Leksikon:Gudstjeneste

Gudstjeneste, regulert kirkelig fellessamling i kirkehuset under ledelse av presten. Middelalderens hovedgudstjeneste ble kalt messe (latin missa). I tillegg til søndagens messe feiret man for eksempel sjelemesser (requiemmesser), brudemesser og votivmesser. Gudstjenesten hadde karakter av offer (messeoffer, se nattverd) og fortjeneste; presten frambar et sonende offer, og både gudstjenesten selv og deltagelse i den formidlet guddommelig nåde og gode gjerninger. Antallet gudstjenester var gjennom middelalderen sterkt økende, mens menighetens aktive deltagelse var beskjeden. Mens presten feiret messen kunne menigheten utøve sin private andakt, eller presten kunne feire gudstjeneste alene. Gudstjenestens språk var latin. Noen full uniformering av gudstjenesteritualene var ikke mulig, men håndbøker (se graduale) og forklaringer av gudstjenestens innhold og betydning (messeforklaringer) fantes.

Etter reformasjonen endret det teologiske synet på gudstjenesten seg. I stedet for offer og fortjeneste ble siktemålet nå skriftutleggelse (se preken) og utdeling av sakramentene til menigheten. Gudstjenesten forutsatte dermed en aktivt deltagende menighet (sammenlikn salmebok). Hovedgudstjenesten på søn- og helligdager med altergang kaltes gjerne messe eller høymesse. Kirke­ritualet 1685 bruker betegnelsen «høyprediken». Gudstjenesten fulgte vekslingen i kirkeåret (se dette). På 1500- og 1600-tallet ble det utover høymessen påbudt en rekke gudstjenester (se disse): aftensang, bededagsgudstjeneste, fasteprekener, fropreken og tolvpreken. Det fantes også bestemmelser for gudstjeneste uten medvirkning av prest (se messefall). Etter reformasjonen oppsto betydelige variasjoner og til dels uklarhet om hva som var gjeldende reg­ler for gudstjenesten, og gamle håndbøker var lenge i bruk. Kirkeordinansene 1537 og 1539 trakk dog opp to forskjellige hovedprinsipper for gudstjenesten: den ene brukte fortsatt latin som hovedspråk, mens den andre fikk sterke innslag av dansk og med mye bruk av salmer. I hovedsak gikk skillet mellom de to typene mellom gudstjenester i kjøpsteder og på landet.

Kirkeritualet 1685 innførte full uniformitet for gudstjenesten på grunnlag av «salmemessen» på dansk, og prinsippene herfra gjaldt i Norge til 1889. Fram til 1814 var Vor Frue kirke i København normdannende for gudstjenestens form. Høymessen kunne ta lang tid, fordi både dåp og vielse gjerne fant sted i gudstjenesten.

I tillegg til de formelle gudstjenesteregler kjennes mange steder at folketradisjonen tok vare på eldre gudstjenesteskikker, for eksempel kneling, «lesing i hatten» med mer. A.B.A.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.