Kobberproduksjon i Norge på 1700-tallet

Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der.

Foto: Chris Nyborg (2014).

Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.

Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%.

De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi.

Eiere og arbeidere

Kobbergruvene og verkene var på 1700-tallet i all hovedsak eid av partisipantskap. Dette var sammenslutninger av eiere som hver hadde andeler i verkene. Andelen kunne handles fritt. De fleste av kobberverkets eiere bodde på 1700-tallet i Trondheim og var kjøpmenn, eller i kjøpmannsfamilier. Det var også noen eiere utenfor byen, da særlig i Christiania, men i noen tilfeller også utenlands. Den dansk-norske kongen hadde også andeler i noen av verkene.

Antallet arbeidere som var tilknyttet kobbergruvene og verkene økte gjennom 1700-tallet. Hvor mange det var ved starten vites likevel ikke nøyaktig, men mot slutten av århundret antas det at mellom 9000 og 10 000 personer var involvert i driften. Dette utgjorde om lag 7% av befolkningen i Trøndelag, eller ca 1% av landets befolkning i 1801.

Arbeiderne som var involvert i produksjonen var tilknyttet gruvene og verkene, men også transportarbeid. Gruve- og verksarbeiderne var de første årene ofte utenlandske fageksperter, men gjennom 1700-tallet ble disse enten tatt opp i den norske befolkningen, eller det ble rekruttert inn nordmenn. Mange av disse var ansatt fulltid, men en del også som dagarbeidere.

Transportarbeiderne var derimot ofte bønder som dels var pålagt å kjøre for gruvene og verkene, men mot kompensasjon, og dels tok på seg slikt arbeid. Kjøringen innebar stort sett frakt av brensel og kobbermalm til verkene, men også av gahrkobber fra verket til Trondheim, og av proviant og andre varer tilbake igjen til verkene. For mange bønder var innebar dette en viktig biintekt som gjorde det mulig å klare seg også på mer karrige plasser. Knut Sprautens undersøkelser indikerer at dette arbeidet trolig er med på å forklare hvorfor bygder i nærheten av verkene ofte hadde en høyere befolkningsvekst enn prestegjeld i Trøndelag som lå lengre unna.

Kobbereksporten fra Trondheim på 1700-tallet

Hoveddelen av det norske kobberet ble fraktet til Trondheim gjennom 1700-tallet. Hver av kobberverkenes partisipanter fikk andeler av kobberproduksjonen tilsvarende det de eide i verkene.

Eierne var selv ansvarlig for å selge kobberet. Mange av eierne som var kjøpmenn valgte å eksportere det selv. Eiere som var mindre aktive i utenrikshandel solgte i stedet kobberet til kjøpmenn som så eksporterte det, eller fikk en befrakter til å eksportere det for dem. Antallet befraktere økte i siste halvdel av 1700-tallet. Økningen kan trolig sees i sammenheng med at stadig flere av kobberverkenes eiere trakk seg ut av aktive foretninger.

Rent praktisk skjedde utskipningen av kobberet i vår og sommermånedene. I Høst- og vintermånedene, ofte fra oktober/ november til tidlig mars/ april var forholdene til havs slik at det var for farlig å seile. Kobberet ble derfor liggende i eiernes brygger og lager gjennom vinteren.

Det norske kobberet i verdensmarkedet på 1700-tallet

Mellom 80% og 90% av kobberet som forlot Trondheim med skip fra 1751 til 1793 hadde Amsterdam som første havn. Hamburg var det nest største markedet, fulgt av Danmark. Kobberet som ble ført ut var fremdeles hovedsakelig i form av gahrkobber, og må dermed ha gått til steder i Europa som videreforedlet slikt.

Det norske gahrkobberet som gikk til Amsterdam ble i liten grad værende der. I stedet ble det re-eksportert til steder særlig i Europa der slikt ble raffinert videre. Gjennom 1600-tallet hadde hovedmarkedet for gahrkobber vært Spania der det ble brukt til mynter. På 1700-tallet var derimot messingproduksjonen i Stoblerg og Aaschen i Tyskland, på grensen mot Flandern det viktigste markedet. Der ble garhkobberet gjort om til messingplater og vaiere, men også gryter, nåler, strikkepinner og karder, som igjen ble eksportert til produsenter og forbrukere i andre deler av Europa, men noe også til andre kontinent. Amsterdam var igjen en viktig utskipningshav for at disse varene skulle nå forbrukere.

Ser man på de norske tollbøkene er det klart at det også kom kobber og messingvarer tilbake til Norge, men da i videreforedlet form, eller ”i arbeid” som det ofte heter i listene. Gjenstandene var særlig gryter og annet kokeredskap, men også utstyr til klær, slik som knappenåler, synåler, knapper og strikkepinner. Særlig i første halvdel av århundret kom mye av disse varene med skip fra Nederland. I siste halvdel av århundret kom de i større grad fra Danmark, noe som tyder på at Danmark-Norge hadde fått i gang en hjemlig industri som videreforedlet kobber til ferdigvarer.

Videre lesing

• Anna Tranberg and Knut Sprauten (eds.): Norsk bondeøkonomi. Utg. Samlaget. 1996. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Ragnhild Hutchison, upublisert manuskript, 2017.