Lillebjørn Nilsen
Lillebjørn Nilsen, egentlig Bjørn Falk Nilsen (født 21. desember 1950 i Oslo, død 27. januar 2024 samme sted) var visesanger, musiker, komponist og tekstforfatter, kjent blant annet for «Barn av regnbuen» og «Tanta til Beate». Både som soloartist og i gruppene Ballade! og Gitarkameratene gjorde han stor suksess, og skrev seg inn i norsk musikkhistorie. Han kom også seg inn i mange Oslofolks hjerter med viser som den nevnte «Tanta til Beate», «Bysommer», «Far har fortalt» og «Alexander Kiellands plass». I 2017 fikk han St. Hallvard-medaljen for sine sanger om livet i Oslo og i 2022 ble han utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden.
Slekt og familie
Han var gift første gang med sanger og musiker Kari Svendsen (f. 1950). Dette ekteskapet ble oppløst. Deretter ble han gift med den amerikanske sangeren Shari Gerber (f. 1950), og også dette ekteskapet ble oppløst. Det heter seg at alle gode ting er tre, men også ekteskapet han inngikk den 8. juli 2008 med sanger Torhild Ostad (f. 1969) endte i skilsmisse. Siden 2018 har han vært gift med skotske Mairead Imlach.
Han har døtrene Siri Nilsen (f. 1985), som er artist, og Sara Nilsen sammen med sin andre kone.
Liv og virke
Lillebjørn Nilsen vokste opp i Uelands gate 8 i Oslo, der han først gikk på Ila realskole og så på musikklinja på Hartvig Nissens skole. I 1965 begynte hans musikerkarriere i Dolphins viseklubb, om vi ser bort fra før-debuten med «Tom Dooley» på Ila realskole. Året etter gikk han sammen med Bjørn Morisse i duoen The Young Norwegians. Det var da han fikk tilnavnet Lillebjørn, så man kunne skille de to fra hverandre. Gruppa ble utvida til en trio da Steinar Ofsdal ble med, og de fikk gitt ut to album og solgte godt over hele landet før gruppa ble oppløst i 1968.
I 1969 var Nilsen skuespiller i Øyvind Vennerøds film Himmel og helvete, der han hadde en av hovedrollene sammen med Sigrid Huun. Han begynte også på en solokarriere som musiker dette året. På denne tida sang han på engelsk, noe de også hadde gjort i The Young Norwegians. Visene var tydelig inspirert av amerikansk folk-tradisjon, og særlig av artister som Pete Seegers musikk. Men i 1971 ga han ut sitt første soloalbum med tekster på norsk, og dette fortsatte han med siden. Han hadde et politisk engasjement forma av ungdomsopprøret i 1960-åra, og selv om ikke på langt nær alle hans viser har et politisk innhold skinner hans ståsted svært ofte gjennom.
Utover i 1970- og 1980-åra ble det flere soloutgivelser. Mange av sangene kom raskt inn i skolebøker og ble allemannseie. Han skrev mye selv, men tok også for seg andres tekster. I 1973 var han med på utgivelsen På steingrunn, der det ble satt musikk til Rudolf Nilsens dikt. En av hans aller største suksesser, Barn av regnbuen, er Nilsens oversettelse av Pete Seegers «Rainbow Race», en sang med røtter i borgerrettskampen i USA. På minnemarkeringa i Oslo 11. juli 2012 framførte han både «Barn av regnbuen» og «God natt Oslo» Han ga også ut første utgave av Lillebjørns gitarbok i 1973, og per 2017 hadde den komme ut i en rekke opplag med totalt mer enn 170 000 eksemplarer.
Den første inspirasjonskilden hans var amerikansk musikk, men etter hvert begynte han også å trekke inn blant annet norsk folkemusikk og jazz. Han spiller hardingfele og andre folkeinstrumenter, og har samarbeida med flere norske folkemusikere. Han innleda også et samarbeid med Hot Club de Norvége, og det var sammen med dem at han kom opp med låta «Tanta til Beate» – en favoritt for mange jazzglade Oslopatrioter, men også en populær sang i store deler av det norske folk. Denne låta ble tatt inn i det franske sigøynerjazzmiljøet, og har blitt tolka av mange musikere der. Nilsen har også gitt ut flere barneplater og sangbøker for barn, med egne tolkninger av barnesanger.
Mot slutten av 1970-åra danna han sammen med Birgitte Grimstad, Åse Kleveland og Lars Klevstrand gruppa Ballade!. Det var Nilsen som skrev det meste av originalmaterialet på deres to album. De turnerte land og strand rundt, og var svært populære. Gruppa ble oppløst i 1980. Utover i 1980-åra begynte han også å turnere i utlandet, og ble tatt godt imot en rekke steder.
Fra 1988 til 1994 var Nilsen med i Gitarkameratene sammen med Øystein Sunde, Halvdan Sivertsen og Jan Eggum. Dette ble en av de største publikumssuksesser i norsk musikkhistorie, med både sceneshow, turneer og plateutgivelser.
Siden 1993 har det ikke kommet nye sanger fra Nilsen, men han bidro på et hyllestalbum til Vidar Sandbeck og et til Erik Bye der han sang «Anna Lovinda». Han holder en årlig sommerkonsert på Rockefeller i Oslo, der også dattera Siri Nilsen (f. 1985) har deltatt flere ganger.
Priser og utmerkelser
Han har vunnet Spellemannsprisen flere ganger, både som soloartist og sammen med Ballade! og Gitarkameratene. I 1983 fikk han Prøysenprisen, i 1984 Oslo Bys kunstnerpris og i 1987 Fritt Ords Honnør. I 2017 fikk han St. Hallvard-medaljen for sine sanger om livet i Oslo. I 2022 ble han utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden.
Litteratur og kilder
- Nedland, Sigbjørn: Lillebjørn Nilsen i Norsk biografisk leksikon.
- Lillebjøn Nilsen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Lillebjørn Nilsen i Norsk pop' og rockeleksikon.
- Lillebjørn Nilsens hjemmeside.
- Fauske, Sarah Jordanson: Stilleste gutt – Lillebjørn Nilsens egen historie. nrk.no, 15.12.2022. Besøkt 04.01.2023.
- Lillebjørn Nilsen er død, NRK. 29. januar 2024.
Eksterne lenker
- Riise, Mona B. Riise (regissør): Stilleste gutt – Lillebjørn Nilsens egen historie. NRK-dokumentar med premiere 28. desember 2022.