Nådens år
Nådens år var en ordning som ga enker eller andre arvinger etter geistlige embetsmenn – prester, proster og biskoper – rett til en andel av embetsinntektene i viss tid etter embetsmannens død. Som regel var det i ett år, derav uttrykket nådens år, men det kunne variere noe. Nådens år eller nådensår ble brukt både om tidsrommet ordninga gjaldt for og om selve inntektene. Prester som måtte gå av, særlig av helbredsgrunner, kunne også få et nådens år som en slags pensjonsordning. Ordninga ble oppheva i 1869.
Ordninga er nevnt i kirkeordinansen av 1539, og var noe nytt. I katolsk tid skulle prestene leve i sølibat, og selv om det ikke alltid ble overholdt ville det vært å gå for langt å lage ordninger som dette for gjenlevende. Ordninga ble også definert i Christian Vs Norske Lov fra 1687.
Meningen med nådens år var at enka eller barna ikke skulle bli stående på bar bakke; det var en form for enkepensjon. I motsetning til folk i bondesamfunnet eide de ikke gården de bodde på, og der skulle en ny prest flytte inn med sin familie. Enker kunne få et enkesete, men det var også viktig å ha noe inntekt i en overgangsperiode. En svakhet med ordninga var at andelen ble trukket fra den nye prestens inntekter, noe som stadig førte til misnøye.
Verdslige embetsmenns enker eller arvinger kunne i noen tilfeller få innvilga et nådens år, men her var det ingen automatikk.