Margrete Valdemarsdatter

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Margrete I)
Hopp til navigering Hopp til søk
Margrete
Personalia
Tittel: Dronning av Danmark, Norge og Sverige
Regjeringstid: Danmark: 13751412
Norge: 13881412
Sverige: 13891412
Fødselsnavn: Margrete Valdemarsdatter
Fødselsdato: 1353
Bortgang: 28. oktober 1412
Dødssted: Flensburgfjorden
Foreldre: Valdemar IV av Danmark
Ektefelle(r): Håkon VI Magnusson
Barn: Olav IV Håkonsson

Margrete Valdemarsdatter (født 1353, død 28. oktober 1412) var først dronninggemalinne (13631380) og siden regjerende dronning av Norge (1388–1412), og regjerende dronning av Danmark (1375–1412) og Sverige (1389–1412).

Dronninggemalinne

Margrete var datter av Valdemar IV av Danmark, også kjent som Valdemar Atterdag. Bare ti år gammel, i 1363, ble hun gift med den 23 år gamle Håkon VI Magnusson av Norge. Dette var et politisk motivert ekteskap, som skulle forsegle en skjør fredsavtale mellom Danmark og Norge. Under bryllupet lå hennes bror Christoffer, Valdemars eneste sønn, dødelig såret i et siderom til kirken etter å ha deltatt i slaget ved Øresund. Han døde under bryllupet. Margrete hadde en eldre søster, Ingeborg, som døde i 1370. En annen søster, som også het Margrete, døde i 1350.

I bryllupskontrakten var det bestemt at paret ikke skulle ha ekteskapelig samliv før hun hadde hatt sin første menstruasjon. Hun ble derfor etterlatt på Akershus slott, hvor den svenske adelskvinnen Märtha Ulfsdatter fikk ansvar for hennes oppdragelse. Märtha var datter av Birgitta av Vadstena, som ble helligkåret i 1391. Hennes datter Katarina vokste opp som Margretes fostersøster og medelev.

Fra Diplomatarium Norvegicum: Brev fra dronning Margrete I til Håkon VI, cirka 1370

Da Margrete hadde fylt femten flyttet hun sammen med Håkon. Han var mye bortreist, og det finnes et brev hvor hun ber ham om å sørge for å få innvilget kreditt hos Hansa-kjøpmannen Westfal så hun og tjenerskapet kunne spise seg mette. Forholdene var vanskelige i Oslo, som hadde blitt rammet av pest flere ganger. Julen 1370 født hun sitt eneste barn, Olav.

Sommeren 1374 reiste paret med sønnen til Danmark, hvor de besøkte Valdemar Atterdag. Han hadde utpekt sin dattersønn etter den nå avdøde Ingeborg, Albrecht av Mecklenburg, som tronarving. Gutten var allerede kronet som dansk konge. 1. desember samme år druknet Håkons far Magnus VII Eiriksson i Bømlafjorden.

Dronning av Danmark

Et års tid etter besøket i Danmar, den 24. oktober 1375, døde Valdemar i Helsingør. Margrete fikk bud om at han var syk, og reiste til Danmark. Hun må ha blitt fortalt under sitt tidligere besøk av Albrecht var kronet til konge, men handlet raskt for å sikre seg makten. Den 10. november 1375 titulerte hun seg selv som «Danmarks, Norges og Sveriges drottning» i et brev hun undertegnet på Kalundborg. Hun sørget for at den fem år gamle Olav ble kronet til konge av Danmark (som Oluf III).

I 1380 døde Håkon Magnusson, og parets sønn ble kronet til konge av Norge, som Olav IV Håkonsson. Margrete fungerte som hans regent.

Erik av Pommern ble Margretes arving

Bare seksten år gammel ble Olav syk mens han var på Falsterbro. Den 3. august 1387 døde han, og ble gravlagt i Sorø. Det var inngått en avtale om den videre tronfølgen i Danmark. Københavnerforliket av 1376 slo fast av Albrecht av Mecklenburg skulle arve tronen. Han erklærte seg straks som rettmessig konge, men under et landsting i Skåne i uken etter Olavs død erklærte skåningene av Margrete var deres «frue og husbond». Hun anså at dette ga henne rett til å styre i eget navn, og Albrecht ble igjen tronarving. Dette var ikke en situasjon Margrete ønsket, blant annet fordi Albrecht var helt uaktuell som konge i Norge på grunn av stridigheter som hadde vendt Riksrådet mot hans slekt. Hun valgte å ta til seg Ingeborgs dattersønn, Bogislaw, som var sønn av grev Vratislav VII av Pommern og Albrechts søster Maria av Mecklenburg. Han fikk navnet Erik, og ble hennes arving.

Dronning av Norge og Sverige

I 1388 ble Margrete valgt til regent i Norge. I Sverige drøyet det noe lenger, fordi det var strid mellom adelen og Albrecht. Margrete ble i Dalaborgsavtalen av 1388 valgt til regent i den delen av landet adelen kontrollerte. Etter en periode med krigføring kom partene fram til et forlik, og Margrete ble regent også i Sverige i 1389. Margrete hadde dermed kontroll over hele Norden.

Hun tok de danske titlene marsk og drost, og minsket Riksrådets makt. Adelsmenn fikk ikke lenger bygge borger, og byene fikk ikke forskanse seg. I 1396 sikret hun arvefølgen ved å la Erik hylle som konge av Danmark og Norge, og senere også av Sverige. Den 17. juni 1397 ble han kronet til konge av alle tre nasjoner, hvilket markerer starten på Kalmarunionen. Margrete fortsatte som formynder til 1401, men også etter det var det hun som reellt hadde makten.

Den 27. oktober 1412 ble hun akutt syk ombord på et skip i Flensburgfjorden. Man antar at det var pest, og hun døde samme kveld. Hun ble gravlagt i Sorø der hennes far og sønn ligger, men året etter ble hennes levninger flyttet til Roskilde domkirke av Erik. Hennes grav er bevart der.

Litteratur