Gjestgivere var avhengige av kongelig bevilling for å drive sin virksomhet. I Nord-Norge ble gjestgivere i 1700-årene en priviligert borgerstand på landet, etablert fra 1760-årene (jamfør også forordning 20. september 1663) etter forslag fra amtmannen i Nordland, som et forsøk på å få i stand mer ordnede forhold i lokalhandelen. Gjestgiverne skulle, i tillegg til krohold, forhandle klær, tobakk, fiskeredskaper med videre. Gjestgiverstanden vokste fram især i 1770-80-årene i Nordland og Troms, og opptok i seg både skippere (se dette), knaper (se dette) og byborgere (se utligger og tremånedersborger), og de fleste bygdefarjekter gikk etter hvert over til dem. Gjestgivere overtok også mesteparten av utredningen til fiskerne, og ble ofte mellomledd mellom disse og bryggekjøpmennene i Bergen. Gjestgivere ble videre pålagt tinghold, mot tingholdspenger fra allmuen. Ny innehaver av et gjestgiveri trengte ny kongelig bevilling, og det ble betalt fast årsavgift. Gjestgivere dannet grunnstammen ved framveksten av de mange nordnorske handelsstedene utover 1800-tallet. H.D.B.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
