Kjeldearkiv:Veier til Norge - Justin

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Veier til Norge - Justin
Kjeldeinformasjon
Tidsrom: Våren 2008
Metode for nedtegning: Intervju
Intervjua av: Intervjua av Ida Tolgensbakk Vedeld, som også har oversatt fra engelsk.
Beskrivelse: Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Justin kom fra Harare til Oslo i 2002.

Jeg vokste opp i Zimbabwe, i hovedstaden Harare. Jeg bodde noen ganger med faren min, og noen ganger hos bestefaren min. Jeg likte å bo hos bestefaren min, for han var ikke så streng som det faren min var. Vi bodde i et ganske posh nabolag, for bestefaren min jobbet for en hvit mann. Han var kokk.

Jeg spilte fotball. Jeg var ganske god i fotball, men jeg var ung og hadde ikke mye stamina. Så jeg lykkes ikke med noen fotballkarriere. En dag jeg gikk rundt i nabolaget så hørte jeg noe slags musikk som jeg aldri hadde hørt før. Klassisk musikk. Jeg var sammen med onkelen min, han er yngre enn meg. Vi bestemte oss for å gå inn, ut av ren nysgjerrighet, bare for å se hva det var, du vet? De danset! En type dans jeg aldri hadde sett før. Alt jeg visste om dans var når vi hadde fest: shaking it – det var min forståelse av dans.

Jeg gikk inn og prøvde å se gjennom døra. Og damen som var regissøren kom ut, spurte oss hva vi drev med, hvor vi bodde og så videre. Hun spurte om vi ville se på. Jeg tror jeg var rundt seksten år på den tida. Vi svarte «Ja, selvfølgelig.» Vi hadde ikke noe spesielt fore. Så vi satt der på et sted hvor vi ikke var i veien for dem, og så på. Det var veldig forvirrende vet du, siden vi ikke visste hva dette var! Hun hadde spurt oss om vi ville se på, men hun hadde ikke forklart oss hva det var, hva de gjorde, hva slags dans det var. Det var interessant! Jeg tror vi var der en time. Og når vi dro sa damen at hvis jeg ville så kom de til å være der et par uker, og at jeg ville være velkommen til å se på.

Så det her ble noe jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg tror jeg var der omtrent en uke. En dag var noen syke, og damen spurte om jeg kunne steppe inn. Hun viste meg hva jeg måtte gjøre, og spurte meg om jeg klarte det. Jeg sa ja, jeg tror jeg kan det! Hun ville bare at jeg skulle fylle et hull, egentlig, for de øvde for en forestilling til en festival – de skulle til Harare International Festival of Arts.

Den andre dagen kom hun og sa at hun ville ha meg som en del av teamet. «Jeg vil prøve å se om jeg får passet deg inn». Og jeg gjorde det bare for moro, jeg forestilte meg aldri at dette var noe jeg kunne gjøre et levebrød av. Vi gjorde det der, og på festivalen i Haifa. Det jeg gjorde var at en mann, som seinere ble min beste venn, kom over scenen med en stor søppelkasse. Og jeg kom fra den andre siden med en ball på størrelse med en ballong, og kastet den oppi som en basketball. Så var det neste at jeg kom med et virkelig stort flagg, veivende rundt med det i omtrent to minutter, og så gikk jeg ut. Det var alt jeg gjorde. It was pretty weird.

Dette gjorde jeg omtrent tre forestillinger og så fikk vi lønnsslippene. Jeg tror det var min første lønn siden videregående. Jeg fikk kjøpt meg noen ting – it was pretty nice! De spurte meg ikke om jeg kunne fortsette eller noe; det var et prosjektbasert teater. So it was just ha det, ha det!

To uker etterpå fikk jeg en telefon. Det var fra en fransk dame, hun er koordinator for et kurs på Nasjonalballetten i Zimbabwe. Det ligger to minutters gange fra der jeg bodde, bak et stort kjøpesenter. Og jeg hadde aldri hørt om det! Jeg vokste opp der, jeg pleide å gå på det kjøpesenteret, men jeg hadde aldri hørt om Nasjonalballetteten i Zimbabwe. Jeg hadde et møte med henne. Hun fortalte meg at hun hadde sett meg med gruppen, og spurte meg om jeg ville være interessert i å gjøre noe med det, ta en utdanning innenfor dans? Selvfølgelig, hvorfor ikke?

De hadde en treårig utdannelse i dans der, med rekruttering hvert tredje år, og de hadde allerede begynt. Mine første klasser var i ballett. Først så posisjonene enkle ut, men de krever mye arbeid. I begynnelsen når jeg sto ved ballettbarren lo alle av meg. Jeg er høy, og jeg var virkelig tynn. De kalte meg den store edderkoppen. Men jeg brydde meg ikke om det, jeg bare fortsatte. Noen jenter pleide å hjelpe oss mye. Etter klassen kom de og veiledet meg. Noen ganger tror jeg de bare ertet meg. Men etter omtrent seks måneder ble jeg gitt et trofé som mest framgangsrike danser.

Så begynte det å være rykter. Det var et studentutvekslingsprogram mellom Zimbabwe og Norge, finansiert av NORAD. Noen fortalte meg at «Hvis du arbeider virkelig hardt, kan du få et stipend, og dra til Norge i tre år!». Jeg hadde aldri hørt om Norge. Jeg hadde akkurat begynt, og jeg visste ikke engang at man kunne få en grad i dans. Jeg visste det gikk an i akademia, men ikke i dans.

I mitt andre år ble jeg spurt om å gå i lære hos Tumbuka Company. De var både lokalt og internasjonalt anerkjent, og iblant reiste de utenlands. De reiste over hele verden. Å få danse med dem var virkelig bra. Hos dem kunne jeg få ordentlig arbeid. Og jeg hadde alltid drømt om å reise, men jeg visste ikke hvordan. Familien min var ikke rik. Men jeg bare visste at jeg kom til å reise, og jeg kom til å dra noe sted. Jeg visste bare ikke hvor, eller når, eller hvordan.

Jeg mistet moren min da jeg var ganske ung. Det var bare bestefaren min og faren min. Men faren min var ikke der for meg som en far. Han tenkte på seg selv. Jeg hadde ingen problemer med det. Jeg visste bare at en dag ville jeg bli noen. Og han ville komme til meg, han ville be om noe eller trenge hjelp.

Jeg var med Tumbuka i noen måneder, hver dag. De beholdt meg lenger tid enn noen av de andre guttene. Men jeg fikk fremdeles ingen jobb. Det var OK, for nå visste jeg at det var både den norske greia og dansekompaniet. Tiden gikk, og jeg ventet. Jeg holdt på å fullføre hele studiet. Og nå skulle nordmennene komme til Zimbabwe igjen, for auditioner.

Vi pleide å bruke trommer til den afrikanske dansen, og det måtte være et stort bål på morgenen for at trommene skulle strammes og få bedre lyd. Alle gutta pleide å dra dit, og komme tjue minutter for seint til klassen. Men så kom det noen løpende, og sa at «Nordmennene er allerede her, og auditionen skal være nå!» Vi var ikke forberedt.

Noen ganger har jeg en virkelig ille hodepine, som en migrene. Jeg fikk det da – jeg vet ikke om jeg fikk panikk eller hva.

Det var tre av nordmennene! Og vi var ikke forberedt på at de skulle komme tidligere enn de sa. Vi tok på oss tightsene og numrene våre og alt det der, og gikk til klassen. Damen som pleide å være læreren vår var ikke der – i stedet var det en dame som aldri hadde trent oss før. Forvirringen var stor! Men hun bare sa til oss at «Vet dere hva dette er? This is do or die!» Jeg fortalte henne at jeg hadde en skikkelig hodepine, og jeg trodde hun skulle be meg om å sitte. Men hun sa til meg at «This is a do or die situation. Du kjemper for livet ditt her. Jeg vet at du har en skikkelig hodepine nå, men bare gjør det beste ut av det, bare gjør det du kan!» Og jeg innså at å sette seg ned ikke var en valgmulighet lenger. I went «OK! Bring it on!» and started doing my thing. Hodepinen gikk bort etter tre kvarter og jeg begynte å glede meg mer over det. Så skulle vi gjøre afrikansk dans, og jeg var ganske trygg på afrikansk dans. Jeg hadde det gøy. Så var det samtidsdans, og moderne jazz. Og så var vi ferdige, takk for i dag. De sa til oss at vi skulle dra hjem og komme tilbake i morgen – eller var det etter et par dager? The curiosity was mounting! Var jeg så god som de ville ha meg – var jeg god, var jeg dårlig? Man vet ikke. Jeg ønsket virkelig å dra. For hvis jeg gjorde det, visste jeg at det ville forandre livet mitt. Til det bedre.

Vi ble etter hvert kalt inn, en etter en. Jeg var den siste. Og de sa: «Vel, vi så auditionen din, og den gikk veldig bra» og slike ting. Vi snakket og snakket. Og plutselig sa de: «La oss si at du skal til Norge. Vil foreldrene dine akseptere det? Vil de være enige i din avgjørelse?». Jeg sa: «Selvfølgelig!» Jeg visste de kom til å gjøre det, for jeg hadde kjempet for dette på egen hånd.

Faktisk, når jeg fortalte folk hjemme at jeg danset og slikt, så trodde de ikke på meg. De trodde jeg løy. Og så trodde de kanskje at jeg var homofil. De virkelig holdt meg tilbake. Kanskje det hatet de hadde hjemme var det som gjorde at jeg sto på og arbeidet hardt. At jeg kan faktisk skaffe meg et levebrød ut av dette, og jeg kan se til dere. De sa ting som «Dere vet, han er en løgnhals og den der dansinga er en homo-ting».

Men jeg kjempet og kjempet. Så når de spurte meg, vil foreldrene dine la deg få lov? Så sa jeg at ja, det kommer ikke til å bli noe problem. Og så sa de at Justin, du er en av de vi har valgt ut til å dra til Norge. Jeg sa «Hva?!» Jeg tror jeg spurte om igjen fem ganger, jeg trodde at jeg drømte!

Vi startet prosessen med å få visa. Det tar vanligvis lang tid, men denne gangen gikk det fort. Jeg fortalte folka hjemme om det her, men de sa bare at «Åh, det er Justin, og han er en løgner. Vi får vente og se. Hvis han kommer med et pass så kanskje tror vi ham». Det tok mindre enn en uke. Og jeg forberedte meg på å dra. Men de sa «Ah, kanskje det ikke virkelig er hans pass!» Bestefaren min var vanligvis ikke noe problem, men jeg hadde en stebestemor som pleide å drikke og behandle meg veldig dårlig. Hun sa til bestefaren min at han skulle kaste meg ut. Jeg fikk stipendet i juli og de hadde sagt at jeg måtte flytte ut i september. De sa at de ikke brydde seg om hvor jeg dro da, om jeg måtte leve på gata eller hva: «Hvorfor tar ikke faren din vare på deg?» Jeg tror ikke bestefaren min virkelig ville ha kastet meg ut, men jeg begynte å bli virkelig lei av all denne negativiteten. Jeg hadde masse tanter jeg kunne ha bodd hos, men da hadde det vært vanskelig å gå på skole, for bestefaren min var den eneste som hadde gangavstand til skolen. Jeg ville ikke ha klart kostnadene til transport fra der tantene mine bodde.

Jeg hadde passet med meg hver dag, for jeg ville ikke at noe skulle skje med det. Og så en dag mistet jeg det på bussen! Det var bare et par dager før jeg skulle dra. Jeg vet ikke hvordan det skjedde! Jeg måtte løpe til byen til dit bussen skulle. De hadde passet der, og ga det til meg. Hjemme, når jeg fortalte dem at jeg hadde mistet passet, så sa de «Ha! Vi sa det, han kommer ikke til å dra!» Jeg: «Damned! Kan dere ikke være litt støttende?»

Den dagen jeg skulle dra, dro jeg hjem og viste dem passet mitt, visaet og de norske bøkene mine. Jeg sa at «Jeg drar i dag». Og de var helt stille. Og fremdeles trodde de på en måte fremdeles ikke på meg. Jeg var stille. Jeg var spent, men også litt redd. Jeg visste ingenting om det stedet jeg skulle, jeg kunne ikke språket. Og jeg visste ikke hvordan det var med den her skolen. Folk kan bli bortført, ved å bli fortalt forskjellige saker. Jeg var litt skeptisk, selv om folk som hadde dratt dit før hadde kommet hjem to ganger i året. Vi hadde sett dem og visste de hadde det bra og ble behandlet veldig bra.

Bestefaren min og stebestemoren min sa at de ikke kunne kjøre meg til flyplassen, for det var seint og de skulle arbeide dagen etter. De sa ha en fin tur og alt slikt. Men de trodde meg fremdeles ikke, og de trodde at de kanskje ville se meg komme tilbake. Det var et rykte på den tida at hvis man dro til steder som London ville man bli deportert tilbake. Så de trodde at hvis jeg ikke kom tilbake igjen fra flyplassen så ville jeg komme tilbake fra London.

Men jeg fløy hit!

Den første dagen jeg var her, så jeg meg en del rundt. Jeg fant ut hvor vi bodde og hvor vi spiste og alt det der. På den tida var skolen på Aker Brygge i Oslo. En dag ringte jeg sjefen til bestefaren min, og fortalte at jeg hadde hatt en fin tur, og at jeg hadde det bra. Og alle gråt! Haha! Alle gråt, for de skjønte at det var virkelig!

Jeg kom i 2002, studerte i tre år og fullførte Statens balletthøgskole med en bachelor i jazz. Jeg har drevet med alle slags sprø danser. Folkedans, mye europeisk folkedans. Det var en berg-og-dal-bane. Det var en dream come true!

Det var en bra skole. Men fra den første dagen vi var der til den dagen vi fullførte, så foregikk alt på norsk. Læreren sa noe på engelsk, men alt ble demonstrert på norsk. Vi måtte se på de andre studentene og prøve å følge dem. Vi var så heldige å ha noen studenter som kom og forsøkte å oversette. Det var fint. Men noen ganger ble vi slitne. Og noen ganger føltes det ikke så bra å gå og spørre hele tiden – vi tenkte at vi kanskje plaget dem. Skolen betalte for norsktimer. Men det var tøft, for timene på skolen begynte klokka åtte eller ni om morgenen, og sluttet kanskje klokka fire. Og så var det norsktimer som kanskje sluttet halv åtte. Vi bodde på St. Hanshaugen med seksten andre mennesker. Og innen vi kom opp dit ville det være en kø av andre folk som ville lage mat. Andre studenter, akademikere, de sitter hele dagen. Men vi kom hjem fra hopping og dansing, og vi var virkelig slitne. Vi trengte et bad. Hvis vi ventet til om morgenen ville det sannsynligvis være en kø igjen! Og vannet var kaldt om vinteren.

Nå er jeg fulltids pappa. Jeg traff kjæresten min like etter at vi kom til Norge og vi har en sønn. Han blir tre år i august. Han elsker pappaen sin. Det er sprøtt. Du forstår ikke hva foreldrene dine gikk gjennom før du selv får barn. Du kan prøve å fortelle vennene dine om barn, men de vil ikke forstå – ikke før de får sine egne. These things are precious. Det spiller ingen rolle hvor langt nede du er, eller hvor sint du er. Hvis du ser på ungene dine, smiler du igjen. Og de ser opp til deg, som et forbilde. Wow!

Jeg har et ganske bra forhold til sønnen min. Jeg håper det vil fortsette slik, og jeg håper at han ikke vil begynne å vanke med feil mennesker i Oslo. Det kommer mye an på foreldrene, tror jeg. Det som reddet meg var dans. Mesteparten av min generasjon i Afrika arbeidet hardt, og så satt de på hjørnet og røyket marihuana. Planla kriminalitet. Jeg vokste opp i et voldelig miljø, men jeg kom ut av det. Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg var veldig sporty. Jeg spilte fotball, og så kom dansen til meg. Hvis man gir ungene sport, så… Men jeg ønsker ikke at han skal danse. Det er hardt.

Jeg kommer definitivt til å dra tilbake og besøke familien min og vennene mine i Zimbabwe av og til. Jeg har ikke rømt. Men jeg kommer til å leve i Norge, på grunn av sønnen min. Sikkerhetsmessig og utdanningsmessig. Han snakker norsk. Han forstår shona, men han snakker det ikke. Han sier et par ting. Jeg kunne nok ha gjort mer for å lære ham shona. Jeg prøver, men ofte ender jeg opp med min broken Norwegian! Jeg lærer ham norsk med aksent, haha!

De dro tilbake med meg et par måneder, for landet mitt krever at du drar tilbake etter at du fullfører skolen for å prøve å dele med de andre studentene hva du har lært. De var med meg der i fire måneder. Vi hadde det fint, men etter tre måneder begynte jeg å savne Norge. Det er rart, for når jeg er her så savner jeg hjemmet mitt, og når jeg er der… Det er vanskelig! Følelsesmessig hardt. Men man må bare hanskes med det.

Det er store politiske problemer i mitt land nå. Det henger i en tynn tråd. Mugabe er en virkelig mesterhjerne. Han gjorde gode ting for folket sitt i sin tid. Men nå roter han det til. Det som skjedde i år har ikke skjedd noen gang før i Zimbabwes historie. Vi pleide å ha penger som var mer verdt en britiske pund. Men nå går alt til hundene, med inflasjon og alt det der. Jeg vet ikke…

Jeg har endt opp med å støtte omkring tjueseks mennesker i Zimbabwe. Det er tøft – folk ringer meg opp og forteller at noen er syke. Og legene vil ha mer enn 500 kroner bare for å ta en titt på deg, før de gjør noe som helst. Sykehuset vil koste mer enn 1000. Jeg skjønner ikke hvordan folk holder det ut. Det gjør meg virkelig sint.

Og så skjønner de ikke at jeg ikke har millioner. De ser meg med en stor mage, og skjønner ikke at her i Norge, er tynne folk rike, og fattigfolk har mage! Jeg kjøper bil, kanskje en brukt en, og jeg lever litt bedre enn jeg pleide, og så tror de at jeg er rik. Spesielt med en hvit kjæreste. Det meste av familien min tror at hver og en som er hvit, er rik.

Jeg tenker på å sette sammen en dans, for å si noe om situasjonen i Zimbabwe. Jeg trenger virkelig å sette ord på noen av følelsene mine, for det smerter mye. Når man ser folk som ikke kan kjøpe sko… et land hvor folk må stå i kø for å kjøpe salt.

Klassen min i Norge var så heldige å besøke Zimbabwe. Og en av jentene kom til meg gråtende: «Vet du hva? Når vi kommer tilbake til Norge vil jeg aldri klage igjen. For vi er så heldige. Og så klager vi!»

Det rare er at nå har jeg mye mer penger. Men på den tida var jeg mye lykkeligere. Sånn virkelig lykkelig, med et smil på ansiktet hver dag. Jeg vet ikke… det er ikke lett å vokse opp, og å ha ansvar. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg fremdeles levde med bestefaren min. Det var hardt, men jeg var lykkelig. Selvfølgelig er jeg lykkelig… jeg har alt jeg trenger, alt jeg kan ønske meg. Men ja. Kanskje det bare er savn etter hjemmet, savn etter familien, savn etter venner.

Mitt første inntrykk av Norge var at menneskene var kalde. Følelsesmessig kalde. Når vi kom til skolen underviste de kun på norsk. I mitt land, når du kommer, vil jeg prøve å snakke med deg. Jeg vil at du skal føle deg velkommen, jeg vil at du skal føle deg hjemme! Men i Norge er det ikke slik. Hvis du har en nabo er du heldig hvis han ser på deg! Jeg er vant til det nå.

Det var noe som skjedde da jeg var sammen med en venn, det var mens vi bodde på St. Hanshaugen. Vi var ute og gikk på nattestid på sommeren i nærheten av Nationaltheatret T-bane stasjon. Så kom det en alkoholiker, en kvinne. Hun var full, og snakket med seg selv. Så kom hun bort til oss: «Hei dere, har dere det bra?» Og vi svarte «Bra,» på en varm og respektfull måte. «Hvor kommer dere fra?» spør hun på engelsk. «Vi kommer fra Zimbabwe, vi er studenter» og så videre. «Dra tilbake til deres eget land! Folk uten kultur! Get the fuck off!» Haha! Hun startet virkelig pent, men så plutselig – det glemmer jeg ikke. Folk uten kultur! Dra tilbake til deres eget land! Og vi som var her på et kulturutvekslingsprogram.