Napoleonskrigene

Underoffiserer fra grenaderene og skiløperne i uniformer fra perioden 1807–1814. Tegning av Andreas Bloch.

Napoleonskrigene var en serie konflikter mellom europeiske stormakter mellom 1800 og 1815. De har navn etter den franske keiseren Napoleon Bonaparte, som led sitt endelige nederlag i slaget ved Waterloo i 1815. Danmark-Norge deltok i krigen på fransk side. Krigen fikk på flere måter innvirkning på forholdene i Norge, selv om slagmarkene lå langt unna.

Nødsårene

Nødsårene i Norge under krigen var et resultat av britisk blokade. Under den såkalte «kanonbåtkrigen» 1807–1814 angrep små dansk-norske fartøy større britiske krigsskip i både dansk og norsk farvann, og britene svarte med å i praksis dele dobbeltmonarkiet i to. Viktige korntransporter fra Danmark kom ikke frem, og mange måtte ty til barkebrød for å fylle magene. Et varig spor etter nødsårene er at poteten fikk sitt endelige gjennombrudd i denne perioden, som et bedre alternativ enn næringsfattig bark.

Regjeringskommisjonen

Utdypende artikler: Regjeringskommisjonen og Medlemmer av Regjeringskommisjonen

Den engelske blokaden av norskekysten, og bortfallet av Storbritannia som handelspartner gjorde Norge isolert, både med hensyn til vareforsyninger og politisk styring fra København. Disse kommunikasjonsproblemene gjorde at den danske regjeringen innså at det var umulig å styre Norge godt nok fra Danmark.

24. august 1807 oppnevnte kronprins Frederik en regjeringskommisjon til å ta seg av det daglige styret i Norge. Denne kommisjonen skulle ha sete i Christiania, under ledelse av den militære øverstkommanderende sønnafjells, prins Kristian August av Augustenborg. De tre andre medlemmene var alle bosatt sentralt på Østlandet: stiftamtmann greve Gebhard Moltke-Huitfeldt, statsråd Envold de Falsen og kammerherre Marcus Gjøe Rosenkrantz. Etter Falsens død i 1808 spilte grev Herman Wedel Jarlsberg en ledende rolle i kommisjonen. Etter Falsens død i 1808 spilte grev Herman Wedel Jarlsberg en ledende rolle i kommisjonen. Prins Kristian August skulle styre når den militære kommandosituasjonen tillot det.

Den dansk-svenske krigen

Den dansk-svenske krigen 1808–1809 var en regional krig som brøt ut da Frankrike krevde at Danmark-Norge skulle erklære krig mot Sverige. Årsaken til dette var at Napoleon ønsket å tvinge Sverige til å bli med i fastlandssperringen, et strategisk tiltak mot Storbritannia. For Danmarks del ble krigen også sett som en mulighet til å gjenerobre Skåne.

Kielfreden

Ved Kielfreden av 1814 ble det bestemt at Danmark som tapende part måtte avstå Norge til Sverige. I Norge var en prosess mot løsriving i gang, og 17. mai 1814 ble en norsk grunnlov vedtatt. Sverige aksepterte ikke det norske ønsket om uavhengighet, og en kortvarig krig, kjent som det norske felttoget, brøt ut. Etter en periode med kamphandlinger i Østfold endte denne krigen med Mossekonvensjonen som la grunnlaget for unionen mellom Norge og Sverige.

Kilder og litteratur

• Napoleonskrigene på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Napoleonskrigene i Store norske leksikon.

.