Korbevegelsen
Korbevegelsen kan regnes som en folkebevegelse i Norge fra midten av 1800-tallet.
Korsang har vært praktisert i kirkene i Norge siden middelalderen og på scener og i private borgerlige hjem siden slutten av 1700-tallet, men først fra midten av 1800-tallet gir det mening å snakke om en folkebevegelse. Mellom 1843 og 1864 fikk både akademikerne, håndverkerne, handelsstanden og arbeiderne sine første kor, og i 1870 ble det første damekoret stiftet. Korbevegelsen bredte seg fra byene og utover i bygdene fra 1860-årene, blant annet stimulert av de mange lokale og landsomfattende sangerstevnene fra midten av århundret. De forskjellige kortypene organiserte seg etter hvert i ulike forbund.
Tidlig korsang
I katolsk tid ble gregoriansk sang brukt i liturgien, dels framført som solopartier, dels som enstemmige korsatser. I de største kirkene kunne en også høre flerstemmig sang, men dette var en sangform som møtte motstand flere steder i Norden. Blant annet finner vi i statuttene for Lunds domkirke fra 1462 et forbud mot slik sang.
Vi kjenner best til utviklingen mot flerstemt sang innenfor kirkemusikken, men også i folkemusikken ble flerstemmighet i form av ulike typer kanon brukt i Europa i hvert fall fra 1200-tallet. Når denne typen sang kan ha nådd Skandinavia vet vi lite om.
Etter reformasjonen ble salmesang noe hele menigheten fikk delta i, og dette senket naturlig nok det musikalske nivået på sangen mange steder. I de største byene holdt imidlertid tradisjonen med korsang seg. Latinskolegutter med skolerte stemmer pliktet nemlig å stille som forsangere i gudstjenestene, noe som også ga skolene gode inntekter. I 1805 ble denne oppgaven overført til allmueskolene. Også her ble sang regnet som et viktig fag, og i skolelovene av 1827 og 1860 nevnes det før skriving og regning.
På slutten av 1700-tallet ble de første musikalske og dramatiske selskapene dannet her i landet, og i de større byene fikk korsang innpass både på teater- og operascener og i konsertsaler. Slike kor var satt sammen for anledningen og hadde sangere av begge kjønn, som enten opptrådte blandet eller hver for seg. Behovet for syngeskoler oppsto, og disse underviste både blandede kor og mannskvartetter, som det i 1830- og 40-årene fantes en god del av i de større byene. Etter hvert skulle den rene mannssangen vinne terreng.
De første fast organiserte mannskorene
Landets første fast organiserte kor, Frimurernes Sangforening, ble stiftet i 1842, men opptrådte i liten grad offentlig. Musikeren Johan Gottfried Conradi (1820-1896) tok året etter initiativ til en sangforening for akademikere og håndverkere, men den ble kortlivet. Som det første faste offentlige koret regnes derfor Den norske Studentersangforening som ble stiftet i 1845 på initiativ fra teologistudenten Johan Didrik Behrens (1820-1890).
En viktig motivasjon for stiftelsen var at koret gjennom sitt repertoar skulle uttrykke nasjonale og skandinavistiske ideer, noe korets første dirigent, Halfdan Kjerulf (1815-1868), ga dem rikelig anledning til. Han arrangerte og komponerte flere av verkene som koret framførte, og et av paradenumrene ble ”Brudefærden i Hardanger”, inspirert av Tidemand og Gudes maleri og med tekst av Andreas Munch. Verket ble uroppført i Christiania Theater i 1849, under en forestilling som skulle bli et av nasjonalromantikkens høydepunkter. Senere samme år dro Kjerulf utenlands, og Behrens overtok som dirigent.
Conradi mente det var grunnlag for kor også i handels- og håndverkerstanden og averterte i 1845 etter sangere til det som skulle bli Kristiania Haandværker Sangforening fra 1845 og Handelsstandens Sangforening fra 1847. Som sine første dirigenter valgte håndverkerne Conradi og handelsstanden Behrens. Da Conradi i 1848 forlot hovedstaden, overtok Behrens også håndverkerkoret for en periode.
Conradi reiste mellom 1848 og 1853 rundt til flere byer på Østlandet, der han ga sangundervisning og stiftet flere kor. Det var altså ikke bare hovedstaden som fikk mannskor i første halvdel av 1800-tallet. De ble ikke alle til på Conradis initiativ, men både Skien, Fredrikshald, Bergen, Drammen, Røros og Moss fikk sine første sangforeninger innen 1850.
I kjølvannet av Christiania Arbeiderforening, stiftet av Marcus Thrane i 1849, fikk også arbeiderne sin første sangforening i 1850. Det var P.W. Bergh, en typograf fra Kongsberg, som fikk i gang koret. Samme år fikk han også utgitt et hefte med arbeidersanger skrevet av ham selv og Thrane. Men da thranitterbevegelsen ble slått ned av myndighetene, fulgte også koret med i dragsuget.
Et upolitisk koralternativ, Kristiania Arbeidersamfunds Sang- og Orkesterforening, ble i 1864 stiftet som en velferds- og opplysningsorganisasjon for arbeidere og fikk snart status som det fjerde av de største korene i hovedstaden. Dets første dirigent var organisten Erik Hoff, men i 1874 overtok Conradi som dirigent både for manns- og kvinnekoret til arbeidersamfunnet, en stilling han hadde til 1893.
Kvinnene får egne kor
Kvinnene hadde fra slutten av 1700-tallet sunget på ulike typer scener i løst organiserte blandede kor og etter hvert også damekor, men det første fast organiserte koret oppsto som en del av hovedstadens arbeidersamfunn. Kristiania Arbeidersamfunds Kvindesangforening ble etablert i 1870 etter initiativ fra fattigforstander Andreas Johnsson og Erik Hoff, som også var korets første dirigent. Inntektene fra konsertene gikk de første årene til veldedige formål, blant annet til feriekoloniene (1898), kvinnenes stemmerettstog (1899) og landflyktige belgiere (1914).
I 1895 fikk kvinnene sitt første akademiske kor, Kvindelige Studenters Sangforening. Initiativtakerne var de tre medisinstudentene Elise Holmboe, Kristine Munch og Louise Isachsen, som var blitt inspirert av sine mannlige kollegers jubileumskonsert. Koret ble stiftet femti år etter mennenes, men bare tretten år etter at første kvinne fikk adgang til å ta artium. De første årene var rekrutteringsgrunnlaget dermed ikke all verden, og det var dessuten stor mangel på repertoar for kvinnekor. Korets første dirigent var Olaus Andreas Grøndahl (1847-1923), mannen til Agathe Backer Grøndahl, som på denne tiden også overtok de tre mannskorene etter Behrens. Kvindelige Studenters Sangforening regnes som verdens eldste akademiske kvinnekor.
Sangerstevnene og korpionerene
Fra slutten av 1840-årene dirigerte Behrens en periode både akademikerne, håndverkerne og handelsstanden. I 1850 opptrådte de tre korene sammen i Losjens store sal. Senere samme år samlet Conradi to nystiftede sangforeninger fra Moss og Tønsberg til utendørs sangerfest på Bastøya i Oslofjorden. Året etter tok Behrens og Studentersangerne initiativ til en sangerfest i Asker, der korene fra handels- og håndverkerstanden i Christiania og Drammen deltok. Conradi fikk senere samme år i stand et mer folkelig preget stevne i Tønsberg, som samlet kor fra Moss, Holmestrand, Larvik, Porsgrunn, Skien og Tønsberg.
Conradi og Behrens regnes som de store pionerene i korbevegelsens første fase, men de to kom tidlig i et motsetningsforhold. Den noe innadvendte Conradi havnet i skyggen av den utadvendte lederskikkelsen Behrens, og selv om Conradi utvilsomt var en viktig pådriver for sangerfestene, er det ikke stevnet på Bastøya, men det i Asker som regnes som det aller første landssangerstevnet.
Mannskorstevnene samlet korsangere fra ulike deler av landet og fra ulike samfunnslag. De tiltrakk seg også landets åndselite - uten at de nødvendigvis deltok som sangere - og ble viktige arenaer for ideer og diktning. Blant dem som deltok var Welhaven, Bjørnson, Ibsen og Nordahl Rolfsen. Stevnene ga flere avtrykk i litteraturen, blant annet i Ibsens dikt På Sangertog etter sangerstevnet i Bergen i 1859 og Hil Sangen fra stevnet i samme by i 1863.
Korbevegelsen brer seg
Sangerstevnene bidro sterkt til at korbevegelsen for alvor begynte å bre seg fra byene og utover i bygdene fra 1860-årene. Også de to korpionerene gjorde sitt for utbredelsen. I tillegg til å dirigere kor, virket de begge som sangpedagoger. De utga også samlinger av sanger for skoler og kor, lærerveiledninger, musikkhistorie m.m. Mens Conradi var opptatt av at sangen skulle være for alle, ikke bare for eliten og ikke bare for menn, var Behrens mer orientert mot mannskor og sangere rekruttert fra den rikere borger- og embetsstanden.
Mange av de lokale korene ble drevet av lærere og religiøse ledere, som dels hadde folkeopplysningsideer, dels vekkelse som motivasjon. Korene slo i første omgang særlig rot på Vestlandet og i Møre og Romsdal. Nå var det ikke lenger bare snakk om mannskor, men også om blandede kor for ungdom og voksne.
Det første koret knyttet til en fagforening, Socialistenes Sangforening, ble stiftet i Kristiania i 1885. Det viste seg raskt at rekrutteringsgrunnlaget fra den sosialdemokratiske foreningen var magert, og for å bøte på dette omdannet koret seg i 1890 til Fagforeningenes Sangforening og tok kontakt med andre arbeiderkor i hovedstaden. I forbindelse med at et nytt Folkets hus skulle innvies i 1907, oppsto ideen om et eget arbeidersangstevne, som da også ble gjennomført, til tross for at innvielsen ble utsatt. I tillegg til fem Kristiania-kor deltok to fagforeningskor fra Fredrikstad og Sarpsborg og to arbeiderkor fra Drammen og Horten.
Sangerforbundene
I Socialdemokraten kritiserte Hans Østerholt fra Jern- og Metallarbeiderforbundet deltakerkorene på stevnet i 1907 for å ha for få arbeidersanger på repertoaret. Han mente arbeiderkorene kunne ha fordel av å danne et felles forbund. Det lille overskuddet stevnet ga, ble brukt til nettopp dette. 1. mai året etter trådte Norsk Sangerforbund i virksomhet, som landets første landsomfattende korforbund. De første årene var det riktignok Kristiania-korene som dominerte, men etter hvert ble den geografiske spredningen større, og forbundet arrangerte flere egne stevner for arbeidersangerforeninger. Fra 1918 kunne også blandede kor og damekor bli tatt opp som medlemmer. Forbundet endret i 1949 navn til Norsk Arbeidersangerforbund, men byttet i 1998 tilbake til sitt opprinnelige navn.
Det neste landsdekkende korforbundet, Norges Landssangerforbund, ble stiftet i 1921 etter lang modningstid. Blandede kor og kvinnekor hadde på denne tiden lav status og fikk ikke adgang til forbundet. Det het seg at de ville drukne i den store mengden av mannskor. Forbundet arrangerte flere landssangerstevner, blant annet landssangerfesten i Bergen i 1926.
Som en reaksjon på utestengningen av kvinner ble Norges Sangerlag stiftet i 1929. Forbundet skulle i utgangspunktet være åpent for alle typer kor, men inngikk en avtale med Landssangerforbundet om å prioritere blandede kor. I formålsparagrafen het det dessuten at organisasjonen skulle være politisk og religiøst nøytral. Den skulle også legge vekt på opplysning og opplæring, og de neste tiårene sørget Sangerlaget for at mange korledere rundt omkring i landet fikk grunnleggende dirigentkurs. Under et av kursene oppsto tanken om å etablere en egen skole med vekt på musikkfag, og i 1946 åpnet Toneheim Folkehøgskole. Sangerlaget drev også noteforlag og arrangerte forløperne til Sangens og musikkens dag. Også dette forbundet arrangerte landssangerstevner.
I 1985 ble Norges Korforbund grunnlagt ved sammenslutning av Norges Landssangerforbund og Norges Sangerlag.
Kilder
- Berg, Marius: Kvinner synger sammen – betraktninger rundt damekorenes tidlige historie i Oslo. I: Lokalhistorisk magasin, 2013/1. S. 12-17.
- Lysdahl, Anne Jorunn Kydland: Korsang i Norge – et historisk tilbakeblikk. I: Korbladet, 2005/1, utgitt av Norges korforbund.
- Sangerliv. Et verk om korsang. Hovedredaktør: Hampus Huldt-Nystrøm. Oslo : Børrehaug, 1958-59. 2 b. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Lysdahl, Anne Jorunn Kydland: Johan Gottfried Conradi i Norsk biografisk leksikon.
- Norheim, Øyvind: Johan Diederich Behrens i Norsk biografisk leksikon.
- Nettsidene til Norsk Sangerforbund, besøkt 12/5-2014.
- Nettsidene til Oslo Håndverker Sangforening, besøkt 12/5-2014.