Kjeldearkiv:Veier til Norge - William Bright Taylor

Jeg kom til Norge for å se Nordkapp
Kjeldeinformasjon
Navn:	William Bright-Taylor
Tidsrom:	Vinteren 2008-2009
Metode for nedtegning:	Intervju
Intervjua av:	Yacoub Cissé
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

William Bright-Taylor forteller:

Jeg ble født i Sierra Leone i byen Freetown i 1937. Freetown har sin opprinnelse fra slavetiden og ble grunnlagt i tidsrommet mellom 1787-1867 av etterkommere av slaver som hadde fått sin frihet og senere immigrerte til Sierra Leone. De kom fra London, Nova Scotia i Canada og Jamaica i Kariben så vel som fra slaveskip på veien til Vesten hemisfære. Sierra Leone, som mange andre land i Afrika, var en del av det britiske imperiet. Vi var «British subjects» som den het på den tiden. Far het Frank Ojumiri Taylor, mor Lerina Bright. Begge hadde sin utdanning fra England. Far hadde utdannet seg til lege i den nordligste byen i England kalt Durham i 1920-årene. Mor var utdannet pedagog. De giftet seg i 1933.

Det var flere leger i familien min. Farfar var også lege. Han hadde studert i Canada og var også Dr. Teolog. Far døde da jeg var 7 år gammel, etter at foreldrene mine hadde skilt lag. Broren til moren min, Dr Herbert Christian Bankole-Bright, ble min forsørger. Han var en av den fremste politikerne i Britisk Vest-Afrika, og en bok er blitt skrevet om hans rolle i uavhengighetskamp i Britisk Vest-Afrika.

Mor var også engasjert i den panafrikanske bevegelsen. Etter studier i England var hun en kort stund i Sierra Leone og reiste videre til Ghana. Der underviste hun på Achimota College i Accra, hovedstad i Ghana. På Achimota skole var hun lærer for en student med navn Kwame Nkrumah, som senere ble Ghanas president. Mor var en spesiell kvinne. Hun fortalte meg senere at da hun var student i England i 1929 årene, var hun med på et jentelag i fotball.

1949 reiste mor igjen med min lillesøster Hannah til England for å videreutdanne seg. Hun underviste ved Birmingham Universitet og studerte samtidig videre. Hun hadde pedagogikk som spesialitet. Onkel Herbert Christian Bankole - Bright tok seg av meg. I 1951 flyttet hun tilbake til London for å gjenforenes med meg. Jeg ankom London fra Freetown fjorten år gammel. Vi bodde på byens beste vestkant. Bydelen het South Kensington. I tillegg til oss bodde det også en annen familie som kom fra Sierra Leone der.

I 1951 begynte jeg på en privat skole. Mor betalte skoleutgifter for meg og lillesøster. Etter noen år på denne skolen, begynte jeg på en offentlig skole. Jeg likte realfag. Årene gikk og jeg begynte å tenke på hva jeg skulle bli. Et yrke som jeg ønsket å satse på, var en karriere i hæren. Mor likte ikke tanken. Hun syntes jeg burde studere jus. Tanken på å studere medisin var et kompromiss.

I 1955 avsluttet jeg grammar school. Jeg var blitt 18 år gammel og ønsket å gjøre bidrag mot det som fortoner seg å være sterkt urettferdig i verden. Politikk interesserte meg. Dessuten leste Jeg mye historie. 1960 var året jeg bestemte for å dra fra den store byen London. Jeg ville se mer av verden.

I 1961 fikk Sierra Leone sin selvstendighet fra Storbritannia.

Studietid i Øst -Berlin

I 1961 var jeg blitt 23 år gammel. Jeg var nysgjerrig og ville se mer av kontinentet. Jeg reiste i flere europeiske land for å se hvordan forholdene var. Senere valgte jeg Øst-Berlin. Grunnen til at jeg valgte Øst-Berlin, var at jeg ønsket å lære om tysk kultur og språk. Mor forstod ikke valget mitt. Jeg fikk mange spørsmål av mine venner, folk spurte: Hvorfor drar du til Øst Berlin? Dessuten var jeg interessert i Karl Marx sine verk, som for meg berørte etterstrebelige verdier.

I oktober begynte jeg å studere ved Humboldt Universitetet i Øst-Berlin. Byen var stor, Øst-Berlin hadde en og en halv million innbyggere.

Det føltes litt rart å være i en by som for noen år siden hadde vært sentrum for Den andre verdenskrig. Etter krigen hadde man delt opp byen mellom seiersmaktene. Sovjetunionen hadde kontroll over den østlige delen, og amerikanere og de allierte Vest-Berlin. Det var ikke lett å reise mellom øst og vest. I august, hadde byen blitt delt opp med en mur mellom østlig og vestlig del. Med andre ord, jeg kom til en by hvor spenningen var svært stor. Det var midt i en stor krise mellom øst og vest. Dette var begynnelse til et forsterket våpenkappløp mellom øst og vest. Øst og vest var i konflikt med hverandre, med mistanke fra begge sider.

I mellomtiden hadde flere land inngått en allianse med Sovjetunionen. Øst-Europa var blitt en realitet. I denne alliansen var Tsjekkoslovakia, Bulgaria, Polen, Jugoslavia, for å bare nevne noen. Slik ble en verden delt. Øst Europa omfavnet kommunismen, og Vesten kapitalismen.

Jeg var ikke den eneste svarte studenten i Øst-Berlin. Det fantes også mange fra andre land. Disse hadde fått stipend fra den østtyske regjeringen for å studere. Det er viktig å understreke at vi ble godt mottatt. Det var studenter fra Tanzania, Benin, Mali, Somalia, Mosambik, Angola, Sør-Afrika, Etiopia og flere europeiske land. Det var under studietiden at jeg kom i kontakt med flere norske studenter. Disse studentene fortalte meg at Norge var et vakkert land med innovativ utvikling, og sa at jeg burde besøke landet.

I 1961 skjedde mye i Øst-Tyskland og ellers i verden. Vi afrikanske studenter var opptatt av den panafrikanske bevegelsen og å være alliansefri. I 1960-årene hadde vi stor optimisme i Afrika og resten av verden. Det var flere dyktige ledere som hadde kommet til makten etter flere år med frigjøringskamp. Patrice Lumumba fra Kongo var blitt statsminister, Julius Nyerere president i Tanzania, og Nkrumah var president i Ghana. De var våre helter. Vi følte også med borgerrettighetskampen i USA.

I Øst-Berlin ble slagordet «solidaritet» tatt i bruk. Staten var et apparat som var involvert på alle nivåer; fra jordbruksproduksjon, skolebygging, barnehager og ikke minst masseparader. Dette var parader som hadde til hensikt til å styrke den nasjonale følelsen. En skulle også være solidarisk med Den tredje verden. Men ikke alt var bra i Øst-Berlin. Muren hadde skapt et problem for flere i Berlin. Flere familier ble skilt fra hverandre. Men denne muren stoppet ikke folk fra å finne andre måter å kommunisere med hverandre på. Folk brukte offisielle så vel som uoffisielle metoder som tunneler og annet for å komme til Vest-Berlin.

Muren ble voktet av østtyske politi som skjøt på folk som prøvde å ta seg over muren fra begge sider. Ideologi spilte en stor rolle i samfunnet. Fjernsyn og radio spilte en svært sentral rolle. Radio og tv informerte Østberlinere og andre tyskere om hva som hadde skjedd i Vest- Berlin og Øst-Berlin. Det ble også laget programmer og informasjon om resten av verden. Jeg hørte både på tysk radio og den engelske kanalen BBC. Radioen spilte god musikk, og man kunne høre ska, reggae, calypso, high life, soul og afrikansk musikk.

Den kalde krigen og jeg

Jeg ble et av vitnene til spenningen mellom Øst-Tyskland og Vest-Tyskland i 1960-årene. Tyskland ble det politiske sentrum av den kalde krigen. Forholdet mellom vest og øst ble mer og mer spent. Det var mye snakk om spioner, atomvåpen, ideologi, propaganda og annet. Østtyskerne hadde sin støttespiller i Sovjetunionen, som det het den gang, og andre land som hadde kommunistiske styresett. Vest-Tyskland fikk USA som sin fremste allierte. Amerikanske myndigheter bestemte seg for å satse på Vest Tyskland og Vest-Berlin ved å lage flere militære baser der. En av dem var i Frankfurt am Main. Det ble plassert raketter på begge sider av grensen.

Jobb ved østtyske sykehus

Syv år etter at jeg hadde begynt med mine studier i Tyskland, ble jeg endelig ferdig. Mine Kamerater og jeg og feiret. Etter studiene begynte jeg å jobbe som lege. Deretter videreutdannet jeg meg til spesialist i allmenn kirurgi og ble ferdig med doktorgrad innen kirurgi. Jeg jobbet ved fire sykehus før jeg kom til Norge. Greifswald Universitetssykehus i Øst-Tyskland var et av dem.

Å jobbe som kirurg er spesielt krevende. Du klarer å hjelpe andre og bli bedre hvis du liker jobben. For å gjøre en god jobb synes jeg det er viktig med et godt arbeidsmiljø.

Kirkenes

Jeg kom til Norge for å se isbreer. Jeg var nysgjerrig på å oppdage naturen i Nord-Norge. Jeg ankom Kirkenes i 1975. Det var ikke mange mennesker som bodde i Kirkenes i 1975, kanskje 3000 mennesker. Kirkenes var som en liten by. Jeg vet ikke hvor mange bor der i dag. Mine studiekamerater, som var blitt leger, hadde tipset meg om mulighet for bemerkelsesverdig opplevelse og jobb i Norge. Jeg sendte søknad og fikk jobb i Kirkenes. Jeg ble opprinnelig godt mottatt og jobbet ved hovedsykehuset, men jeg ble dessverre ikke lenge på grunn av rasistisk maktarroganse. Oppholdet i Kirkenes ble kort. Jeg jobbet fra 1975 til 1976.

Oslo

Jeg flyttet til Oslo og fikk jobb ved Akershus sykehus. I Oslo kom jeg i kontakt med mange som var sosialt engasjerte. Boligsituasjonen var prekær for mange fremmedarbeidere. Flere fikk ikke leie på grunn av diskriminering. Mange bodde på pensjonater. Det var ikke tillatt å koke mat på rommet.

Det var en annen situasjon den gang, da altfor mange opplevde rasistiske kommentarer som ”Pell deg ut”!, ”jævla Pakkis”! eller Neger! osv. Men mest besværlig var den strukturelle diskrimineringen mot oss ”fremmede”, hvor såkalte fremmedkulturelle ikke hadde noe de skulle sagt i samfunnet. Det var alltid de som hadde gjort skylden hvis det oppsto strid med nordmenn. Det virket som hver nordmann så ut til å mene å ha livets rett over oss ”fremmedkulturelle”. Disse hendelsene, historiene som andre fortalte meg og mine egne opplevelser gjorde at jeg engasjerte meg i å gjenopprette Foreningen for fremmedarbeidere i Norge.

Jeg hadde hørte om en organisasjon som het Fremmedarbeiderforeningen som var dannet i 1971, men som lå i dvale. 1976 satset jeg iherdig for å gjenopprette organisasjonen, sammen med bl.a. Pat Coughlin (USA), Kamaluddin (Bangladesh), Ba musa Cessay (Gambia ), Dawooda Kah (Gambia), Mohamed Akram (Pakistan), Akhtar Ali fra Pakistan og nå RV representant i Oslo Bystyret, Kahlid Mahmood (Pakistan) nå Ap politiker Oslo By styret, Khalid Salimi (Pakistan). Representanter fra hele 14 nasjonale organisasjoner bl.a. Bangladesh, Eritrea, Gambia, Hellas, India, Nigeria, Pakistan, Palestina, Somalia og individuelle medlemmer fra 45 nasjoner ble forent i FAF. Organisasjonen var sannsynligvis Norges første multikulturelle organisasjon. Hovedformålet med organisasjonen var å jobbe for at innvandrere skulle få de samme rettighetene som nordmenn, bl.a. bolig til alle og bedre velferd. Foreningen jobbet hardt for å bli hørt, og fikk statlige bevilgninger.

Økonomisk støtte ga oss mulighet til å gjennomføre diverse aktiviteter. FAF (Norge) skulle blant annet påvirke politiske avgjørelser som angikk fremmedarbeiderne. Gjennom årene ble det flere møter med politiske partier og politiske og andre organisasjoner. Et eksempel var møtet med ledelsen i Arbeiderpartiet i 1978. En annen viktig organisasjon var LO. FAF (Norge) organiserte det første møte mellom alle norske ungdomsorganisasjoner (LNU) og innvandrerorganisasjoner i januar 1978. Gjennom årene ble det flere personer som jobbet i FAF sitt sekretariat. Vi fikk åpnet et kontor. Det var en to personer som tok seg av den daglige driften av organisasjonen. De fikk betalt.

Med i FAF (Norge) var organisasjoner og folk fra Jugoslavia, Amerika, Filippinene Gambia, Ghana, Nigeria, Pakistan, Sierra Leone, Somalia osv. Organisasjonen besto til 1986. Det var mange flotte mennesker som jobbet for organisasjonen. Det var flere bevegelser innen FAF, både radikale og moderate.

Organisasjonen oppnådde mye. Vi oppnådde mange gode resultater som å publisere landets første multikulturelle avis i 1976. Avisen het Fremmedarbeideren og ble utgitt på åtte språk. Vi sendte dem til flere bibliotek verden over.

Vi var blant de første som begynte med nærradio (Radio FAF) i Norge og kringkastet daglig i åtte språk.

Men FAF (Norge) begynte å miste sin rolle da norske myndigheter ved Kommunal- og arbeidsdepartement (KAD) introduserte et finansieringssystem for innvandrerorganisasjonene som praksis talt gjorde det mulig for enhver gruppe på seks innvandrere å danne en organisasjon og få eget budsjett. Dette, og på grunn forskjellige interesser og konflikter, begynte organisasjonen å miste medlemmer.

FAF (Norge) hadde kontakt med innvandre i flere europeiske land som Danmark, Sverige, Frankrike og Storbritannia, og var aktive i å danne en felles innvandrerkomité.

Det kan nevnes at jeg var en av dem som tok initiativet til dannelse av The Pan African society in Norway, og dens første samling fant sted den 7. september 1986 i lokalene til det afrikanske kultursenteret. Det ble også lansert en avis, The Pan African.

Jeg har en sønn fra et tidligere forhold og en datter og to sønner med min norske samboer. Nylig er jeg også blitt bestefar.

Selv om jeg nå er pensjonist, er jeg fortsatt engasjert med menneskerettighetsspørsmål. Jeg jobbet sist som lege 1999/2000 i Tyskland, og er fortsatt engasjert i spørsmål som gjelder innvandrernes kår i Norge. Ja, jeg er fortsatt engasjert, men kanskje ikke like mye som før.