Marienlyst (Drammen)

Marienlyst var en lystgård i Strømsø, Drammen, som sto ferdig omkring 1790. Den ble bygd på en av byens løkker, og byggherre var justisråd Hans Thomas Weyer. Han kalte den Weyersfryd. Da Hans Malling kjøpte den i 1809, fikk den navnet Marienlyst til ære for hans kone Marie Elisabeth.

Weyer eide også Danvikgårdene, som grenser til eiendommen. Etter hans død i 1793 ble Weyserfryd kjøpt av krigsråd Hans Henrik Tønder, som ikke overraskende endret navnet til Tøndersfryd.

Den nye eieren fra 1809, kjøpmann Malling på Strømsø, eide parter i skip og sagbruk. Familien eide også Danvikgårdene, og bygården deres lå omtrent der Drammen busstasjon ligger i dag (2023). Det var altså ikke lange avstander familien måtte tilbakelegge for å nå ut til sin landvilla eller avlsgård Danvik. Mallings forretninger var knyttet opp til de ”gode tidene”, som brått tok slutt under napoleonskrigenes handelsblokade. Mallings formue fordampet, men sønnen Andreas overtok lystgården inntil den måtte selges i 1828.

Da bunnen gikk ut av den norske borgerstandens luksusliv, ble Marienlyst bolig og gård. På folkemunne ble den kalt ”Enga”. Her var jorder og gartneridrift. Drammen kommune ble sittende med gården i 1910. Året etter, i byens jubileumsår, overlot kommunen eiendommen til Drammens Museum. Husene ble ominnredet, og det ble laget utstillinger i full fart. Under jubileet var dronning Maud og kong Haakon på besøk.

Stadig gir gården slipp på små hemmeligheter: I 1970-årene ble de malte tapetene avdekket. Nye tapeter er kommet for dagen i andre rom. Også en en brolagt passasje mellom de to bolighusene har kommet til syne. Fram mot byjubileet i 2011 ble en omfattende restaurering igangsatt av gårdsanlegget, som er et av Drammens best bevarte.

Marienlysts bakgrunn som løkke

På gamle malte prospekter kan vi se husklynger med små plasser innimellom – med eller uten hus – som ble kalt ”løkker” eller ”eng”. Enkelte store løkker ble kalt ”avlsgårder” og lystgårder” og ga byene tilgang til beite og engslått for husdyr. Særlig de mange hestene trengte mye høy. Man trengte også forsyninger av grønnsaker og frukt. En løkke var simpelthen bare et stykke inngjerdet dyrkbar jord med eller uten hus.

De med økonomisk armslag ønsket seg et sted å reise til for å slippe unna byens, om ikke larm, så i hvert fall trengsel. I Drammen eide mange borgere løkker, der de kunne drive jordbruk og trekke frisk luft. Dette var utgangspunktet for våre senere hytter. Det heftet ingen odelsrett til løkker, som derfor kunne selges og kjøpes fritt. En gang hadde de vært skilt ut fra gårdene.

På Strømsø var det hovedsakelig Nedre og Øvre Strøm hovedgårder som hadde eid grunnen. Som vår tids hytter var også løkkebebyggelsen svært forskjellig. Rikfolk slo sammen flere løkker til større enheter. Slik oppsto løkken ”Marienlyst”. Navnets utbredelse helt bort til Marienlyst stadion viser utstrekningen. En rekke enger med forskjellig navn ble kjøpt og solgt, drenert og kultivert, før det omkring 1760 ble dannet en stor løkke kalt ”Engen”.

Hage, eksteriør og interiør

Vi vet en hel del om hvordan anlegget så ut omkring 1800. Et malt prospekt fra omkring 1820, utført av tusenkunstner og prospektmaler H.P. Dahm, som innvandre til Drammen fra Danmark, viser gården omtrent slik den ser ut i dag. Anlegget var så påkostet at eieren, heldig for oss, lot den taksere i 1809. Branntaksten gir en beskrivelse, og et arveskifte fra året før gjennomgår alt inventar i alle hus og rom. For dette var en løkke i luksusklassen, med kostbare hus.

Rundt det lille gårdsrommet, som er lukket med to store porter, ligger fire hvitmalte og panelte tømmerbygninger. Den toetasjes bygningen som synes å peke seg ut som hovedbygningen, er eldst. For noen tiår siden ble det avdekket malte veggtapeter fra 1770-årene i den store stuen. Men egentlig er det den nordre, litt yngre enetasjes bygningen som er hovedbygning. Her finnes store lyse stuer med gipsede tak og høye vinduer. Tvers overfor er en helt tilsvarende enetasjes bygning. Den rommet bryggerhus, drengestue, stall, fjøs og en liten låve, men også denne var hvitmalt og hadde blåglaserte taksten. I sannhet et meget flott uthus. Mot vest lukkes tunet inne av en lav bygning med pulttak (skråtak). Det at bygningene var hvitmalte, er et poeng fordi hvit maling var meget kostbart på den tiden. Husene hadde dessuten trapper av norsk marmor fra Gjellebekk marmorbrudd i Lier.

Dahms prospekt viser også haven, som ikke er stor, men innrammet av et høyt plankegjerde. Hva som ikke lenger kan ses i dag, er ”Flisebekkens” bedagelige vannføring, som rundet eiendommen på den andre siden og dannet grensen mot byen. Fra det lille lysthuset ytterst i haven, som fortsatt står, kunne herskapet betrakte verden utenfor. Da haven ble arkeologisk undersøkt i 2007 ble det funnet bunnen etter et rundt basseng og skår av kinesiske porselenskopper.

Kilder og litteratur

• Basert på en artikkel fra det nedlagte nettstedet historieboka.no skrevet av Einar Sørensen.