Michael Østgaard

Michael Østgaard, tegnet av sønnen N.R. Østgaard i 1841.

Michael (Mikkel) Solandsen Østgaard (født 21. januar 1779 i Dalsbygda, Os kommune i Østerdalen, død i Trondheim 22. august 1852) var kjøpmann og privatskoleholder i Trondheim. Han var i samtida også kjent som leilighetsdikter, særlig i forbindelse med 17. mai-feiringene i Trondheim. Han ble en sentral skikkelse i en periode da disse feiringene der fikk brodd mot storborgerskap og embetselite. Han har også etterlatt seg en mengde humørfylte viser og vers som lenge levde på folkemunne i Trondheim og i hans opprinnelige hjemtrakter.

Michael Østgaard var bondesønn fra Dalsbygda, ei lita fjellbygd i nærheten av Røros. Han ble bergverksfunksjonær, bymann, grosserer og inngiftet i embetsstanden. Så gikk han fallitt, og ble samtidig skandalisert ved sin skilsmisse fra Maren Magdalene Ramm. Resten av sin levetid livnærte han seg ved å drive en privatskole. Østgaards livsløp og karriere illustrerer muligheter og betingelser for sosial mobilitet i bygde-, bergverks- og bymiljøer mot slutten av eneveldet og i de første tiåra etter 1814. I Knut Myklands Trondheims-historie er Østgaards etterlatte papirer benyttet som kilde til å beskrive sosiale forhold i byen, spesielt forholdet mellom småborgerskapet og det øverste sosiale sjikt i byen.

Michael Østgaard var far til forfatteren og fogden Nikolai Ramm Østgaard.

Familiebakgrunn og oppvekst

Michael Østgaard var sønn av Soland Jonsen Østgaard (1748-1826) og Marit Persdatter Trøen (1751-1838). Foreldrene drev garden Nirstu Østgarden. Soland Jonsen var også håndverker. Han var en opplyst, lesende bonde, som i følge sønnen hadde Ludvig Holberg som sin litterære favoritt.

Østgaard forteller i sine livsminner at søskenflokken talte 14 barn. I bygdeboka for Os er ni av disse omtalt. Michael var tvilling med Per Solandsen på Narjordet (1779-1844).

Michael ble konfirmert på Røros, og gikk tre år i skole hos skrivemester Berge Skanke. Vi kjenner ikke nærmere til hvordan bondegutten fikk denne sjansen til utdannelse, men muligens var det som protesjé av bergskriver Støp. Iallfall arbeidet han i flere år som «skriverdreng» for Støp.

Kjøpmannsborgerskap og forretningsvirksomhet

Etter seks år på Røros dro Østgaard i 1798 til Trondheim, der han ble ansatt som bokholder, «korrespondent» og kasserer hos den rike kjøpmann Christian Jelstrup, «Byens Rottschild». I folketellinga 1801 finner vi kjøpsvenn Michael (Michel) Østgaard som losjerende hos glassmester Mørch i Munkegaten.

Jelstrup drev eksport-importhandel blant annet på Hamburg og Amsterdam, og hos ham fikk Østgaard praktisk erfaring i handelsfaget. Dessuten leste og studerte han på egen hånd, og lærte seg blant annet tysk. Etter sju år hos Jelstrup tok Østgaard selv borgerskap som kjøpmann (1806) og startet egen forretning med utenrikshandel.

Firmaet gikk tilsynelatende bra en ti års tid, men gikk så konkurs i mars 1817. De vanskelige konjunkturene i åra etter 1814 gjorde at mange handelshus gikk over ende både i Trondheim og andre norske byer. I Trondheim kom i følge Mykland «det første stormvarselet» i oktober 1816, da grosserer Wraaman måtte innstille sine betalinger. Det kom visstnok ikke som noen overraskelse, og det gjorde heller ikke den neste konkursen i Trondheim, som var Østgaards.

Østgaard gjorde et forsøk på å begynne på nytt. Hans bror Solan hadde etablert seg som handelsmann i Hammerfest. Nå gikk han sammen med Michael om en skipslast fra Finnmark. Foretaket mislyktes, for da skipet kom til Trondheim, var fraktutgiftene blitt større enn det varene kunne selges for. Det satte endelig punktum for Østgaards forretningsvirksomhet.

Ekteskap og skilsmisse

Michael Østgaard ca. 1810, trolig etter samtidig miniatyrportrett.

Maren Magdalene Ramm ca. 1810. Trolig etter samtidig miniatyrportrett.

I 1811 hadde Michael Østgaard inngått ekteskap med Maren Magdalene (Malene) Ramm (1787-1874). Hun var datter av løytnant og skoginspektør ved Røros Nicolai Hersleb Ramm og hustru Anne Endresen. Michael og Malene Østgaard fikk to barn: Nikolai Ramm Østgaard (1812-1873) og Anna Wilhelmine Marie Østgaard (1814-1905).

Ekteskapet varte bare fem-seks år. I Norsk biografisk leksikon (1933) skriver Øyvind Anker i artikkelen om Nikolai Ramm Østgaard at det var Malene som «fikk skilsmisse». Michael Østgaard forteller derimot at det var han selv som forlangte skilsmisse. Med hans ord medførte skilsmissen følgende:

«1. at han [Østgaard] saae sig selv emanciperet fra et trykkende Qvinderegiment;

2. at den Ramske familie med sit Sleng og Tilhæng opløftetede et frygtelig Ramaskrig, da den følte sin Stolthed krænked derved, at en Bondesøn torde vove at slaae Vrag paa en Gren af en saa edel Stamme […] og

3. at Byens Sladersøstre fik for Uger ja Maaneder rigelig Stof til levende, varme og underholdende Kaffediscourser […]»

Et noe annet perspektiv på dette hadde rimeligvis familien Ramm. Trolig er det mer i samsvar med deres oppfatning det som Arne Dag Østigard skrev i en artikkel om Nikolai Ramm Østgaard i Dag og Tid: «Det gjekk dårleg med forretninga til [Michael] Østgaard. Tilhøvet mellom ekteparet var heller ikkje så bra. Han drakk og vart vanskeleg. Skogfuten henta derfor dottera og barnebarna Wilhelmine og Nicolai heim att frå Trondheim til Tynset. Det vart skilsmål mellom foreldra […]»

Michael Østgaards framstilling av familien Ramms sårede stolthet høres ikke urimelig ut, tatt i betraktning datidens klare standsskiller. Østgaard framholder at han «rakte sin Svigerfader Haanden til Udsoning, men Gubben Ramm, stiv og haard som Korporalstokken han engang svingede som gammel Millitair, slog den med Kulde og Vrede tilbage». Andre kilder gir et mer nyansert bilde av skoginspektør Ramm. Han synes å ha hatt et liketil og usnobbete forhold til allmuen, både i oppveksten og på Tynset der han bodde det meste av sitt voksne liv.

Framstillingene av årsaksforholdene bak skilsmissen mellom Malene og Michael er altså motstridende. Men som Østgaard selv sa det i sakens anledning: «…alvorlig talt saae dømte Enhver i Sagen som den Blinde dømmer om Farverne thi en Fremmed kan jo umulig trænge ind i Ægtefolks indre huuslige Forholde, og ved opstaaende Conflicter afgjøre Hvis Skylden er.»

I Østgaards livsminner fortelles at ektefellen tok med seg Wilhelmine til Tynset, og at han en tid etter også «måtte see sig berøvet sin elskede Nicolai», som da også ble flyttet til sin mor i morfarens hjem på Ramsmoen på Tynset. Østgaard skal flere ganger ha besøkt Tynset for å få kontakt med barna. Det lyktes ham visstnok også noen ganger, tross den forhenværende svigerfars iherdige forsøk på å forhindre dette. Olaf Røst siterer ei tjenestejente som hadde overhørt skoginspektøren utbryte at dersom Østgaard skulle dukke opp der, «så slår jeg i stykker alle stokkene mine på han». Da Nikolai vokste opp, holdt han god kontakt med faren og med andre i Østgårds-familien i Dalsbygda.

Tidspunktet for skilsmissen er ikke helt klarlagt. Flere steder nevnes 1820, som kan ha vært året skilsmissebevillingen ble gitt. Separasjonen skjedd trolig seinest i 1818. Da reiste Østgaard fra byen, og han framstiller selv dette som en følge av ekteskapsbruddet og konkursen.

I Dalsbygda, Bud og Molde

Østgaard oppholdt seg hos familien i Dalsbygda i ca. åtte måneder fra sommeren 1818, blant annet hos sin søster Marit og svoger Jon Ingulvsen Os. Under oppholdet overvar han blant annet Karl Johans kroningsferd. Det kongelige følget stoppet på Os skysstasjon. Der fikk Østgaards far Soland heder og belønning for dikt han hadde skrevet og deklamert for kongen og kronprinsen.

I mars 1819 vendte Østgaard tilbake til Trondheim, der han fikk avslag på sin søknad om en stilling i banken. Høsten og vinteren 1819-1820 tilbrakte han så hos venner, først hos prost Motzfeldt i Bud i Romsdalen, så hos byfogd Knudssøn i Molde.

Østgaard besøkte barndomsbygda flere ganger seinere i livet. Omkring 1830 skal han ha bodd en hel vinter på Vangsgjelten, en av de større gardene i Dalsbygda. På begynnelsen av 1840-tallet dro han på en reise til Christiania og København. Hjemveien la han gjennom Østerdalen. Han bodde da først en tid hos broren Ole på Os-Strand og tilbrakte deretter hele sommeren i barndomshjemmet på Nirsen (1842).

Skoleholder i Trondheim

I 1821 søkte Østgaard om bevilling til å opprette og drive en privatskole i Trondheim. I en uttalelse i forbindelse med dette, meddelte sogneprest Jonas Angell at han ikke kunne eller ville si noe om Østgaards moralske forhold, men kunne attestere på at han hadde «besønderlige Gaver at undervise Børn».

Søknaden ble innvilget, og Østgaard drev skolen i 30 år, nesten helt fram til sin død. I følge Olaf Røst gav han undervisning i «de almindelige Skolefag» og dertil fransk og tysk. Samme kilde nevner ellers at Østgaard en tid hadde virket som privatlærer på garden Fordal «i Nærheden af Trondhjem», kanskje da før han startet sin egen skole i byen.

Fra å ha avansert fra bondestand til det høyere borgerskap, var Østgaard med dette plassert i den lavere middelstand eller småborgerskapet. Knut Mykland refererer en episode der Østgaard ettertrykkelig ble minnet om sin deklassering. Det var ved en feiring av Trondheims stortingsrepresentanter i 1824, da «skolelærer Michael Østgaard måtte sitte i småborgerlag og drikke en skål for sin beste venn, Ingelbrecht Knudssøn [en av stortingsrepresentantene, vår merknad]. Han var ikke fin nok til å komme med på festen i Den forenede borgerlige Klub».

17. mai-dikteren

Østgaards sosiale degradering, og hans opprinnelige bondebakgrunn, kan bidra til å forklare den posisjon han nå kom til å innta i byens 17. maifeiring. Mykland skriver om dette: «I 1820-årene hadde en representant for de kondisjonerte, Matthias Conrad Peterson, vært 17. mai-feiringens mest utrettelige forkjemper. I 1830-årene var det skolelærer Michael Østgaard, som ble den store gjennomgangsskikkelsen.» Dette kan i følge samme historiker sees som et uttrykk for at det i Trondheim i 1830-åra ble småborgerne som ble «bærere av det nasjonale», og de gjorde grunnlovsdagen til sin dag. Fra å hatt form av eksklusive selskapeligheter for byens eliter, var feiringen i 1830 blitt til folkefester på Ilavollen. De øverste sjikt i byen hadde med visse radikale unntak som sorenskriver Conrad Nicolai Schwach, på den tiden fått mer og mer markerte konge- og unionsvennlige holdninger.

Et fast innslag i 17. maifeiringen i perioden 1826-1843 var en eller flere trykte patriotiske sanger skrevet av Michael Østgaard.

Kilder og litteratur

• Gjermundsen, Jon Ola: Bygdebok for Os. Bygda og folket. Bind I. Os kommune 1999.
• Norsk Forfatter-Lexicon 1814-1880. Av J.B.Halvorsen, fullført av Halvdan Koht. 6. bind. Digitalisert utgåve ved NBdigital
• Mykland, Knut: Trondheim bys historie. III. Fra Søgaden til Strandgaten 1807-1880. Trondheim 1955
• Røst, Olaf: Minder fra Hjembygden. Kristiania 1883.
• Røst, Olaf: Bygdehistorier fra Tønset. Et skriftstykke frå 1880-åra. Gjenfortalt 100 år etter av Bjarne Grandum. Tynset 1981.
• Østgaard, Michael: Et kort Omrids af Michael Østgaards Liv af ham selv. 1845. Utrykt manuskript, her i avskrift ved Erling Ramm Østgaard, Drammen, september 1952.
• Østgaard, Michael: Min Faders Minde. Trondhjem, 7de Febr. 1827. Utrykt manuskript, her i avskrift ved Einar Østgaard ca. 2002.
• Østgaard, Ragnhild: Utrykte slektstavler 1941.
• Østigaard, Arne Dag: «”En Fjeldbygd” – eit glømt 150-års minne» i Dag og Tid 7. desember 2002.
• Østigaard, Arne Dag: Artikkel om Nikolai Ramm Østgaard i Norsk biografisk leksikon
• Michael Østgaard i Historisk befolkningsregister.