Leksikon:Etnisitet

Etnisitet er blitt stadig viktigere i forskningen så vel som i samfunnsdebatten fordi begrepet er så sterkt relatert til viktige samfunnsspørsmål og problemer. Ikke minst utviklingen i Øst-Europa og på Balkan de senere år har aktualisert begrepet. Men nesten overalt i verden har etnisitet stått fram som vesentlig, både som redskap til forståelse av samfunnsprosesser og som redskap for mobilisering av gruppebevissthet i forhold til majoritetssamfunn. Også i Norden og i vårt eget land har etnisitet blitt mer og mer synliggjort i forskning og samfunnsdebatt.

Selv om etnisitet er et nøkkelbegrep i moderne historie, er det vanskelig å definere, men samtidig viktig å anerkjenne eksistensen av. Etymologisk har det rot i klassisk gresk, ethnos, som betyr «folk», og i ethnikos, «folkelig», opprinnelig brukt om «hedningene», dvs. «de andre», folk utenfor Hellas. Likevel er begrepet en forholdsvis sen nydannelse. I engelsk synes etnisitet å ha blitt anvendt for første gang mot slutten av 1700-tallet, i fransk samfunnsforskning mot slutten av 1800-tallet. Men det virkelige gjennombruddet i vitenskap og samfunnsdebatt fikk etnisitet ikke før på 1940-tallet, først i USA, med røtter tilbake til århundreskiftet og debatten om innvandrings- og minoritetsgruppenes integrasjon i det amerikanske samfunnet.

At begrepet er forholdsvis nytt, innebærer ikke at de fenomen som det omfatter, er begrenset til nyere tid. Gjennom hele historien har det vært folk eller folkegrupper som kan defineres som etniske, eller «føretniske». Imidlertid er det samfunnsutviklingen siden Napoleonskrigene som særlig har aktualisert betegnelsen, med stikkord som nasjonalstatutvikling, moderne ideologier, frigjøringsbevegelser, opplysning og lærdoms­utvikling. I tidligere tid ble gjerne betegnelsen «nasjon» eller «nasjonalitet» brukt om etniske grupper.

Mange samfunnsforskere i den nærmeste tid etter 2. verdenskrig mente at etnisitet ville forsvinne i det moderne industrisamfunnet fordi de etniske gruppene egentlig kunne betraktes som dysfunksjonelle levninger fra tidligere historiske epoker. En del marxistisk orienterte forskere har tolket etniske konflikter som uttrykk for klassemotsetninger. Imidlertid har den senere utviklingen gjort det klart at moderniseringen ikke har overflødiggjort eller utvisket etnisitet, likeså at klassebegrepet er for snevert, selv om klassebevissthet ofte kan ha relevans for etnisitet i visse sammenhenger. Etnisitet oppsto primært som et moderne fenomen; ingenting tyder på at det har utspilt sin rolle i den historiske utviklingen.

Som operasjonelt begrep forutsetter etnisitet et «vi/de andre»-forhold, altså «inn-»  og «utgrupper». Forsk­­ningshistorisk kan en skjelne mellom to ­hovedposisjoner i oppfatningen av etniske forskjeller.

Den første er en tradisjonell oppfatning som knytter etnisitet nært opp til kultur, vektlegger den innholdsmessige («substansielle») forskjellen mellom de ulike kulturkomplekser som de etniske gruppene framviser. Ofte vil en slik betraktning falle sammen med den selvoppfatning de etniske gruppene har, og som betoner  kulturforskjellene som objektive fenomener av grunnleggende art. Innen forskningen har i den senere tid en slik essensialistisk oppfatning av etnisitet ingen sterk tilslutning, med et visst unntak for sovjetiske «etnos»-teoretikere.

Den andre hovedposisjon er inspirert av samfunnsvitenskapene, som siden 1960-tallet har lagt større vekt på etnisitet som sosialt fenomen, hvor det vesentlige dreier seg om etniske gruppers kategorisering og avgrensning i forhold til hverandre. Fokus rettes dermed inn på den «relasjonelle» dimensjonen, der etniske forskjeller betraktes som resultat av kommunikasjon gruppene imellom, hvor kulturtrekk framheves, vedlikeholdes og ­endres ut fra skiftende behov for konsolidering ­innad og grensedragning utad. Gjennom disse prosessene får enkelte kulturtrekk karakter av ­viktige symboler som markerer egen identitet og enhet innad, samtidig som de virker til å markere kontrast utad og identifikasjon av «de andre». På det ytre plan kan det dreie seg om språk, draktskikk, byggeskikk, næringstilpassing og lignende.

Denne relasjonelle tilnærmingen har brodd mot en statisk oppfatning av etnisitet, som noe gitt én gang for alle. Dette innebærer blant annet at de objektive kriterier på etnisistet også kan endres i tid og rom. Det er altså det dynamiske aspektet ved etnisitet som denne posisjonen vektlegger, med muligheter for valg og også skifte av etnisk tilhørighet. Et spissformulert uttrykk for denne holdningen er det kjente utsagnet «Ethnicity is not born, but created». I den antropologiske forskningen er denne teoretiske posisjonen prøvd i studier både av dikotomisering (med kontrastering mellom «vi» og «de andre») og av komplementarisering (med vektlegging av det som er felles i relasjonene), for eksempel i samiske samfunn (Eidheim 1971).

Den relasjonelle, dynamiske oppfatningen av etnisitet har vunnet fram blant annet på bakgrunn av en erkjennelse av at den tradisjonelle substansielle oppfatningen i for stor grad betraktet kultur som et ­enhetlig, tilstivnet og nærmest determinert kompleks av objektiverte kulturytringer. På den annen side har denne oppfatningen blitt kritisert for en­sidighet ved at den i for stor grad vil se bort fra kulturens innholdsmessige aspekt og at den i sitt strev for forståelse innfører en selvpålagt «funksjonell blindhet overfor innholdet og de interne relasjonene i det kulturelle objektet», altså det kulturkomplekset den etniske gruppen framviser (Sahlins 1976).

En annen forutsetning for etnisitet som operasjonelt begrep er en minoritets-/majoritetssituasjon. Det gir liten mening å bruke e. om majoritetsbefolkningen i en statsdannelse, eller om majoriteten i «vertssamfunnet». Derfor går ofte etnisitet og minoritet sammen som et begrepspar, etnisk minoritet. Noen ganger kan en etnisk minoritet tallmessig representere den største folkegruppen lokalt eller regionalt. Det som likevel er avgjørende for minoritetsposisjonen, er at gruppen er en tallmessig minoritet innen statsdannelsen og at den dertil gjerne har eller har hatt lav status sosialt og kulturelt, samt begrensede muligheter politisk til å hevde gruppeinteresser.

I forskningen opereres det med en lang rekke konkrete kjennetegn på etnisitet, med varierende vektlegging av betydning. Slike kjennetegn er oppfatning av felles herkomst og historie, kultur, språk og religion. Mens objektive kriterier ble tillagt særlig sterk vekt tidligere, har subjektive kriterier mer og mer blitt respektert, altså den egendefinisjon og identitet som gruppen selv uttrykker, gruppens «vi-følelse». Et norsk eksempel på formell kombinasjon av subjektive og objektive kjennetegn er regelverket for registrering av stemmeberettigede til samemanntallet, i forbindelse med valg av representanter til Sametinget. Her legges det vekt på språk kombinert med egenoppfatning.

Språk har alltid vært betraktet som et særlig sentralt kriterium på tilhørighet til en etnisk gruppe. Imidlertid er det en rekke eksempler på bevisstgjorte etniske grupper der flertallet av medlemmene har mistet det opprinnelige språket.

Etnisitet må ikke forveksles med rase, selv om kriterier som felles herkomst og slektskap anvendes om etnisitet. Det sentrale i etnisitetsbegrepet som skiller det fra ­rasebegrepet, er den sosiale og dynamiske dimensjonen. Det forhold at internasjonal terminologi (for eksempel engelskspråklig) fortsatt ofte opererer med etnisitet og rase som tilnærmet sideordnede fenomener, har bidratt til begrepsmessig uklarhet. En annen sak er at ekstreme utslag av etnosentrisme kan gi rasistiske utslag, som vi ser eksempler på i dag flere steder i verden.

Enkelte etniske grupper har gjennom lang tid hatt en territoriell tilknytning (som samene), mens andre legger mindre vekt på dette (som sigøynerne). Noen etniske grupper har et tradisjonelt bosettingsområde som går på tvers av statsgrenser (som samene) eller som etter hvert er blitt definert innen én stat, men nær grensen. Slike «grenseminoriteter» er det mange av i Europa; de er gjerne blitt særlig utsatt i minoritetspolitiske sammenhenger nettopp på grunn av den geopolitiske posisjonen (som kvenene).

Etniske grupper er i lang tid blitt gjort til gjenstand for minoritetspolitiske tiltak fra statssamfunnenes side, især siden oppkomsten av nasjonalstaten. De minoritetspolitiske holdningene har variert i tid og rom, fra akkulturalisme til assimilasjon, fra forfølgelse og forsøk på utryddelse til pluralistisk integrasjon. Utviklingen etter 2. verdenskrig i det internasjonale samfunnet har gått i retning av en stadig sterkere akseptasjon av etniske minoritetsrettigheter og beskyttelse av etniske særdrag, selv om det fortsatt finnes eksempler både på assimilasjonspolitikk og etnisk rensing.

I denne sammenheng har uttrykket «balkanisering» blitt utviklet, som innebærer en frykt for at etnisk bevisstgjøring og etnosentrisme uvegerlig vil resultere i samfunnskonflikter. Imid­lertid er det få forskere som vil hevde at etnisk heterogenitet i seg selv fører til konflikt og samfunnsoppløsning, men at det heller er økonomiske og politiske faktorer i gitte sammenhenger som gir forklaring på konfliktene.

Norge har erfaringer i minoritetspolitikk overfor de etniske grupper i alle fall tilbake til 1800-tallet. (Se f.eks. samer, kvener, tatere.) De senere år er det særlig samene som har fått minoritetspolitisk oppmerksomhet, med knesettingen av en ny, pluralistisk samepolitikk ved midten av 1980-tallet. Særlig har kategoriseringen av samene som urfolk hatt stor politisk gjennomslagskraft. Den andre minoritetsplitiske kategorien som har vært anvendt, er innvandrer, der ulike tiltak er blitt utviklet. I de siste par år er en tredje minoritetspolitisk kategori under vurdering, nasjonal minoritet, som resultat av Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter, vedtatt i 1995, i 1998 vurdert ratifisert av Norge. I den sammenheng blir det utredet om kvenene, skogfinnene, jødene, taterne og sigøynerne bør tilkjennegis status som nasjonale minoriteter i Norge. (Barth 1969, Eidheim 1971, Keskitalo 1974, Glazer & Moynihan 1975, Sahlins 1976, Schermerhorn 1978, Eriksen & Niemi 1981, Anderson 1983, Smith 1986, Rex 1986, Hylland Eriksen 1993). E.N./L.I.H.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.