Nils Nilsen Narumseie (1808–1833)
Nils Nilsen Narumseie (født 1808, død 7. september 1833) var en beryktet soldat som holdt til ved Randsfjorden i Søndre Land. Han ble henrettet ved gården «Kanten» i 1833 etter å ha blitt dømt for mord og mordbrann.
Bakgrunn
Nils Nilsen Narumseie var en beryktet type gjennom oppveksten. Han skal fra ung alder ha blitt oppfordret av sin mor «der skal have inskudt ham meget Ondt, ved at opmundtre ham til Tyverie og Hævn». Allerede fra han var tolv år skal han ha begynt å stjele, og da ikke nødvendigvis ut av nød, men av lyst eller inspirert av hat og hevn. Han skal også ha hatt sadistiske tendenser og blant annet ha brent en geitekilling levende fordi den irriterte han.
I 1831 fikk han sitt første barn utenfor ekteskap og kom på kant med pikens far. Narumseie la denne faren for hat, og begikk innbrudd hos han for å hevne seg. Tyvegodset ble ikke solgt, men lagt i skogen for å råtne. Etter dette brøt han seg inn i fjøset og kvalte et av kyrene. I 1832 stjal Narumseie et lommeur i sølv. Uret ble byttet videre, men ble etter hvert kjent som tyvegods. Det ble så oppbevart på gården «Kanten» hos Lars Østensen, en husmann som etterforsket tyveriet. Mistanken ble fort rettet mot Narumseie, og han ble innkalt til et avhør hos sin kompanisjef. Dette måtte fra Narumseies side hevnes og legger til rette for forbrytelsen han senere skal bli dømt for.
Mordet
Narumseie er innstilt på hevn og ankommer Kanten med ondt i sinne kvelden 21. januar 1833. Flere av husets beboere er våkne, og dette ødelegger planen. Den 23. januar lånte han så sin brors øks og går først på arbeid på Narumsseteren. Han skal også ha svingt innom en annen gård, Løvlien, før han lengre ut på kvelden gikk mot Kanten med øksa fylt av hat og hevntanker. Turen gikk mot våningshuset som ikke var låst, men hvor beboerne sov. I en av sengene lå Lars og Ellen Marie Østensen sammen med to av sine døtre. I en annen seng lå sønnen Ole Andreas og en pleiedatter som het Helene. I en sengebenk lå ekteparet Mikkelsen som også losjerte på Kanten. Som mange andre norske øksemordere brukte Narumseie øksehammeren i stedet for eggen. Det førte offeret ble hans hovedfiende Lars Østensen. Deretter sto hans kone Ellen Marie for tur. Videre gikk turen til sengen med ekteparet Mikkelsen. Det første slaget på Lars Østensen hadde ikke vært hardt nok, og han forsøkte å rømme huset med Narumseie var opptatt med nye drap. Han kom seg ut på gårdsplassen, men Narumseie tok han fort inn og tok de siste drepende slagene ute. Han dekte til liket med kvist og rufset i snøen for å skjule blodet.
Inne i huset hadde også Peder Mikkelsen prøvd å komme unna, men ble fort funnet på loftet. Der møtte også han sitt endelikt. De voksne hadde han nå gjort slutt på, men det var fremdeles igjen de fire barna. Narumseie skal ha påstått helt til det siste at de tre minste barna sov da han drepte dem, men dette ble aldri trodd da det hele må ha forårsaket mye støy. Den siste som var igjen var den ni år gamle Helene. Hun skal ha gjemt seg under trappen og bedt for sitt liv. Hun ble spurt om hun kjente igjen Narumseie og svarte ja på dette. Dette beseglet hennes skjebne og øksen ble svingt for siste gang. Narumseie tente lys for å se etter andre mennesker, men det var ikke flere til stede. Han husket så liket som var gjemt ute og gikk for å dra Lars Østensen inn etter bena. Han dro han etter bena fordi hodet fortsatt blødde og han ikke ville grise seg til med blod. Dette vitner om at Østensen fortsatt var i live, da døde mennesker ikke blør.
Med alle beboere døde og inne i huset kunne han begynne gjennomsøkningen av huset, både etter det omtalte lommeuret og andre verdigjenstander. Klokken fant han aldri. Før han dro la han i mer ved i peisen og la også ved omkring i huset og sørget for at det tok godt fyr før han tok med seg tyvegodset og gikk hjem til kone og barn. Vel hjemme gjemte han tyvegodset også med moren hjelp, og ba kone og moren om å ikke si noe om at han hadde vært borte denne natten. Kanten brant, og ingen kunne reddes ut. Den sensasjonelle nyheten ble også brakt Narumseie, og han skal ha ristet på hodet og synes at det hørtes utrolig ut. To dager etterpå mens det ble ryddet på branntomten fant de blodspor i snøen som forsvant nedover mot Randsfjorden. Det ble også funnet blodspor på et tre og et avtrykk i snøen etter noen som hadde ligget der. De fant også usedvanlig store fotspor. Nå gå det hele mer mening og mistanken om mordbrann ble klar. Fogden gikk til husransakelse hos Narumseie som den første og eneste mistenkte. De fant både sko som passet de store fotsporene og tyvegodset.
3. februar 1833 tilsto Narumseie forbrytelsene mens han satt i militær arrest. Han innrømmet ikke her hele sannheten. Han ble i en kombinert krigsrett og sivil rett, en «commissionsdom» dømt til døden for mordbrann. Høyesterett klubbet dommen den 21. juni 1833 og dømte han for mord og mordbrann. De skrev til justisdepartementet «ikke at finde nogensomhelst Grund til underdanigst at anbefale Angjældende til Benaadning». De la også til ordene «den forøvede Ugjerning fra alle Sider betragtet er skrækkerligere end nogen i Mands Minde her i Landet begaaet».
15. august avslo Karl Johan benådning av Narumseie, og den 2. september forlot Narumseie fengselet på Akershus festning for å føres tilbake Kanten hvor henrettelsen skulle finne sted. Den 7. september ankom han skafottet som var reist ved branntomten. Skarpretteren var den kjente August Anton Lædel som nå hadde blitt en gammel mann på 76 år. Det var en tung fysisk jobb som også krevde presisjon. Narumseie var en ung og sterk mann med sterke nakkesener, og halshuggingen gikk derfor ikke helt som planlagt. Lædel måtte hogge hele fire ganger før hodet var nesten av, og det siste måtte de sagte av ved å bruke øksen som kniv. Etter at halshuggingen var ferdig ble kroppen og hodet brent på stedet.
Nils Nilsen Narumseies massemord sto lenge som det største i Norge, og rekorden sto helt til 1983.
Kilder og litteratur
- Sørnes, Torgrim. Ondskap. Utg. Schibsted. 2009. Digital versjon på Nettbiblioteket.