Kystlaget Trondhjem

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Kystlaget Trondhjem]s logo.

Kystlaget Trondhjem holder til på Fosenkaia, midt i Trondheim. Laget ble stiftet i 1989 og er medlem av Forbundet KYSTEN.

Fosenkaia er det tidligere knutepunktet for lokalbåttrafikken til Fosen og øyene utenfor Trøndelag. Lagets over 320 medlemmer dyrker kystkultur på mange vis, som bruk av lagsbåtene Nidaros og Hermes og Listerbåten, eller egne tradisjonelle båter fra færinger og opp til skøyter og seilskuter. Noen av dem bygger joller og mindre båter etter tradisjon, noen steller med gamle. Møtestedet er Gulskuret der de har medlemsmøter, kurs og kystkulinariske sammenkomster. I Gulskuret drives der kafé i sommermånedene, et "annerledes" møtested. Fløttmannen kan ro kafégjester og andre mellom Fosenkaia og Ravnkloa. Kystlaget Trondhjem arrangerte landsstevnet i 1997.

Lagsbåten Hermes

Tegning av Hermes

Hermes er et eksempel på en såkalt Nygaardsvoldskutter. På oppdrag fra regjeringen Nygaardsvold ble det i siste halvdel av 1930-årene konstruert en type dekket fiskekutter med motor som det ble knyttet gode låne- og finansieringsordninger til. Hensikten med dette var å styrke småskipsverftene på kysten og bidra til at fiskerne fikk mer hensiktsmessige og trygge båter i form av dekkede og motoriserte fartøyer. I 30-årene var økonomien i fiskeriene svært dårlig, og mange holdt fremdeles fast på de åpne båtene. Nygaardsvoldkutterne bidro til både å øke sikkerheten og bedre arbeidsforholdene for fiskerne. Hermes er skrogmessig uendret siden den ble bygget i 1938, og riksantikvaren har valgt å prioritere Hermes som representant for denne viktige epoken i norsk fiskerihistorie.

Fløttmann

Sommerstid kan du bli rodd over Kanalen fra Ravnkloa til Fosenkaia og tilbake. Båtturen er rimelig og idyllisk, velegnet for turister såvel som trondhjemmere. Historien til fløtmann strekker seg over 120 år tilbake, og har sitt opphav i oppføringen av Brattøra og anlegget rundt jernbanen i begynnelsen av 1880-årene. Spesielt etter at St.Olavs bro ble revet i 1920, representerte Fløtmann en stor besparelse for folk som arbeidet på Brattøra eller reisende som skulle til Trondheims vestlige områder.

Da sporveien kom var det bare Singsakertrikken som gikk til jernbanen, og det skjedde ikke før i 1927. I helgene ble Fløtmann mye benyttet av folk som la spaserturen over Brattøra, og Fløtmannstrafikken besto frem til 1965. Turen har i prinsippet alltid kostet like mye som å ta trikken, og flere av byens borgere husker fortsatt at det kostet en 10-øring å bli rodd over kanalen.

I anledning byjubileet i 1997 gjenopptok Kystlaget Trondheim denne gamle tradisjonen, og fikk bygd en båt på Fosenkaia som fortsatt tjener sin misjon hver sommer ved å frakte passasjerer mellom Fosenkaia og Ravnkloa i sommermånedene. Tidligere gikk Fløtmann både sommer og vinter, men nå er den i drift fra mai til september.Alle over 18 år har anledning til å ta et kurs for å bli sertifiserte Fløtmenn, et kurs som er nødvendig for å få jobb som Fløtmann. Kurset gir en gjennomgang av sjøfartsregler, ordensreglement for Fløtmenn, lokalhistorie, samt at man lærer praktiske kunnskaper omkring tauverk og knuter, og ikke minst det å kunne behandle båten på en skikkelig måte.

Fløtmann I Båten, som er bygd på Fosenkaia av Vegard Rye Carlsen i 1997, er på 19 fot, dvs. 6 meter lang, og har plass til 12 passasjerer. Båten er betalt av E. A. Smith, og gitt som jubileumsgave til byens befolkning.

Kystlagets historie

Stemningsbilder fra Fosenkaia

Historieskrivere tar gjerne utgangspunkt i øyeblikk da historiens blad vendes – som for eksempel dagen da noen handlingens menn grunnlegger noe. For Kystlaget Trondhjems vedkommende skjedde det i januar 1989, da 32 kystkulturentusiaster i Trondheim møttes på den gamle ”Velferden” i Trondheim og bestemte at nå var Kystlaget Trondhjem grunnlagt. Deretter spiste de Trondheimssuppe med rosiner i, røykasild og flatbrød, og fortsatte å fortelle hverandre gode historier med maritimt tilsnitt. Og på den måten går det en linje tilbake til lagets røtter, som vel må sies å ligge i førhistorisk tåke i form av dempet belysning og sigarettrøyk på Kieglekroa i Trondheim. De første årene etter stiftelsen var laget preget av løs struktur og en lødig stil. Men etter hvert som aktiviteten økte og mange i laget oppdaget at det lå viktige oppgaver og ventet på kystbylaget i Trondheim, så økte også behovet for å få en fastere form. Det gikk to år før de kom dit. I en HAVBLEKKE fra 1991 står det om årsmøtet i Kystlaget Trondhjem at møtet ”til tross for Trondhjemsgruppas innbitte mistro til formaliteter i det alt vesentlige ble viet vedtekter. I alt åtte paragrafer – en tung øvelse for mange av de fremmøtte. Men nå er det gjort.”

Den store og viktige oppgaven for Kystlaget Trondhjem på 1990-tallet lå to kvartal vest for Velferden, i kanalhavna. Fosen Trafikklag var i ferd med å flytte hurtigbåtterminalen og administrasjonen ut av kanalhavna. De etterlot seg tre til dels forfalne lagerskur, men også et stykke Trondheims- og Trøndelagshistorie. Her hadde Fosenbåtene hatt sin base – og her hadde fosningene og byen hatt et viktig knutepunkt. Legendariske navn som ”Fru Inger”, ”Fosen”, ”Hitra”, ”Frøya” og ”Yrjar” vekker stadig sterke følelser hos mange, og vitner om Fosenkaias betydning som et møtested mellom byen og dens omland. På slutten av 80-tallet var de gamle skurene preget av forfall, og kanalhavna ellers framsto som en slags byens obskure bakgård, og en sterk markering av hvor utvetydig og absolutt Trondheim by hadde snudd ryggen til fjorden. Kaiområdene på motsatt side var et slags bymessig ingemannsland: henslengt skrot og skrammel, inngjærede lagerområder og private parkeringsplasser. Hele området lå i en slags apatisk, avglemt stemning og ventet på nådeskuddet. Og ladningen for dette nådeskuddet var allerede på plass – i form av det mange oppfattet som en usedvanlig nytenkende og moderne plan for en firefelts motorvei. Den skulle gå tvers gjennom gul-,grønn- og blåskuret, spise opp alle kaiområdene på sin ville ferd videre vestover, velte over Skansenløpet med en stor fylling etter å ha smadret den gamle vippebrua, og gjøre kanalhavna til en avstengt pøl. Dette var tidlige planer - som er omgjort og modifisert mange ganger. Men de introduserte en fundamental usikkerhet for området, aksellererte forslummingsprosessen, og gjorde det mulig for Kystlaget å skaffe seg et gratis sted å være. Skurene skulle jo rives, og Kystlaget kunne alltids få bruke dem midlertidig – mens de ventet på gravemaskinen.

17 mai 1989 heiste Kystlagets første – og senere legendariske - skurbas Gunnar Hassel for første gang gang flagget for Kystlaget på Gulskuret. Og på tross av dødsdommen ble det satt i gang et omfattende dugnadsarbeid for å rydde opp og gjøre Gulskuret til et sted å være. Knuste ruter ble erstattet, skuret ble malt opp, en gammel kjøkkeninnredning fikk et nytt liv som kystlagets bysse. En gammel båndsag og en høvelmaskin ble innkjøpt, og etter hvert ble det gamle Gulskuret på Fosenkaia fylt opp av ivrige gammelbåt-entusiaster med forskjellige spennende, men ikke alltid like realistiske restaureringsprosjektet. Og trondhjemmerne la merke til aktiviteten på Fosenkaia, mange la spaserturen hit på lørdager og søndager, kikket innom Gulskuret og kom med velmente råd til selvlærte båtreparatører, eller slappet av på benkene i solveggen.

Fra Forbundet KYSTENs landsstevne i 1997

Samtidig startet laget et omfattende arbeid for å få flere til å skjønne hvilke miljømessige og arkitektioniske verdier dette området representerte. Kystlaget allierte seg med byantikvaren og Sjøfartsmuseet, og skurene fikk etter hvert status som bevaringsverdige. Laget utarbeidet en plan for området, under overskriften ”Fosenkaia – et sentrumsnært rekreasjonsområde” som vakte betydelig oppmerksomhet i media og ble kastet inn i debatten om fremtidig byutvikling i området. Betydelig drahjelp fikk de også av Olav Tryggvason. Han grunnlag kaupangen Trondheim i 997, og gjorde dermed 1997 til et magisk år. Trondheim ville ha et durabelig 1000-års-jubileum, og et viktig innslag i den sammenhengen var å stille seg som vertshavn for Cutty Sark-arrangementet. Og i dagene umiddelbart før arrangerte Kystlaget Trondhjem landsstevne for Forbundet Kysten. Det ble en voldsom suksess. Det er anslått at rundt 100 000 mennesker besøkte stevneområdet, og enda flere besøkte havna og beundret seilskutene som deltok i Cutty Sark. Det ble en ukes maritim rus. Og det kan nok tenkes at mange av de besøkende ikke riktig greide å skille mellom de to arrangementene. Men Fosenkaia og kanalhavna var blitt gjenoppdaget og blitt en del av byen igjen. Adresseavisa laget et stort oppslag under overskriften ”En ny bydel er skapt”. Og Kystlaget og Trondheim Havn fikk en pris fra Selskapet for Trondheim Bys Vel. Som butikk betraktet var landsstevnet i 1997 ikke noe særlig. Men som et tiltak for miljøbevaring og byutvikling var det storslagent. Et for kystlaget uventet utslag var at laget måtte betale husleie i skurene. Så lenge skurene skulle kondemneres var det ingen som tenkte på å kreve husleie. Når kystlaget fikk gjennomslag for bevaringstanken ble regnestykket et helt annet. Og siden har de slitt med økonomien.

I årene rundt landsstevnet vokste det fram en flora av vitale undergrupper i Kystlaget: En Skøytegruppe, en færinggruppe, en motorgruppe, en fløttmannsgruppe og en båtbyggergruppe og en dokumentasjonsgruppe - for å nevne noen av de tydeligste. I tillegg etablerte det seg grupper rundt bestemte fartøyer – for restaurering og drift – og i noen tilfeller for nybygg. I direkte tilknytning til landsstevnet ble det bygd en praktfull vengbåt på nesten 40’. Den har vært både i Lofoten og i Bergen, og akkurat nå sysles det med planer om å krysse Nordsjøen.

På mange måter har Kystlaget Trondhjem klart å lykkes med mange av sine målsettinger. Det er etablert en base forlagsdrift og praktisk kystkulturarbeid. Riktignok har de nok hatt noen vokseproblemer, og det er ikke alltid lett å finne rom for alle de aktivitetene som trenger plass i skurene. Og Fosenkaia er blitt et viktig element i ”en ny bydel” - og ikke lenger kandidat for forslumming og kondemnering. Men tanken om Nordre Avlastningsvei er fremdeles viktig i de største politiske partiene i Trondheim, og det er vanskelig å forutse de miljømessige konsekvensene for Kanalhavna av et eventuelt veiutbyggingsprosjekt på Brattøra.