Leiknesbø vestre (Hamarøy gnr. 275)

Leiknesbø vestre
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	275

Gnr. 275 Leiknesbø vestre ligger strekker seg fra gnr. 274 Leiknesbøe østre i øst og til gnr. 276 Leiknes i vest på Tysfjordens sørlige side. Grensene til gnr. 274 går gjennom Bogen, og opp mot det 523 meter høye fjellet ”Bogveten”. I vest går grensa mot Leiknes innenfor ”Leiknesskjæret” og sørover mot utmarksgrense til gnr. 281 Moldvik.

Matrikkelnavnet Leiknesbø skiller seg klart fra dagligtalens navn ”Bogen”. Siste ledd i gårdsnavnet ”bø” forklarer Oluf Rygh slik: ”engmark, den indgjerdede eller omhegnede Mark omkring en Gaard”. Navnet betyr dermed: en til-hørende engmark til Leiknes.

Jordsmonnet på Leikensbø vestre består av mineraljord fra is- og elveavleiringer, delvis på tidligere havbunn. Gården regnes derfor for å ha middels til høy bonitet.

Leiknesbø i de eldste tider

I området rundt Bogen finner vi noen av de eldste sporene etter bosetting i Tysfjord. Fra Leiknes har vi blant annet de velkjente helleristningene, mens vi på Leiknesbø østre har et område med fem gravrøyser datert til jernalderen. Da kildene fra områdets første historie er så få, er det vanskelig å gi noen detaljert skildring for Leikenesbø som selvstendig gård. Vi må derfor fram til starten av 1600-tallet før dette lar seg gjøre.

1600-tallet

Fram til år 1600 regnes Leiknesbø for å ha vært ei finnerydning, men det vanker usikkerhet rundt hvilke av områdene på Leiknesbø som var bebodd. Fra de første nordmenn begynte å bosette seg på stedt, ble jorda regnet for å tilhøre tre separate gårder, Ytre Leikensbø, Midtre Leiknesbø og Indre Leiknesbø. Den tredelte strukturen ble bevart fram til 1830-tallet, da Midtre Leiknesbø ble regnet for et bruk under gnr. 75 Leiknesbø vestre.

Den første registrerte beboer på ytre Leiknesbø var Arne Pedersen, som fra 1613 betalte ½ våg fisk i jordleie. Vi har ingen informasjon om ham eller drifta av gården, men rundt 1622 var det trolig slutt. Dette året står nemlig ”ennckenn” oppført som eneste skattebetaler på ”Yttre Lechnesboue”. Hvem hun var får vi ikke vite.

Fra 1630-tallet begynner ”Mid Lechnesbou” å dukke opp i kildene. I 1637 betalte for første gang Anders Jyde landskylda på 1 våg fisk for rettighetene til jorda. Navnet Jyde leder oss til å anta at Anders kom til Tysfjord fra Jylland i Danmark. Om han var gift før han kom til fjorden, eller om han giftet seg her vet vi ikke, men jordeboka for 1659 forteller at ”Anders Jydes enche” drev gården dette året med 1 pund i landskyld. Også på ”Ytter Lechnesboe” var et generasjons-skifte i ferd med å bli gjennomført. Her ble gården drevet av Karen Olsen, trolig enka til tidligere leilending Arne Olsen.

Tysfjordgårdene matrikuleres

Matrikkelarbeidet i 1667, som ble utført av statens utsendinger til alle gårdene i fjorden, gir oss det første fullstendige inn-blikket i gårdsdrifta på Leiknesbø. Dette året var ”Midt Lechnesboe” bebodd og drevet av Christen Andersen som eneste oppsitter. Her kunne han så 3 tønner korn og fø 1 hest, 7 kyr, 4 kalver, 6 sauer og 6 geiter. Jorda var velegnet til husdyrhold, men fogdens menn kom likevel fram til at oppsitter Christen Andersen ikke kunne tåle noen skatteøkning. Leindagskatten på 1 pund, kornskatten på ½ tønne og osteskatten på 14 skilling ble dermed bevart. På ”Ytter Lechnesboe” var Aren Ollesen eneste oppsitter. Her ble det sådd 2 tønner korn og holdt 1 hest, 4 kyr, 1 kalv, 7 sauer og 7 geiter. Også Aren måtte betale skatt for produksjon av korn og ost i tillegg til den obligatoriske krigsskatten. Ut fra de to nedtegnelsene og på bakgrunn av kirkebøkene kan vi anslå at det i 1667 var bosatt om lag 10 personer på Leiknesbø. Befolkningstallet holdt seg trolig stabilt fram mot starten av 1700-tallet.

1700-tallet

I manntallet for 1701 finnes det ingen ned-tegnelse for Leikensbø. Bakgrunnen vet vi ikke, men plassen var trolig likevel bosatt. Dette kan vi si fordi både midtre og ytre ”Lechnesboe” figurerer i skattelistene i årene før og etter 1700. I 1697 betalte Nicolais Hansen, Olle Arentsens enke og Lars Nielsen 18 skilling hver i leidangskatt på ”Mitt Lechnesboe”. Fra samme skatte-liste i 1717 kan vi se at Lars Nielsen nå var bosatt på ytre Leiknesbø, og at Lars Amundsen hadde overtatt hans gårdpart. På samme tid finner vi at det ble etablert to husmannsplasser her. Disse var lokalisert under ”Midt Lechnesboe”, og ble drevet av Peder Olsen og ”Arent”. Skattelista for 1717 oppgir dermed i alt syv brukere på gården. Ved Leiknesbøs matrikulerting i 1723 var antallet leilendinger redusert til to, Nicolaus [Nicolai Hansen] på ”Midt Lechnesboe” og Lars Amundsen på ”Ytter Lechnesboe”. ”Midt Lechnesboe” var fremdeles kongen tilhørende ettersom de samiske rettighetene var borte og man trolig manglet de finansielle musklene til selveie. Om gårdens beskaffenheter ble det i 1723 registrert god tilgang på brensel i skogen, og tilstrekkelig med fisk til bordhold på heimsjøen. Ettersom eiendom-men lå nordvendt var ikke solforholdene ideelle, men da jorda var tørraktig var den temmelig velegnet til korndyrking. Her kunne såes ½ tønne rug og 3 tønner havret korn. Av dette kunne en høste 1 tønne 2 skjepper rug og 3 tønner 6 skjepper bland-korn. De 16 lassene med høy som en kunne høste ble mat til de 4 kyrne, den ene kalven, 12 sauer og 1 hest. På bakgrunn av de registrerte forholdene ble gårdens skat-teverdi satt til 1 våg i 1723. På nabbo-bruket finenr vi at Lars Amundsen hadde tilnærmet like forutsetninger. Forskjellen var at ytre Leiknesbø hadde bedre sol-forhold og derfor var bedre egnet til korn-dyrking. Her fantes også mer og bedre utmark. Ettersom det av enga bare kunne høstes 5 lass høy kunne ikke Lars holde mer enn 3 kyr, 1 kalv, 12 sauer og 1 hest. Gårdens beskaffenheter ga den ei land-skyld på 2 pund, noe som var 2/3 av hva nabobruket måtte ut med.

I løpet av siste halvdel av 1700-tallet får vi gjennom tingbøker og kirkebøker opplysninger som gir oss flere detaljer om folket på gården. Her kan vi blant annet lese at fogd Søren Randulf ut-stedte bygsel på 1 pund [halvparten] av ”Yttre Lechnesbog” til Søren Larsen den 13. juni 1740. For seddelen måtte Larsen betale i alt 1 riksdaler 40 skilling. Søren f. ca 1704, var sønn av Anna Abrahams-datter og Lars Nielsen fra Leiknesbø. Rundt 1730 ble han gift med Synnøve Larsdatter fra Ofoten. De to ble etter hvert foreldre til barna; Anders f. 1733, Anne f. 1735, Else f. 1743, og Karen f. 1745. Året etter at parets yngste datter kom til verden gikk Søren Larsen bort bare 42 år gammel. Enka Anna ble boende med barna i Leiknesbø, og giftet seg i 1747 med Jens Olsen Kile fra Hamarøy. 20. juni 1748 mottok Jens bygsel på 2 pund i gården etter at også den andre halvparten var til-gjengelig. Ytre Leiknesbø var dermed samlet under én oppsitter. I samme periode finner vi at Midtre Leiknesbø ble oppbudt som ødegods ettersom det etter Lars Amundsen tid ikke hadde meldt seg noen bruker. 27. oktober 1746 fikk Hans Olsen tilslag på ½ vog i kongsjorda mot de faste årlige avgiftene.

Over de neste tiårene ser vi i Leiknesbø en gryende kontinuitet på brukersida som vi ikke finner sidestykke til i gårdens yngste historie. Jens Olsen, som hadde overtatt bygselen på ytre Leiknesbø etter å ha giftet seg med enka Synnøve Larsdatter, ble selv enkemann i 1755. Året etter giftet han seg med Margret Larsdatter, datter av Anna Abrahamsen og Lars Nielsen i Leiknesbø. Paret ble over de neste årene foreldre til; Synøv f. 1757, Lars f. 1762, Johannes f. 1764, Magdalena f. 1768, og Olavina f. 1772. Den kontinuer-lige drifta av gården dannet mot slutten av 1700-tallet grunnlaget for at Jens Olsen Kile hadde anledning og økonomiske muskler til å kjøpe gården av staten. På høsttinget 14. september 1797 ble det dermed opplyst at Jens Olsen, 10. mai samme år, hadde mottatt kongeskjøte på ”Ytre Lechnæs nr 31, skyllendt 2 pund”, for 80 riksdaler. Eierforholdet ble ikke langvarig, for allerede i september samme år måtte Jens selge gården til sogneprest Jacob Schytte for 80 riksdaler. Gjennom salget fikk partene i stand en avtale, slik at sønnen Johannes Jensen kunne bygsle eiendommen av presten. Herigjennom var han også pålagt å skaffe sin far Jens Olsen fôr til 1 ku og 2 sauer, samt kornland til 1 våg korn og 1 kvige. Jens Olsen var dermed sikret i alderdommen, en periode som ikke kom til å vare i mer enn tre år.

1800-tallet

Ved folketellinga i 1801 hadde Johannes Jensen etablert seg som husbonde på ”Læknæsbøe Yttre”. Nå 36 år gammel, var han gift med Maren Jacobsdatter f. 1776. De to var foreldre til de fire barna; Margrete, Ane Gurina, Sidsel og Jens, mens Johannes’ søster Malena tjeneste-gjorde hos familien. Det gjorde også Søren Haagensen, mens tolv år gamle Mathias Jensen var Maren og Johannes’ pleiebarn. I 1801 ble ”Læknesbøe Mit” drevet av Jacob Hansen og kona Ahlete Johannesdatter som var foreldre til fem barn, og huset Ahletes far Johannes Pedersen. Folke-tellinga forteller at de to brukerne av Leiknebø livnærte seg som gårdbrukere, og her nevnes ikke fiskerier som viktig leve-brød. Av folketellinga kan vi se at Tysfjorden på starten av det 19. århundret langt fra var noe overflodssamfunn. Dette var representert på Leiknesbø som ellers i fjorden med et høyt antall tjenestefolk, pleiebarn og folk på legd.

I løpet av de neste tiårene kom det nye oppsittere på både ytre og midtre Leiknesbø. Ved forarbeidet til matrikkelen i 1820, som ble utført etter en lov av 17. august 1818, var Ole Iver Jacobsen og Hans Jacobsen oppsittere på de to brukene. ”Mit Lechnæsbøe” ble drevet av Hans Jacobsen. Her hadde han en utsæd på 1 tønne rug og 4 tønner bygg som ga 3 ½ fold hver. Med fôret som ble høstet kunne Hans fø 1 hest, 6 kyr, 1 kalv og 20 småfe. Gården blir videre beskrevet slik: ”Jorden er bequem til Agerdyrking. Havnegangen god og fuldkommen brendsel. Fiskerie som sedvanlig.” Mit Lechnæsbøe ble derfor gitt proporsjonstallet 10, noe som rangerer eiendommen på et gjennomsnittlig sjikt i ytre Tysfjord. På ”Ytre Lechnæsbøe” hadde Ole Iver Jacobsen i 1818 en utsæd på ½ tønne rug og 2 ½ tønne bygg, noe som ga 3 fold. Mye av kornet gikk trolig til dyrefôr sammen med høy som ble slått i inn- og utmark. Dette ga Ole mulighet til å holde liv i 1 hest, 4 kyr og 16 småfe gjennom vinteren. Om bruket ble det beskrevet at jorda var tørr og sandig, at plassen hadde god tilgang på utmarksbeite, og at skogen sikret tilgang på brensel. Ettersom også forutsetningene for å drive fiske fra stedet var alminnelige, ble ”Ytre Lechnæsbøe” gitt proporsjonstallet 7. Sett i forhold til nabobruket gir proporsjonstallet en pekepinn på hvorfor Hans Jacobsens lnr. 257 var taksert til 1 våg [3 pund], mens lnr. 258 ”bare” var skyldsatt til 2 pund.

To gårder blir til en

Som tidligere nevnt var ”Midt Lechnesbø” og ”Ytre Lechnesbø” fra 1600-tallet å regne for to selvstendige gårder, med hvert sitt matrikkelnummer. Ved inngangen til 1800-tallet var allerede lnr. 259 [ytre] kommet over i privat eie, og nå sto lnr. 258 [midtre] for tur. 1. juli 1831 ble John Olsen Valle tildelt kongeskjøte på eiendommen mot å svare 1 våg i skyld. Dermed var ikke staten lenger grunneier i Leiknesbø. På lnr. 259 hadde Rasmus Christensen på Santorg-holmen i Lødingen vært eier siden preste-enke Madam Schyttes bortgang. På auk-sjonen over boet hennes ble Christensen eier av alle hennes eiendommer, deriblant ”Ytre Leiknesbø” for totalt 1940 spesi-daler. Lnr. 258 ble i 1836 solgt to ganger. 24. august kjøpte forpakter Hans Jacobsen eiendommen for 80 spesidaler av John Olsen, før han 6. september solgte den videre til Isak Ellingsen for samme sum. Som forpakter hadde Hans forkjøpsrett, og selv om han ikke tjente noe større beløp på videresalget skaffet han seg trolig ikke-kontraktfestede fordeler fra Isak.

Ved matrikuleringa av Tysfjord-gårdene i 1838 ble gårdene tildelt nye matrikkelnummer. For gårdene ”Midt Lechnesbøe” og ”Ytre Lechnesbø” førte også matrikuleringa til ei sammenslåing. Fra å ha vært to matrikkelgårder ble eien-dommene nå regnet for to bruk under samme gård, matr.nr. 156 Leknæsbø vestre. Under den nye matrikkelgården ble både det gamle lnr. 258 ”Midt Lechnæsbøe” og lnr. 259 ”Ytre Lechnæsbøe” hetende Leknæsbøe vestre. Etter innføringa av gårds- og bruksnummer på 1880-tallet finner vi i dag igjen de to eiendommene i matrikkelen som henholdsvis bnr. 1 og bnr. 4 Leiknesbø vestre.

LEIKNESBØ VESTRE

• Gnr. 75 Bnr. 1
• med 2,81 mark i skyld
• Matr.nr. 156 L.nr. 258
• med 1 daler 1 ort 20 skilling i skyld
• Gammel skyld 1 våg

Gårdshistorie for Leiknesbø vestre

Lnr. 258 Leiknesbø vestre gikk på 1830-tallet gjennom flere eierskifter. Først mottok John Andersen kongeskjøte på gården, for 80 spesidaler, 1. juli 1831. Fem år senere skiftet, som tidligere nevnt, eiendommen hender to ganger på en måned, først til Hans Jacobsen dernest Isak Ellingsen. Her var kjøpesummen 80 spesi-daler begge gangene. Vi kan med interesse se at gårdens verdi, mot normalt, ikke steg mellom 1831 og 1836. Dette hang i stor grad sammen med at eiendommen hadde vært bygslet bort. Som leilending hadde ikke Hans Jacobsen noen forpliktelser til å ruste opp gården. Slikt ekstraarbeid ville bare ha ført med seg ekstra slit for Hans, og eventuell profitt ville ha tilfalt eier John Andersen. Etter Isak Ellingsens overtakelse ser vi at tendensen snur, og ved auksjonen i boet etter hans bortgang ble lnr. 258 Leiknesbø vestre solgt til handelsmann Bendict Normann på Korsnes for 123 spesidaler.

Isak Ellingsen f. 1801, ble i 1839 gift med Maren Anna Burmeister f. 1815, som var søster til Nils Burmeister i Kalvik. På Leiknesbø ble Maren og Isak foreldre til seks døtre; Lisabeth Sophia f. 1840, Emelia f. 1842, Sara Rebekka f. 1844, en datter f. 1846, Katrina f. 1848, og Hanna Dorthea f. 1851. I 1852 gikk Isak bort, og etterlot seg Maren Anna til å drive gården på egenhånd. Uten sønner eller sviger-sønner til å overta drifta, som vanlig var, valgte Maren å selge gården i 17. mai 1856. Kjøper ble handelsmann Normann, senere hans enke Magdalena Normann for 123 spesidaler.

1860-tallet

Etter Normann-familiens overtakelse gikk lnr. 258 gjennom en periode med hyppige utskiftinger på brukersida. Herreds-beskrivelsen over Lødingen fra 1863 oppgir at eiendommen ble drevet av Per Karlsen [trolig Peder Andreas Carlsen fra Hamarøy]. I Leiknesbø hadde Per tilgang på 29 mål dyrket åker og eng, noe som ga rom for å så 2 tønner korn og 7 tønner potet, som ga henholdsvis 3 og 5 fold. Fra inn og utmark kunne han også sanke nok høy til å fø 1 hest, 4 kyr og 12 småfe. Gården ble ellers regnet for å ha tilstrekke-lige beitemuligheter og skog og torvmyrer til en verdi av 15 spesidaler. Til tross for eiendommens beskaffenheter ble land-skylda foreslått redusert til 3 ort 12 skilling. Dette kom av at skylda på 1 spesi-dal 1 ort 20 skilling ikke sto i forhold til nærliggende gårder med tilsvarende res-surser. Ved folketellinga i 1865 står Ole Andersen f. 1825, oppført som gårdbruker, forpakter og fisker på lnr. 258. Ole var gift med Elisabeth Sofie Mikkelsdatter f. 1822. Paret, som begge kom fra Hamarøy, var ved flyttinga til Tysfjord foreldre til dørtene Randine f. 1849, og Magdalene Karoline f. 1855. Etter flyttinga kom også Andreas f. 1858, og Oline Sofie f. 1863, til verden. Ved folketellinga i 1865 besto dermed familien av i alt 6 personer. Til å livære seg arbeidet som nevnt Ole som fisker, mens Elisabeth trolig hadde ansvaret med å ta seg av fjøsen hvor de hadde stående 1 hest, 4 kyr og 12 sauer. Fra produksjonstallene kan vi lese at det ble dyrket 2 tønner korn og 6 tønner poteter. Med ei avkasting på 5 fold satt Ole og Elisabeth på høsten igjen med 3000 kg poteter, noe som må ha gitt ei betydelig inntekt eller mulighet til byttehandel.

Ved folketellinga i 1875 finner vi at lnr. 258 hadde gjennomgått sitt andre brukerskifte på bare tretten år. Peder Andreas Carlsen står her oppført som leilending og fisker på ”Yttre-Bogen”. Sammen med kona Mette Bergithe Benjaminsdatter var ble gården drevet med 1 hest, 2 kyr og 3 sauer. Til tross for at antallet husdyr var redusert, var produksjonen av korn og poteter videreført. Sammen med inntektene fra det stadig mer betydningsfulle fisket kunne Mette og Peder dermed fø seg og de tre ungene, Christian Severin f. 1861, Bendikte Henriette f. 1864, og Ingeborg Maria Dorthea f. 1866. Riktig så godt sto det likevel ikke til for alle. Vi finner blant annet at Ingeborg Mari Pedersdatter f. 1815, Perder Carlsens mor, fikk husly på gården som innerst.

Mot selveie

Magdalena Normann ble sittende som eier av blant annet Leiknesbø vestre fram til 1875, da hun 30. desember solgte sine eiendommer til sønnen Nicolai Normann for til sammen 600 spesidaler. Salget ledet gården inn i en ny æra, hvor den todelte bruksstrukturen med historie tilbake til 1600-tallet opphørte. 20. august 1880 ble lnr. 258 skylddelt i tre bruk. I etterkant ble lnr. 258 b Mellemgaarden, lnr. 258 c Gjerdet og hovedbruket lnr. 258 a tildelt ei skyld på 2 ort 7 skilling. [258 c 2 ort 6 skilling]. Skylddelinga var en konsekvens av den tiltagende befolkningsveksten, som tvang fram ei frigjøring av nye eien-dommer. Dette lot seg gjøre fordi det i det i hovedsak var fiskeriene som utgjorde den viktigste næringsveiene for fiskebøndene, og at man kunne klare seg med mindre avlinger og færre husdyr så lenge en hadde tilgang til å fiske på heimsjøen og i Lofoten. Etter skylddelinga i 1880 ble Ole Hansen oppsitter på lnr. 258 b Mellemgaarden, mens Hans Pedersen bygslet lnr. 258 c Gjerdet.

Med et fokus på eiendomsforhold kan vi påstå at Leiknesbø vestres moderne historie startet i 1891. I løpet av vårparten dette året ble gårdpartene, som nå hadde fått bruksnummer 1, 2 og 3, solgt til de på-boende fiskebøndene, som dermed ble selveiere. Folket i Leiknesbø var ikke lenger nødt til å forholde seg til en jord-eier, men kunne forme sine omgivelser og framtida etter sin egen støpeskje. Første selveier på bnr. 1 ble Levion Pedersen, da han 25. mai 1891 kjøpte eiendommen fra Nikolai Normann for 650,- kr. Vi har ingen opplysninger om Levions tid på gården, men vi vet at han i 1896 fikk skilt ut bnr. 7 Frydenlund med 0,03 mark i skyld. De to brukene ble etter hans personlige konkurs i 1896 tatt inn under en tvangsauksjon, som for øvrig var hjemlet av Lødingens Sparebank. 16. september 1898 ble Martin Ursin Levionsen eier av bnr. 1 mot kjøpe-summen på 700,- kr.

1900-tallet

Martin Levionsen f. 1871, var sønn av Levion Kristian Karlsen f. 1838, i Botn. I 1895 ble han gift med Helmine Kristine Johansen f. 1872, også hun født i Botn. På Leiknesbø ble Helmine og Matin foreldre til barna; Mina Nelly f. 1896, Johan Normann f. 1897, Hillfrida f. 1899, Jenny Levine f. 1901, Alfon Jæger f. 1905, og Hilmar Meier f. 1912. Ved folketellinga i 1900 besto familien av Helmine, Martin og deres foreløpig tre barn. Martin hadde sitt virke med gården og som fisker, mens det ble sakt at Helmine ”Steller sit hus og Fjøs”. Av annen informasjon kan vi av folketellinga for øvrig lese at familien verken dyrket korn eller poteter, gårds-produksjon som ellers var svært vanlig i Tysfjord og i Bogen. Vi må dermed anta at inntektene fra fisket sørget for at familien kunne kjøpe og bytte til seg de mest nødvendige varene.

Opplysningene fra folketellinga i 1910 vitner om at driftsstrukturen fra midten av 1800-tallet var videreført. Den største forrandringa fra ti år tidligere var at familien hadde to munner mer å mette etter at også datter Jenny og sønnen Alfon hadde kommet til verden.

Martin og Helmine drev bnr. 1 Leiknesbø vestre fram til 1937. I løpet av denne perioden hadde Martin fått skilt ut to nye bruk; i 1935 – bnr. 14 Nystad med 0,08 mark i skyld, og i 1936 – bnr. 15 Fjellheim med 0,15 mark i skyld. 26. mai 1937 ble skjøtet på de gjenværende 0,69 mark i gården solgt til sønnen Reidar Ursin for 1500,- kr. Reidar giftet seg i 1910 med Mari Karlsen fra Sildpollnes. Paret ble etter hvert foreldre til barna; Peder Hans Karstein f. 1928, Kåre Eker Alf f. 1930, og Jenny Hilfrida Magdalene f. 1933.I prøve-matrikkelen for 1950 er Reidar oppført som eier og bruker av gården. Etter hans bortgang ble Mari sittende igjen som enke på gården. Etter hennes bortgang i 1987 har deres arvinger vært eiere av det nå 0,64 mark store gnr. 75 bnr. 1 Leiknesbø vestre.

LEIKNESBØ VESTRE

• Gnr. 75 Bnr. 4
• med 2,03 mark i skyld
• Matr.nr. 156 L.nr. 259
• med 4 ort 19 skilling i skyld
• Gammel skyld 2 pund

Bnr. 4 Leiknesbø vestre under gnr. 75 har ei historie som strekker seg tilbake til 1600-tallet. Som vi innledningsvis har sett, var eiendommen en egen matrikkelgård fram til 1838, da den ble omdefinert til et løpenummer under matrikkelnummer 156. 10. mai 1797 ble Jens Olsen tildelt konge-skjøte på ”Ytre Lechnæs” for 80 riksdaler, men allerede 31. juli samme år ble eiendommen solgt videre til sogneprest Jacob Schytte. Som vi har sett, ble lnr. 259 drevet av leilendinger fram til siste del av 1800-tallet. I løpet av denne perioden skiftet gården eier flere ganger. I 1819 overtok Rasmus Christensen på Santorg-holmen i Lødingen skjøtet på denne og flere eiendommer for totalt 1940 riksdaler. Etter hans bortgang ble datteren Birgitta L. Christensen eier av Leiknesbø vestre for 110 spesidaler i 1845. Vi mangler opp-lysninger om brukerne i store deler av denne perioden, men fra 1860-tallet vet vi at Peder Pedersen f. 1833, og Serine Andersdatter f. 1824, bygslet jorda av Christensen-familien. Serine var datter av Anders Jacobsen fra Leiknesbø, og ble i 1864 enke etter ektemann Kristian Jørgensens bortgang. Serine og Peder giftet seg i 1865. Sammen med sine tre barn flyttet hun inn hos Peder. I folketellinga er familien på fem, samt Peders mor Inger Andersdatter, oppført som gårdenes beboere. Peder livnærte seg som fisker og gårdbruker, mens Serine hadde ansvaret for husholdningen og fjøsstellet. I 1865 drev paret gården med 1 hest, 3 kyr og 12 sauer, og hadde en utsæd av korn og poteter på henholdsvis 1 ½ og 4 tønner.

1870-tallet

Ved inngangen til 1870-tallet gjennomgikk lnr. 259 flere endringer. Først ble bruket solgt til Johan Christian Pedersen og Johan Normann Berg Mikkelsen for 150 spesidaler, 20. september 1872. Fire år senere flyttet Nils Lindstrøm Nilsen f. 1839, og kona Nicoline Bergitte Anderdatter inn på det nå folketomme bruket. Nils var født og oppvokst i Folling, i Jemtland, mens Nicoline kom fra Vefsn i Nordland. Før de slo seg ned i Tysfjord hadde de hatt husly på Flakstad. Her ble paret foreldre til døtrene Anna Catrine f. 1872, og Albertine Christine f. 1873. Etter at de to slo seg ned på Leiknesbø kom også Nilsine Vilhelmine f. 1876, Hansine Marie 1879, Kaja Elise Marie f. 1882, Johan Normann f. 1883, Antonette Amalie f. 1886, og Karoline f. 1888, til verden. 19. mai 1876 ble Nils og Nicoline de første selveiende bønder i gården nyere historie etter å ha mottatt skjøtet på bnr. 4 for 240 spesidaler. Fra folketellinga året før vet vi at familien drev gården med 5 kyr og 7 sauer, og at her ble sådd ¾ tønne bygg og 5 tønner med poteter. I 1875 var fiskeren Ole Jørgen Johansen og kona Anna Caroline Anderdatter bosatt hos familien sammen med sine to barn som innerster. I 1875 finner vi også husmannsplassen ”Bogstranden” under lnr. 259. Her fantes to husstander, hvor dagarbeider Anne Cathrine Taraldsdatter og innerst Petter Jørgen Jeronemusen hadde hver sin familie. Antallet beboere under lnr. 259 [bnr. 4] i 1875 var dermed 15.

5. juni 1877 ble lnr. 259 delt i to like store bruk, hvor lnr. 259 b Leiknesbø vestre [bnr. 5] ble skilt ut med 2 ort 9 skilling i skyld. Etter skylddelinga tilfalt eiendommen Jakob Heggelund Benjamin-sen for 440,- kr. I 1891 ble gården skylddelt for andre gang, da lnr. 259 b/2 Nygaard ble skilt ut med 2 skilling i skyld.

1900-tallet

Ved folketellinga i 1900 hadde Nils, i en alder av 65 år, lagt bort juksahjulet til fordel for gårdsdrifta. Sammen med Nicoline og de tre yngste barna ble det dyrket både korn og poteter, og i fjøset hadde familien både storfe, småfe og fjærkre. Av barna arbeidet sønnen Johan f. 1884, som fisker, mens døtrene Antonette f. 1886, og Karoline f. 1888, hjalp til med husarbeid og fjøsstell.

17. juli 1906 overførte Nils og Nicoline skjøtet på bnr. 4 [lnr. 259] til deres nabo Johan Normann Kolbeinsen for 700,- kr, og mot et årlig kår på 60,- kr. Nils f. 1876, var født og oppvokst i Titelvik i Hamarøy, og giftet seg i 1902 med Nilsine Wilhelmine Lindstrøm, datter av gård-brukerne Nils og Nicoline Lindstrøm. Etter ekteskapsinngåelsen ble paret foreldre til barna Borghild f. 1903, Nils f. 1904, Arne Severin f. 1907, og Sofus Kornelius f. 1910. Etter overtakelsen av gården fort-satte paret drifta på samme tradisjonelle vis som Nilsines foreldre hadde drevet. Ved folketellinga i 1910 var de to bosatt på bnr. 4 sammen med deres fire barn og pleiedatteren Lydia Larsen f. 1896, fra Tysfjord. Til å livnære seg drev familien det beskjedne gårdsbruket, mens Johan arbeidet som fisker på havet. Over de neste tretti årene åpnet også den stadig økende befolkningstettheten for salg av jord, noe som førte med seg ekstrainntekter. I 1916 ble bnr. 8 Strandheim skilt ut med 0,02 mark i skyld. Bnr. 9 Strandberg ble skilt ut med 0,05 mark i skyld i 1919, mens bnr. 10 Stranden ble skilt ut med 0,04 mark i skyld i 1924. I løpet av 1940-tallet ble også bnr. 17 Nygård og bnr. 18 Ytrebø skilt ut som separate bruk med henholdsvis 0,05 og 0,13 mark i skyld. Det store antallet nye eiendommer forteller oss at befolknings-veksten var betydelig i denne perioden. Det store antallet mindre bruk forteller også at folket på Leiknesbø vestre var i ferd med å ta steget bort fra det tradisjonelle jord-bruket. Med pengeinntekter var behovet for å eie jord begremset.

Nilsine og Johan Kolbeinsen var eiere av bnr. 4 Leiknesbø vestre fram til 5. februar 1947, da sønnen Nils Kolbeinsen f. 1904 overtok skjøtet på eiendommen, inklusive fjøs, låve, sommerfjøs og ildhus for 800,- kr.

Nils Kolbeinsen giftet seg i 1944 med Olga Sommerseth f. 1910, fra Sommerseth i Tysfjord. I 1945 ble Olga og Nils foreldre til datteren Berit Lisbeth, mens Laila Oline kom til verden i 1948. De to døtrene har siden 1974 vært eiere av det nå 0,69 mark store bnr. 4 Leiknesbø vestre.

Andre bruksdelinger

Etter å ha blitt samlet under ett nytt matrikkelnummer i 1838, forble lnr. 258 og 259 udelte fram til 1880-tallet. Gårdens eiere opplevde nå en eksplosjon i etterspørselen etter jord. Dette ledet til en rekke skylddelinger over de neste tiårene. I 1877 ble lnr. 259 b [bnr. 5] Leiknesbø vestre skilt ut fra lnr. 259 med 2 ort 9 skilling i skyld, før lnr. 258 b og c [bnr. 2 og 3] Mellomgården og Gjerdet ble skilt ut fra lnr. 258 i 1880 med henholdsvis 2 ort 7 skilling og 2 ort 6 skilling i skyld. Siste skylddeling før århundreskiftet ble foretatt i 1896, da bnr. 7 Frydenlund ble skilt ut fra bnr. 1 og 3 med til sammen 0,05 mark i skyld. Da det ikke ble foretatt noen nye endringer før i mellomkrigstida, kunne Norges matrikkel for 1907 gi følgende status for gnr. 75 Leiknesbø vestre

1Leiknesbø vestre0,92 mark

Martin Levionsen

2Mellemgaarden0,93

Hans Olsen

3Gjerdet0,91

Hans Pedersen

4Leiknesbø vestre0,99

Johan N. Kolbeinsen

5Leiknesbø vestre0,96

Jakob H. Benjaminsen

6Nygaard0,08

Gerhard Kristoffersen

7Frydenlund0,05

Peder Kristensen

Over de neste fem tiårene ble ytterligere femten gårdsbruk oppført i matrikkelen.

Prøvematrikkelen for 1950

1Leiknesbø vestre0,69 mark

Reidar Ursin

2 Mellemgården0,78

Høyer Olsen

3Gjerdet 0,77

Sverre og Alvilde Winther

4Leiknesbø vestre0,70

Norman Kolbeinsen

5 Leiknesbø vestre0,83

Andreas Jakobsen

6Nygård0,08

Anfeldt Eide

7Frydenlund0,05

Hans M. Olsen

8Strandheim0,03

Bernhard Sluttås

9 Strandberg0,09

Jørgen Andreassen

10Strand0,06

Erling Sommerseth

11Myrvold0,08

Nora Kalvik

12Bjerklund0,03

Daniel Nilsen

13Utgått bruk

14Nystad0,08

Hilmar Ursin

15Fjellheim0,15

Alfon Ursin

16Lyngvang 0,07

Hans Bordevik

17Nygård0,10

Anfeldt Eide

18Yttrebø0,13

Arne Kolbeinsen

19Norheim0,01

Håkon Kristensen

20Bjørkli0,05

Arne Strand

21Åstun0,01

Ingeborg Andersen

22Haugen0,05

Sofus Olsen

Mellom 1950 og 1980-tallet stagnerte skylddelingene gradvis, men det ble i perioden skilt ut ytterligere 11 bruk. Siden 1984 har det ikke blitt skilt ut noen nye eiendommer her. I 2009 besto derfor gnr. 75 Leiknesbø vestre av i alt 33 selvstendige bruk og eiendommer.

Referanser

Leiknesbø vestre (Hamarøy gnr. 275) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen