Leiknes (Hamarøy gnr. 276)
| Leiknes | |
|---|---|
| Fylke: | Nordland (lulesamisk: Nordlánnda) |
| Kommune: | Hamarøy (lulesamisk: Hábmer) |
| Gnr.: | 276 |
Leiknes (gnr. 276) er en gård i Hamarøy kommune. Den ligger om lag 6 kilometer innenfor Tysfjordens ytterste nes, på fjordens sørside. Her grenser gården mot gnr. 275 Leiknesbø vestre i øst, mot gnr. 277 Korsnes i vest og mot nabogårdene i sør over Korsnesheia.
I følge Oluf Ryghs ”Norske gårdsnavn” fra 1905 kan gårdsnavnet trolig utledes fra at Leiknes har vært en samlings-plass der bygdas befolkning til sosialt samvær og lek [leikr].
Jordsmonnet på Leiknes består av mineraljord etter avleiring på tidligere havbunn, mest leire og fin sandjord, men med enkelte innslag av organisk jord, vesentlig i utmarka. Gården regnes derfor å ha lav til middels bonitet.
Leiknes i de eldste tider
Om lag seks kilometer innover fra Tysfjordens ytterste nes finner vi gården Leiknes. Hvor langt tilbake her har vært bosatt folk kan ingen si med sikkerhet. Om folket på Leiknes ikke var blant de første i fjorden til å slå seg ned som bønder, så var de i det minste best til å sette spor etter seg i landskapet. Langs grensa til innmarka finner vi et helleristningsfelt som trolig er 3000 til 4000 år gammelt. Vi må gjøre noen små kvantesprang i tidsregninga før vi igjen finner spor etter bosetting her. Går vi ned mot sjøen finner vi i en skoglund ei steinsatt grav fra jernalderen. Til tross for vikingenes tilstedeværelse i fjorden er det usikkert i hvilken grad det fantes permanente bosetninger av nordmenn her før 1600-tallet. Den normale oppfatningen er at Tysfjord var bosatt av den sjøsamiske befolkningen alene fram til den norrøne ekspansjonens tiltagning i det 17. århundret. Sjøsamene drev i stor grad gårdsdrift på lik linje med nordmenn, men med en bedre utnyttelse av utmarkas ressurser og med bruken av sommersætrer rundt om i Tysfjorden som en særegenhet. Til tross for at vi kjenner til at folk har vært bosatt på gården i om lag 4000 år, må vi likevel helt fram til 1611 for å kunne navngi de første bøndene på Leiknes. Dette skyldes at menneskene her levde i pakt med, og ikke på tross av naturen. Først når kongen i København fant gårdens ressurser interessante for skattlegging ble folket her gitt en identitet. Med nedtegnelsen fra den første jordeboka i 1611 starter da også Leiknes nyere gårdshistorie.
1600-tallet
I ”Jordebok over Kronens og Stiftens gods” fra 1611 finner vi at Leiknes var bosatt av to nordmenn, og dermed ikke lenger var å regne som en del av de gamle finneodelen. ”Enchen på Lechnnes” og Edis Thørisen var ikke bare de første til å bosette seg på gården, men også blant den første håndfullen av nordmenn som bosatte seg i Tysfjord. Vi må anta at det var naturlig at de nettopp bosatte seg her, ytterst i fjorden, fordi de geografiske forholdene gjorde tilpasningen til det tradisjonelle fiskebondelivet enkelt.
Om driftsstrukturen kan vi allerede fra gårdens første periode se ei vending mot todelt drift. Dette mønsteret skulle komme til å stå seg over de neste 300 årene. I jordebøkene mellom 1614 og 1652 varierer navnekombinasjonene på de to brukerne, men ett navn går igjen, Edis Thørisen. Fra første nedtegnelse i jordeboka i 1611, til han siste gang blir nevnt leilendingsmanntallet i 1652, var Edis oppsitter på ½ våg i Leiknes. Den andre leilendingen på gården, som figurere sammen med Edis i de fleste skattelistene er ”Olluff”. Ved nedtegnelsen av leidang-skatten [krigsskatt] i 1618 er navnet Olluff Thørisen registrert på Leiknes. Om dette er samme ”Olluff” som går igjen i listene fram til 1645, er det en stor mulighet for at de første brukerne på gården var brødre. Etter denne tid får vi opplyst at den ene halvdelen i gården var bosatt av ”enchen Maritte”, som trolig var ”Olluffs” tidligere kone.
Leiknes matrikuleres
På 1650-tallet kom det et generasjons-skifte på Leiknes etter at både Edis og Olluff Thørisen hadde gått bort. Som nye leilendinger kommer Erich Nielsen og Christopher Baardsen inn i gårdens historie i 1659, da de dette året svarte 1 pund fisk hver i skattemanntallet. Landkommi-sjonens arbeid fra 1661 stadfester at ”Lechnes” var bosatt av de to brukerne hvor ”Kongen eijer och bygger”. Med ei total landskyld på 1 våg fisk ble det anslått at Erich Nilsen og Christopher Baarsen ikke kunne tåle noen videre forhøyelse.
Matrikuleringa av ”Leechenes” i 1667 gir oss det første innblikket i gårds-drifta. De to brukerne hadde dette året til sammen en utsæd på 2 ½ tønner korn, og kunne fø i alt 4 kyr, 2 kalver, 8 sauer, 2 geiter og 2 hester. På bakgrunn av gårdens beskaffenheter ble det ikke anslått at land-skylda kunne heves. Det ble likevel avkrevd både krigsskatt, og kirka sørget for å få inn sin kornskatt og osteskatt på 1/10 av gårdens årlige produksjon. Etter 1660-tallet blir oversikten over folket på Leiknes difus. Drifta av gården gikk trolig over i en form der én oppsitter var bosatt her, mens noe av innmarka ble bygslet videre til gressleie. Siste registrerte leilending før århundreskiftet var Niels Olsenn, som i skattemanntallene mellom 1671 og 1688 bygslet 1 ½ våg. Fram til 1678 hadde han drevet jorda sammen med Nielss Issachssen, som mellom 1671 og 1678 bygslet ½ våg. Etter 1684 var det slutt på samdrifta, og først i 1759 hadde Leiknes igjen to betalende leilendinger.
1700-tallet
Etter 1688 må vi fram til 1711 før vi igjen finner nedtegnelser over Leiknes. Lars Nielsen, som trolig var Niels Olsens sønn, var nå leilending på gården, og protokollen over ekstraskattene i 1711 viser at Lars hadde ei betydelig drift. Dette ser vi av at han i 1711 hadde ansatt både en tjeneste-dreng og ei tjenestejente hos seg. Skatte-lista forteller at han for drengen årlig betalte 1 ½ riksdaler 16 skilling i klær, mens tjenestejenta mottok betaling i 1 riksdaler 1 ort 16 skilling i klær. Som arbeidsgiver for de to måtte Lars Nielsen totalt betale 1 ort 22 skilling i skatt. Samme år måtte han betale kongen 1 ort i skoskatt, som var en ekstraskatt utstedt dette året. Lars Nielsen var som oppsitter påkrevd å betale inn skatten for alle gårdens beboere. Når vi vet at hver beboer ble beskattet med 6 skilling for sine sko, og vi vet at det gikk 24 skilling i 1 ort, kan vi av skattelista resonere oss til at Leiknes i 1711 hadde fire beboere. Lars Nielsen var gift med Anna Abrahamsdatter. På Leiknes ble paret foreldre til barna; Niels f. 1702, Søren f. 1704, Synnøve f. 1712, og Anna f. 1715. Vi har ikke andre opplysninger om familien enn at sønnen Søren Larsen senere ble gift og bosatt på Leiknesbø.
Ved matrikuleringa av Leiknes i 1723 hadde gården fremdeles bare én oppsitter, men plassen hadde to hushold-ninger. Lars Nielsen bygslet 1 våg i kongens gård, hvor han dyrket rug og havret korn i tillegg til produksjon av høy til dyrefôr. Av slåtten i innmarka og utmarka kunne en forvente 6 lass høy. Dette var trolig langt fra nok til å fø hele husdyrbesetningen, som i 1723 besto av 4 kyr, 2 kalver, 18 sauer og 1 hest. Drifts-formen som trolig ble benyttet på Leiknes blir kalt sultefôring, og gikk i korthet ut på å holde så mange dyr som mulig i live gjennom vinteren på så lite fôr som mulig. Gårdsproduksjonen på vinterstid må derfor ha vært minimal. Det var for øvrig vanlig praksis at hestene slapp å gjennomgå de store påkjenningene som driftsmåten med-førte. Som nevnt besto Leiknes i 1723 av to husholdninger. Matrikkelen forteller oss at også ”Trondheims Borgeren Tomes Nielsen for nogle Huuse paa Kongens grund svarer aarlig grundfrelse 2 td”. Hva Tomes tok seg til i Tysfjord vet vi ikke, men ut fra ordlyden i matrikkelen kan det være snakk om at han drev en egen hus-mannsplass.
Tilbake til delt drift
På høsttinget 26. oktober 1746 ble det ting-lyst at Ole Olsen hadde mottatt fogd Myhres bygselsseddel på 1 våg i kongens gods ”Lechnes”. Han ble dermed den siste leilending noen sinne til å drive gården under ett. Ole var opprinnelig gift på Skogvoll med Ingbor Johansdatter. Før hennes bortgang i 1745 fikk paret sønnen Ingebrigt f. 1745. Etter at Ole ble gift med Lars Nielsens enke Kirsten Olsdatter, slo paret seg ned på hennes gård på Leiknens.
16. august 1759 ble jorda på Leiknes delt med innflytteren Ole Larsen. Han mottok nå fogd Hysings bygsel på 1 pund 12 skilling [½ våg] i gården. I manntallet over Lødingen for 1762 finner vi derfor at Leiknes hadde to oppsittere. På det første bruket bodde Ole Olsen, Karen Olsdatter, hans sønn Ingebrigt og tjenestejenta Bereth Andersdatter. På det andre bruket var Ole Larsen og hans kone leilendinger, og hadde tjenestejenta Ane Pedersdatter hos seg. Med et samlet folketall på sju personer ser vi at Leiknes fremdeles ikke var noen storgård hva gjaldt demografi. Dette mønsteret kom til å fortsette utover 1800-tallet så lenge det binære driftssystemet ble opprettholdt.
I 1767 overlot Ole Olsen og Karen Olsdatter drifta av deres halvpart i gården til sønnen Ingebrigt, som 2. februar samme år mottok kammerråd Hysings bygsel på ½ våg i matr.nr. 33 ”Læchnæs”. Ingebrigt Olsen f. 1745 var gift med Margret Hansdatter f. 1744, fra Leiknesbø. Etter ekteskapsinngåelsen i 1767 ble de to foreldre til barna; Ole Iver f. 1768, Hans f. 1770, Mette Sophie f. 1773, Ingbor f. 1776, og Ingbor Sophia f. 1780. Fram mot 1800-tallet drev familien halvdelen av Leiknes med et beskjedent husdyrhold og fiske som de viktigste næringsveiene.
Leiknes blir privat eie
15. april 1795 ble Ole Olsen tildelt kongeskjøte på 1 pund 12 mark i Leiknes mot kjøpesummen 40 riksdaler. Bare en drøy måned etter overtakelsen lot Ole nytilflyttede Anders Pedersen slå seg ned på gården som husmann mot å arbeide 3 dager i våronna og tilsvarende 3 dager i høstonna.
Ved folketellinga i 1801 var Leiknes bebodd av gårdbrukerne Ole Olsen og Ingebrigt Olsen, som begge var i sine første ekteskap. Gårdens totalt 13 beboere livnærte seg hovedsakelig av gårdbruket, men fiske må også ha spilt en betydelig rolle i familienes økonomi og matauk. Da gården ble taksert i 1802 ble det bemerket at en part i Leiknes hadde blitt solgt for 40 riksdaler i 1795. Gårdens totale verdi ble derfor vurdert til 100 riksdaler.
Rundt 1820-tallet finner vi at Abel Olsen og John Danielsen var oppsittere på hver sin part i gården. Forhandlings-protokollen av 17. august 1818 forteller oss at de to brukerne sådde ½ tønne rug og 3 tønner bygg, som ga 2 ½ fold. Av husdyr finner vi på Leiknes 1 hest, 4 kyr, 2 kalver og 24 småfe. Om gården blir det nedtegnet at jordbunnen var tørr, med et høyt innhold av sand. Dette førte blant annet til at her fantes ubetydelig med skog, og at utmarks-beitet var minimalt. Ettersom oppsitterne på gården hadde sedvanlige muligheter til å livnære seg som fiskere, ble gården likevel gitt proporsjonstallet 7. Sett i for-hold til arealet, rangerte det Leiknes litt under normalverdien for området. Etter 1820-tallet utviklet de to brukene på gården seg i ulik retning. Ole Olsens lnr. 261 ble solgt, og deretter bygslet videre til nye leilendinger, mens lnr. 261 ble som ett av de siste brukene i Tysfjord værende i statens eie i ytterligere 60 år. Vi skal i neste del se på den videre historia for de ulike brukene på Leiknes.
Se også
|
Leiknes (Hamarøy gnr. 276) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |