Leksikon:Seil

Figur a: Vanlig råseil. Ill.: K.R.

Figur b: Asymmetrisk råseil. Ill.: K.R.

Figur c: Latinerseil. Ill.: K.R.

«Seil» har andre betydninger.

Seil. Den eldste kjente seiltype er råseilet (figur a), som var brukt både på småbåter og på store skip (se for eksempel fullrigger). Et fartøy som bare eller nesten bare førte råseil, kaltes en skværrigger. På norske småbåter til fiske og annet var råseilet antagelig enerådende til utpå 1700-tallet. Langs kysten øst for Jæren gikk en på den tiden over til spriseil (se nedenfor), men langs hele vestkysten var råseilet i bruk til 1800-årene, da det etter hvert ble skiftet ut med andre seiltyper. Enkelte steder foregikk dette så sent som omkring 1900. Båtene på Sunnmøre skilte seg på 1700- og 1800-tallet ut fra andre båttyper blant annet ved seiltypen, et asymmetrisk råseil (figur b); i 1800-årene ble en modifisert utgave av dette seilet tatt i bruk også i Fjordane og på den sørlige delen av Nordmøreskysten. Denne seiltypen var særlig anvendelig når forholdene tillot lange strekk med vinden omtrent rett fra siden, for eksempel ved ut- og innseiling i forbindelse med havfiske.

I middelalderen var det alltid bare ett råseil på masten, og gjennom det meste av middelalderen hadde selv større fartøyer bare én mast. Fra 1400-årene ble imidlertid 2–3 master vanlig på de største, og cirka 1500 fikk stormasten, som sto midtskips, et toppseil som ble kalt mersseil. Omtrent samtidig ble det på enkelte skipstyper satt et råseil under baugsprydet, kalt blinde, fordi det hindret utsikten framover. Utviklingen gikk i retning av stadig flere seil, og ved midten av 1500-tallet hadde tremastede skip som regel blinde, 2 seil på fokkemasten, 2 seil på stormasten og 1 på aktermasten (mesanmasten); det siste var den gang alltid et latinerseil (se nedenfor). Se illustrasjon fløyte.

Mot slutten av 1500-tallet fikk større skip et tredje seil på fokke- og stormast, bramseilet, plassert over mersseilet. Deretter fulgte like etter 1600 bovenblinden, et skværseil som var rigget på en liten mast i forenden av baugsprydet, det vil si over blinden (jamfør nederlandsk boven, ovenfor, oventil).

Andre seiltyper enn råseil har fellesbetegnelsen sneiseil. Eldst av disse var latinerseilet (figur c), i hvert fall i Nord-Europa. Denne seiltypen, som kanskje var av arabisk opphav, ble tatt i bruk i Norden helt mot slutten av middelalderen. På tremastede fartøyer var den alminnelig brukt som mesan (det vil si seil på aktermast) fram til omtrent 1750, og skipstypen galei (se dette) hadde alltid bare latinerseil.

I Holland ble det i løpet av 1500-tallet tatt i bruk en annen type sneiseil, spriseilet (figur d), et firkantet seil som var lisset til masten i akterkant, og spent ut ved hjelp av en diagonalstang (spristake). Spriseilet kunne kombineres med et trekantet sneiseil satt foran masten, kalt (forre)stagseil eller stagfokk; dette ble snart supplert med enda et seil av samme fasong, klyver, senere også med jager. Disse seilene var festet til henholdsvis klyver- og jagerbommen, som begge lå i forlengelsen av det eldre baugsprydet.

Spriseilet ble mest brukt på småbåter og mindre fartøyer, men stagfokk (eller forre stengestagseil), (indre og ytre) klyver og jager (med et fellesnavn kalt forseil) ble i begynnelsen av 1700-tallet tatt i bruk også på store, skværriggete seilskip, der de fortrengte blinden og bovenblinden. Allerede noe før 1700 hadde disse skipene begynt å føre lignende seil, stagseil, mellom mastene.

Omkring 1800 økte seilføringen ytterligere på de store skværriggerne ved at det over bramseilet på fokke- og stormasten ble satt et fjerde råseil, kalt røyl (engelsk royal) eller bovenbramseil (hollandsk boven, ovenfor). I løpet av 1800-årene ble det til dels føyet til nye seil over røylen; i annen halvdel av 1800-tallet ble mersseil og bramseil gjort todelte (dobbelte), noe som gjorde det lettere å håndtere dem. Se fullrigger. På større seilskuter, særlig klipperskip, var det vanlig å øke seilarealet ved å anbringe såkalte le-seil på utsiden av mers- og bramseilene og breifokken. Le-seil gikk av bruk etter 1870-årene.

Gaffelseilet (figur e) er et sneiseil, oventil festet til et rundholt som ble kalt gaffel fordi forenden var formet som en klo eller «gaffel» som omklamret masten. Denne seiltypen var i bruk i Europa fra midten av 1600-tallet, og med tiden fortrengte den stort sett de øvrige sneiseiltypene. Etter hvert ble det vanlig at gaffelseilet ble festet til et rundholt (en bom) også i underkant (jamfør betegnelsen bomseiler). For å kunne heise gaffelseilet måtte masten gjøres høyere enn seilet; på den måten ble det plass også til et gaffeltoppseil.

Ennå på 1700-tallet var det helst mindre fartøyer som var gaffelrigget (jamfør illustrasjon galeas), men i 1800-årene ble også større skip rigget helt eller delvis på denne måten (se illustrasjon skonnert). Små, gaffelriggete fartøyer som galeas og slupp kunne i 1800-årene i tillegg føre et råseil på stormasten, kalt breifokk (se illustrasjon slupp).

En fjerde type sneiseil var luggerseilet (figur f), som imidlertid var lite brukt i Norden. Størst anvendelse fikk det i det vestligste Europa; blant annet ble det brukt av engelske og skotske fiskere i Nordsjøen. Jamfør lugger. H.W.

Figur d: Spirigg. Ill.: K.R.

Figur e: Gaffelseil. Ill.: K.R.

Figur f: Luggerseil. Ill.: K.R.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.