Leksikon:Harv
Harv. I tradisjonelt norsk åkerbruk forekom det to harvtyper. Brand-harv, stiv-harv eller stokk-harv (figur a) var utbredt i strøk med tung, forholdsvis flatlendt (leir)jord, det vil si særlig på de østlandske flatbygdene. Ledd-harv, lekkje-harv eller lest-harv (figur b) var særskilt anvendelig i lettere eller steinrik jord og i bakket terreng. Opprinnelig hadde alle harver tretinder, men fra 1600–1700-tallet ble jerntinder etter hvert vanlig, først på brand-harv.
Harvens funksjoner vekslet. Den ble brukt til bearbeiding av åkeren etter pløyingen, til ugrasbekjempelse på åker som lå i trede, til å mylde ned gjødsel eller såkorn med, eller – der dette ble gjort med ard – til å jevne åkeren. Til dette siste formålet var tretindet harv regnet som mest formålstjenlig, lenge etter at jerntindete harv var blitt vanlige (Hedmark, Sogn). I flere distrikter greide en seg uten harv; tilsvarende arbeidsoperasjoner ble der utført med ard (se dette) eller håndredskaper.
Fra noe før 1800 og framover kom en del nye harvtyper i bruk. Folde-harv eller lang-harv (figur c) var forholdsvis sjelden, og representerte i grunnen ikke noe nytt; ideen var kanskje dansk. Labbe-harv (figur d), også kalt veksne-harv eller ekstirpator, fikk større betydning. Den hadde trekantet ramme og oftest 3, 5 eller 7 jerntinder, som alle endte i en horisontal, trekantet plate, ikke ulikt veksnet på en ard. Labbe-harv ble tatt i bruk enkelte steder på Østlandet i slutten av 1700-årene.
Kroktind-harv (figur e) hadde også trekantet ramme, men her var tindene krumme og spisse. Fra 1830-årene ble denne harvtypen svært vanlig i leirjordsområdene på Østlandet. En større svensk variant, kloss-harv, ble også tatt i bruk cirka 1850, vesentlig i Østfold. I enkelte av dalførene østafjells, særlig i Valdres og Gudbrandsdalen, fikk kroktind-harv omkring 1850 en særskilt utforming, kalt risp eller klobasse (figur f). På enkelte gårder erstattet dette redskapet både plog og harv.
Cirka 1800 ble det drevet eksperimentering med rulle-harv eller valse-harv (figur g) både på Østlandet og i Trøndelag, og i hvert fall i de sørøstlandske leirområdene var typen ikke uvanlig i 1800-årene. H.W.
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside | Forord | Forkortelser | Forfattere | Artikler | Kilder og litteratur | |
Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk. |