Lagting

Lagting har blitt brukt som navn på forskjellige instanser gjennom tida. Middelalderens lagting kan også kalles landskapsting, og var store samlinger fordelt på fire landsdeler, samt egne lagting for skattlandene. I dansketida ble lagting navnet på lagmannsdomstolene. Og i nyere tid var Lagtinget andrekammer i Stortinget fra 1814 til 2009.

Middelalderens lagting

Lagtingene kan føres tilbake til rikssamlingstida. Det var fire av dem: Frostating, Gulating, Eidsivating og Borgarting. De var representative ting, der de som møtte opprinnelig ser ut til å ha blitt valgt på bygdetingene, og senere ble utnevnt av kongelige embetsmenn. Bruken av ordet i middelalderen kompliseres noe av at man etter Håkon V Magnussons domstolsreform på 1300-tallet begynte å omtale lagmennenes distrikter som lagting. Det ble også oppretta lagting i skattlandene, i en prosess som gikk over lang tid. Jemtland fikk ikke eget lagting før omkring 1480, og lå fram til det under Frostating. Islands allting ble etter 1300 omgjort til et representasjonsting, men beholdt sitt gamle navn. I skattlandene ble lagtingene viktige organer for lokalt sjølstyre.

Opprinnelig var det lagtingene som lagde lovene, som gulatingslova og eidsivatingslova. I høymiddelalderen mista de den funksjonen, da kongene i stedet brukte riksmøter og riksrådet i lovarbeidet. Den siste store lovskapinga på lagtingene var innføringa av Magnus Lagabøtes landslov i 1274, da kongen så seg nødt til å gå lagtingenes samtykke for å innføre lova. Selv om denne lova ble gitt av kongen, var den altså samtidig godkjent av folket på lagtingene, og vi ser til og med at det første forsøkte på å få den vedtatt stranda da Frostating nekta å gi samtykke etter motstand fra erkebiskop Jon Raude.

Etter innføringa av landslova fortsatte man å avholde lagting, men nå primært som domstol og ikke som lovskaper. De ble også i økende grad møtesteder for allmuen og øvrigheta, og dette var særlig viktig i Gulating og Frostating, de to som dekker Norge nordafjells. Her kunne tingmøter ende opp i recesser og i rettarbøter, som i sin tur kunne bli godkjent av kongen som ny lov. Den lovskapende funksjonen var med andre ord ikke helt borte i deler av landet, men på Østlandet hvor lagtingstradisjonen alltid hadde vært svakere og sentralmyndighetene var nærmere ble lagtingene bare ytterligere svekka.

Lagmannsdomstolene

I senmiddelalderen ble lagtingene også undergravd av de nye lagmannsdomstolene, lagmannsretten eller lagrette. Dette var kollegiale domstoler, der lagmannen dømte sammen med en domsnemnd. Lagmannen fungerte også som dommer på de gamle lagtingene. Utviklinga der lagmannsdomstolene fortrengte de gamle lagtingene gikk raskest på Østlandet, men selv der ser vi at lagmannen i Oslo holdt lagting på det gamle eidsivatinget etter 1600. I Christian IVs Norske Lov av 1604 ble lagmannsdomstolene omtalt som lagting. Flere domstolsreformer, opprettelsen av sorenskriverembeter i 1591 og endringer i hvordan lagmannsdomstolene fungerte ga etter hvert en ny domstolsordning.

Den ordninga som hadde oppstått gradvis gjennom 1500-tallet og som festa seg på 1600-tallet, ble stadfesta i Christian Vs Norske Lov av 1687.

Kilder og litteratur

• Lagting i Norsk historisk leksikon.
• Lagting i Store norske leksikon.
• Lagting på Wikipedia på bokmål og riksmål