Konsumpsjon

Konsumpsjon var en fellesbetegnelse på flere forskjellige skatter og avgifter som ble innført på 1600-tallet. De siste av dem ble avskaffa i 1828.

I byene

I byene var det tre forskjellige skatter og avgifter som ble omtalt som konsumpsjon.

Kjøpstadskonsumpsjonen var en avgift på matvarer som ble innført til kjøpsteder og ladesteder. Den ble innført i 1657 i forbindelse med krig mot Sverige. I 1680 ble den gjort til en varig avgift, med en justering i 1682. Det ble laget lister over konsumpsjonspliktige varer og avgiftssatsene. Ved justeringa i 1682 ble konsumpsjonsavgift på korn fjerna; i stedet måtte man betale en formalingsavgift, ofte kalt maleverkskonsumpsjon. I 1702 ble lista over avgiftspliktige varer utvida med vin, vineddik og importert brennevin. Det var fra starten tollvesenet som administrerte kjøpstadskonsumpsjonen. Noen steder ansatte man egne tjenestemenn for dette formålet. Etter noen år ble det vanlig å sette ut innkrevinga til private mot en fast årlig avgift, men flere steder fortsatte tolleren å føre tilsyn. Større tollsteder hadde konsumpsjonskasseere og -inspektører. I 1790-åra ble administrasjonen av konsumpsjonen fullt integrert i tollvesenet, slik at man ikke skilte på funksjonene. Da fikk man en toll- og konsumpsjonsinspektør som leda oppsynstjenesten, mens en toll- og konsumpsjonskasserer hadde ansvaret for oppebørsel og regnskap. Kjøpstadskonsumpsjonen ble avskaffa i 1828 etter lov av 1827.

Folkeskatten i kjøpstedene ble også kalt konsumpsjon. Det var en personskatt som i 1680 ble innført for de fleste tjenestefolk. Det var faste satser innafor flere kategorier. I 1777 kom nye og mer detaljerte forskrifter, og i 1797 ble skatten avskaffa.

Milepenger var avgifta på varetransport med hestekjøretøy, som fra 1657 var på 1 skilling per lass. I 1797 ble dette endra til 4 skilling per mil per 2 hester eller vogn med to hester. I 1803 ble den forhøya med 25%, og det skjedde igjen i 1806. Den ble så fjerna i 1828.

På landet

På landet var det også tre skatter og avgifter som ble kalt konsumpsjon.

Familieskatten eller personell konsumpsjon var en personskatt som fra 1680 ble pålagt alle som eide gårder, men som ikke selv var bønder. Den ble utregna for hvert familiemedlem og tjener som en personskatt. Satsen ble justert etter rang og stilling. Sokneprestene var fritatt, og det ble regna som en motytelse for plikten til å føre manntallet. I 1761 ble aldersgrensa satt til 12 år, slik at alle over det måtte betale skatten – i praksis ble den innkrevd fra familiens overhode. Den ble avskaffa i 1813.

Stallskatt, også kalt hesteskatt, ble innført i 1680. Denne måtte betales av de som hadde staller på landet, men som ikke selv var bønder. Det var faste satser per stall. I 1761 ble skatten endra for priviligerte sageiere, slik at de betalte 10 skilling per tusen bord de hadde bevilling til å skjære. Denne avgifta ble fjerna i 1813.

Folkeskatten på landet ble betalt av alle tjenestefolk på landet, unntatt de som tjente hos bønder og som dermed ble skatta for på andre måter. Den ble innført i 1680. Allerede i 1682 ble den endra ved at utskrevne soldater og matroser ble fritatt. I 1761 ble husmenn, lærere og kokkere, offiserer i tjeneste, fattige enker og de fleste håndverkere også fritatt, mens kårfolk under 60 og Innerster fra da av måtte betale skatte. Den ble avskaffa i 1813.

Copulasjonspenger

Copulasjonspenger eller vielsespenger ble krevd inn både i byene og på landet. Det var en avgift for ekteskapsinngåelse, som ble påbudt for flere grupper i 1680. Brudgommen sto ansvarlig, og satsen ble satt ut fra hans rang og stilling. Bønder og allmue på landet samt soldater og matroser var fritatt. I 1761 ble flere fritatt, og i 1792 ble avgifta helt avskaffa i Norge.

I kildene

Konsumpsjonsinnkreving er dokumentert i amts- og fogderegnskapene.

Kilder og litteratur

• Konsumpsjon i Norsk historisk leksikon.