Lagdømme
Lagdømme er egentlig et nokså nytt ord på det området som en lagmannsrett utøver sin myndighet i. Men ordet brukes også om de fire gamle landstingene: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Det blir også brukt om det som formelt het lagsokn eller lagstoler, det vil si lagmennenes embetsdistrikter.
Opprettelsen av de fire representasjonstingene har røtter i rikssamlingsprosessen, men særlig Gulating og Frostating ser ut til å ha vært felles allting for bygdene også før dette. Etter at vi fikk Magnus Lagabøtes landslov endra forutsetningene seg, og i hans sønn Håkon V Magnusson sin regjeringstid (1299–1319) kom det høyst sannsynlig en reform som førte til at hver lagman fikk et lagting – som også kalles et lagdømme. På den tida ble det da oppretta lagdømmer i Båhus, Oslo, Hamar, Tønsberg, Avaldsnes og Steigen. Fordi dette brøt opp den gamle strukturen ble de nye embetsdistriktene ofte kalt lagsokn, norrønt logsogn. Fordi disse ble oppretta ut fra samtidige behov, ble de i flere tilfeller langt viktigere enn de eldre lagdømmene. For eksempel ble Oslo og Hamar viktigere enn Eidsivating på Eidsvoll, mens Tønsberg i perioder var viktigere enn Borgarting i Sarpsborg. De gamle lagdømmene Gulating og Frostating holdt seg bedre enn tingene på Østlandet, og man ser at de har viktige funksjoner gjennom hele 1500-tallet.
Domstolsreformene fra 1590 til 1607 førte til at de nye embetsdistriktene, lagsokna, tok helt over for de gamle landstingene.
Kilder og litteratur
- Lagdømme i Norsk historisk leksikon.