Lucia av Siracusa
Lucia av Siracusa er en martyr- og jomfruhelgen både i Den katolske kirke og den ortodokse kirke. Hun er en historisk skikkelse, som ble født rundt 283/286 i Siracusa (Syrakus) på Sicilia i Italia. Hun led uten tvil martyrdøden i Siracusa, sannsynligvis rundt 304 i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305).
Tidlig feiret
.jpg)
Hun ble veldig tidlig en svært populær helgen, allerede på 400-tallet var dyrkelsen av henne utbredt. En innskrift på gresk i Giovanni-katakomben i Siracusa fra rundt 400 nevner at en jente ved navn Euskia døde på Lucias festdag. Innskriften ble funnet i 1894 sammen med hennes gravsted, Loculus. Lucia nevnes også i messens kanon og er en av de høyest ærede kristne jomfrumartyrer. Hun er en av de få kvinnelige helgenene som opptrer i den hellige pave Gregor den stores (590-604) Kanon. Hun opptrer også i flere skrifter på 500 og 600-tallet, og i Roma ble hennes fest innført på 500-tallet.
Lucias grav i Lucia-katakomben i Siracusa ble gjenoppdaget på 500-tallet, og over den ble det reist et åttekantet kapell i bysantinsk stil. Det er fortsatt bevart, selv om det er ombygd mange ganger. På 1100-tallet ble det utvidet til en mektig basilika, Santa Lucia al Sepolcro. Til høyre for koret står granittsøylen som hun angivelig ble henrettet ved. Kirkeskipet er utsmykket med et mesterverk av maleren Michelangelo Merisi da Caravaggio: «Seppellimento di Santa Lucia» («Sta. Lucias begravelse») fra 1608.
Minnedag
Utdypende artikkel: Luciadagen
Dødsdagen skal ha vært 13. desember, og dette er derfor hennes minnedag, som er avmerket på norske primstaver med symbol som bål, lys, fakkel eller et lyster. I kunsten blir hun ofte avbildet med et ekstra par øyne. På minnedagen feires festum Lucie virginis Lussimesse, «festen for jomfru Lucia».
Skytshelgen
Hun er skytshelgen for Siracusa; for bønder, angrende prostituerte, glassmestere, kusker, syersker, salmakere, skreddere, vevere, knivsmeder, skrivere, notarer, vaktmestere og dørvoktere; i England forfattere, advokater, tjenerinner og dørselgere; for synet; for blinde, syke barn, mot øyensykdommer, legemlig og sjelelig blindhet, blødninger, halsinfeksjoner og dysenteri.
Fortellinger og legender
Det finnes flere fortellinger og legender om Lucia, men disse kan ikke påvises med historiske kilder. Legenden om Lucia stammer trolig fra 400-tallet. Selv om ikke detaljene er pålitelige, er det ingen tvil om den store ære som ble henne til del i den tidlige kirken.
Den gylne legende
En av de viktigste fortellingene om Lucia er nedskrevet i Den gylne legende av Jacobus av Voragine (1230–1298). Denne forteller at hun var datter av rike foreldre, hvor faren hadde romersk bakgrunn, men som døde da hun var ung, og moren skal ha hatt navnet Eutychia, noe som tyder på gresk bakgrunn. Som så mange andre av de tidlige jomfrumartyrer, hadde Lucia allerede som barn avlagt evig kyskhetsløfte og aktet å gi alt sitt jordiske gods til omsorgen for de fattige, men hun hadde ikke fortalt dette til noen, ikke engang moren. Da hun vokste opp til å bli en vakker ung pike, lovet moren henne bort til en adelig hedensk ung mann. Lucia lyktes i å utsette forlovelsesfeiringen, mens hun ba innstendig til Gud om at han måtte redde henne fra dette ekteskapet.
Moren ble svært syk etter i flere år å ha lidd av blødninger som ingen lege kunne kurere. Lucia overtalte henne til en valfart til det populære pilegrimsmålet Catania, mindre enn åtte mil fra Siracusa, og besøke graven til den hellige jomfru og martyr Agathe av Catania, som var blitt drept 52 år tidligere under forfølgelsene under keiser Decius (249-51). De reiste sammen til Catania, og der skal Agathe ha vist seg for Lucia under en bønn og sagt: «Min søster, hvorfor ber du til meg om noe du like godt selv kan gi din mor? Din tro har helbredet henne!»
Som takk for dette miraklet fikk Lucia lov av moren til å leve ugift og å gi medgiften til de fattige. Men den kommende brudgommen, krenket og med såret stolthet, anga henne som kristen til keiser Diokletians stattholder på Sicilia, som i følge legenden skal ha hett Paschasius. Dette var i året 303, som også var det blodigste året under keiserens kristenforfølgelse. Lucia ble fengslet og torturert, men hun sto imot og klaget ikke. Da ble hun dømt «ad lupanare», til å sendes til bordellet som straff. Der skulle hennes kyskhet gå tapt, og Den Hellige Ånd, som hun hadde fortalt dommeren at opplyste henne, vike fra henne.
Da hun skulle fraktes på en oksekjerre til spott og spe gjennom byen, klarte ikke tusen mann og flere okser å rikke kjerra med jomfruen. Den rasende stattholderen fikk da samlet ved rundt hennes føtter og prøvde å brenne henne, men igjen ble hun berget av Gud. Deretter helte han kokende olje over henne, men hun fortsatte å være uskadd. Da ble stattholderen svært redd, og hun ble dømt til døden ved sverdet, og bødlene kjørte et sverd i halsen på henne. Men Lucia levde så lenge at en prest rakk å komme og gi henne sakramentet. Da først døde hun. Men før hun døde, forutsa hun den straff som skulle møte Paschasius, at kristenforfølgelsen snart ville ta slutt, at keiser Diokletian ikke ville regjere lenger og at hans medregent i vest, Maximian Herkules (286-305), ville dø.
Det er mange elementer i denne historien som ikke er sannsynlige, men det er ingen grunn til å tvile på tid og sted for Lucias martyrium, og dødsmåten kan også være sannsynlig.
Lucia og øynene
En legende forteller at en ung hedning ble forelsket i Lucias uvanlig vakre øyne. Hun rev da øynene ut og sendte dem til ham på et fat for å unnslippe hans tilnærmelser. Den unge mannen lot seg da umiddelbart kristne, mens Lucia ble av forsynet utstyrt med enda vakrere øyne til erstatning.
I kunsten blir derfor Lucia ofte avbildet med et ekstra par øyne eller et sverd som attributter.
Feiringer
Hennes fest feires som en lysfest i årets mørkeste måned, særlig i Italia og Sverige, men også i resten av Skandinavia og andre steder i Europa, for eksempel Ungarn, Serbia og Kroatia. I Sverige stammer skikken senest fra året 1780. Før den gregorianske kalenderreformen var Lucia-natten den lengste i året.
Luciatoget, som nå er en viktig del av feiringen, ser ikke ut til å være eldre enn 1927. Dette spredde seg raskt til hele Sverige, og markeres nå på skoler, barnehager, sykehjem og andre institusjoner, samt på mange arbeidsplasser.
I Norge er luciatog spesielt utbredt i barnehagene, men også noen skoler har innført skikken. Noen baker lussekatter, og en del tar med dette på arbeidsplassen. Feiring hjemme er nokså uvanlig i Norge, men langt mer utbredt i Sverige. Danmark har omtrent samme nivå på feiringa som i Norge, mens det i Finland stort sett er finlandssvenskene som markerer luciadagen.
Sangen Santa Lucia er fortsatt populær på Sicilia og i Skandinavia. Den synges i Luciatoget, og er opprinnelig en gammel napolitansk folkevise. Den ble skrevet ned i 1835, og da også oversatt fra napolitansk dialekt til standard italiensk. Den handler egentlig ikke om helgenen, men om bydelen Santa Lucia i Napoli. En svensk oversettelse av Sigrid Elmblad ble publisert i 1919. Den norske versjonen er en oversettelse av en svensk tekst skrevet av Arvid Rosén. Ingvar Moe lagde en versjon på nynorsk. I Sverige har man også en annen sang knyttet til luciafeiringa, nemlig «Staffan var en stalledräng» som handler om kirkens første martyr, St. Stefan, kong Herodes stallgutt.