeg begynte å presse mer, at dere må snakke med dem! Jeg hadde en bror, han bor ikke her nå. Han kom til Oslo da jeg var veldig lei meg fordi jeg ikke fikk svar, enda det var over tid og alt egentlig var i orden. Broren min tok en telefon og snakket med saksbehandleren som var min på den tida. Han ventet mer enn en time, og til slutt så snakket han med henne. Han snakket og forklarte min situasjon. Og etter to tre dager fikk jeg svar. Han var flink å fortelle situasjonen. Så fikk jeg svar i mottaket, at nå kunne jeg hente familien. Men da hadde jeg ingen kommuneplass, ikke noe sted å bo! Så jeg måtte fort finne meg en kommune som kunne ta i mot meg. Enda jeg hadde søkt helt fra begynnelsen i Bardu kommune, men jeg hadde ikke fått svar. Men så kom jeg til Mosjøen. For en kompis av meg, han var der, og da jeg ringte ham sa han at «la meg bare snakke med flyktningsjefen,» og han sa «OK! Hvis du vil komme hit, så får du plass med en gang». Og selvfølgelig! Jeg savnet jo veldig mye kona og barnet mitt!

Jeg har fortalt mange ganger til broren min og kona mi, at det året jeg var i mottaket og ventet på dem, det året har tatt ti år av mitt liv. Jeg savnet veldig, veldig kona mi og barnet mitt. Mer enn ett år uten barnet mitt! Det knuste meg. Og andre venter jo mye lenger.

Jeg flyttet altså til Mosjøen, hentet familien min, og bodde der fra 1998 til 2001. Etter at jeg hentet familien min fikk jeg med en gang tilbud av kommunen om å jobbe som morsmålslærer. Jeg jobbet der med en gang, selv om jeg hadde veldig dårlig norsk. Det gikk i hvert fall bra til slutt. Mosjøen er en liten by. Med ganske spesielle folk. Og dessverre en del rasister. Det var...

Jeg har lært mye i Norge. Gode ting er om norsk kultur og alt. Men der ser jeg noe negativt også. Altså, hvis jeg ser noe positivt her, så glemmer jeg noe av det negative som jeg hadde med meg fra før. Jeg prøver å ta noe positivt fra både her og der. Jeg liker naturen i Norge. Man ser på den grå himmelen noen måneder om vinteren. Men på den andre siden – vår og sommer – det er jeg veldig glad i. Jeg har sagt det til mine folk mange ganger. Norge er jo det paradiset som jeg har sett for meg i min fantasi før! Naturen er veldig fin.

Man kan leve fritt her. Det tror jeg hundre prosent på. Man kunne ikke leve fritt i det gamle Irak. Man kunne ikke snakke mot regimet, man kan ikke skrive mot regimet i det hele tatt. Men her i Norge er det ikke noen sånne problemer. Jeg kan vanligvis skrive hva jeg vil, jeg kan demonstrere. Det kommer ikke noen og tar meg for det.

Vi snakker kurdisk hjemme. Vi sier at det er ikke lov til å snakke andre språk med hverandre, hjemme. Så lenge barna er flinke i morsmålet til far og mor, så blir de flinke i språket i landet de bor i. De får mer uttrykk, mer ord. De hører uttrykk fra to forskjellige språk, og kan uttrykke seg mye mer. Så lærer man fortere andre språk. Min datter som er tolv år, snart tretten, hun er den beste i klassen i engelsk. Snart kommer ungdomsskolen, og da kommer hun til å lære ett til så hun får fire språk!

I fjor kjøpte jeg bunad til den eldste datteren min. Vi var på gaten, og vi foreldrene hadde våre egne kurdiske nasjonalklær. Og så hun i bunad. Folk så på oss – barnet går med bunad! En spurte meg hvorfor det? Jo, for hun er født i Norge. Hun er norsk! Men landet mitt trenger meg, og landet mitt trenger barna og barnebarna mine. De er kurdiske barn, med norsk bakgrunn. Når Kurdistan blir fritt, drar vi selvfølgelig tilbake dit. Men det betyr ikke at vi glemmer det vi har fått fra Norge.