Målfrid Kuvås (1942–2011)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Faksimile, foto av Målfrid Kuvås i en artikkel i avisa Sør-Trøndelag 9. september 1976 om årets uoffisielle NM i fotball for kvinner (fotograf: Odd Ustad).

Målfrid Kuvås (født 2. februar 1942, død 12. mai 2011) ble kjent som «norsk kvinnefotballs mor». Fra 1920-åra og utover hadde det blitt spilt kvinnekamper i fotball, men uten faste lag og klubber. Noen lag ble stifta, men Norges Fotballforbund ga ikke tillatelse til å spille, angivelig av hensyn til kvinners helse. Kuvås jobba i 1960- og 1970-åra for å få anerkjent kvinnefotball på lik linje med herrefotball, og ble helt sentral i denne kampen.

Hun spilte fotball på guttelaget i hjembygda Børsa – i etterkrigstida var det ikke helt uvanlig at det var med noen jenter på guttelagene. I tillegg var hun også aktiv utøver innen hurtigløp på skøyter, håndball og friidrett. I 1955 ble hun medlem av Sportsklubben Falken. Som attenåring flytta hun til Oslo, der hun ble medlem i Idrottslaget i Bondeungdomslaget i Oslo. Der drev hun først med håndball og skøyer, men etter hvert tok hun opp fotball igjen også. I tillegg til hennes engasjement for kvinneidrett, jobba hun også for handikapidretten.

I 1970 var hun med på å stifte fotballgruppa i BUL, og hun spilte på laget til 1976. I stiftelsesåret for gruppa tok hun sammen med Røy Sørskott initiativ til den første organiserte kvinnekampen i fotball etter krigen. Hun spilte som kaptein på BULs lag mot Amazone Grimstad, og laget hennes vant 4-2. Foran omkring 5000 tilskuere i Grimstad spilte de i joggesko med sokker trukket utapå for å få feste – alt var oganisert så kjapt at ingen hadde fått tid til å handle inn fotballsko.[1]

Hun fortsatte å arbeide for kvinnefotballen, og i 1976 fikk hun endelig gjennomslag på Fotballtinget, da NFF snudde og ønska kvinne velkommen. Kuvås var styremedlem i BULs idrettslag i over 20 år. Fra 1971 til 1978 og i 1981 var hun leder i klubben. Fra 1979 og til hun gikk av med pensjon i 2009 var hun ansatt i Oslo fotballkrets. Hun var også med på å starte opp en rekke større idrettsarrangementer, som Bislett-alliansen, BUL-sprinten på ski, BUL-cupen i fotball, Oslo Maraton, Sentrumsløpet og Bislett Games.

Hun mottok en rekke æresbevisninger, blant annet Bislett-medaljen (1985) og Norges Fotballforbunds æresmerke (2002 – første kvinnelige mottaker). I 2010 ble hun æresmedlem i Bondeungdomslaget.

Etter hennes død i 2011 ble hun hedret med et minutts stillhet i forkant av en landskamp i kvinnefotball.[2]

Referanser

  1. Goksøyr 2002: 85.
  2. Se f.eks. Avisa Nordland 2011.05.23. Digital versjonNettbiblioteket.

Kilder og litteratur