Norsk gjennomvandring i England 1870 - 1914
Norsk gjennomvandring i England foregikk i hovedsak fra slutten av 1860-tallet og fram til første verdenskrig. Gjennomvandringa var en mellometappe på utvandringsreisa fra Norge til Amerika og Canada, og gjaldt flere hundre tusen nordmenn i denne tidsperioden. Det var flere byer i England som fungerte som ankomst- og avreisehavn for norske utvandrere, men de aller fleste kom fram til Hull på østkysten av England før de tok toget til Liverpool på vestkysten. Deretter reiste de videre med en av de store atlanterhavsdamperne mot Amerika eller Canada. En vanlig gjennomvandring varte omtrent en uke, noe som gjorde England til mange utvandrende nordmenns første møte med et annet land og en annen kultur.
Bakgrunn for gjennomvandring
Den industrielle revolusjon og overgangen fra seil til damp var en viktig forutsetning for at utvandrerruta ble lagt via England. Fram til midten av 1860-tallet var det til dels overfylte seilskuter med dårlige sanitærforhold som fraktet migranter fra Norge over Atlanterhavet, særlig til Quebec i Canada. Dødsfall under overfarten var ikke uvanlig, særlig blant barn og eldre. Emigrantfart med seilskip fikk etter hvert nådestøtet, da dampskipsrevolusjonen gjorde seg gjeldende. I 1867 var det riktignok bare 10% av norske utvandrere som reiste med dampbåt, men allerede i 1871 var tallet kommet opp i 67%. Dampskipene var ikke bare mindre avhengige av vind og vær, men avgang og ankomst ble mer forutsigbare og reisa ble betydelig raskere. Der migrasjonsreisa tidligere tok to måneder med seilskip, kunne reisa med dampbåt gjøres unna på om lag to uker, inkludert reisa over Nordsjøen, gjennom England og over Atlanterhavet.
De første dampskipene over Nordsjøen dukket opp allerede i 1840, med dampdrevne hjulbåter innleid av det engelske rederiet Wilson Line. Wilson Line hadde hovedkontor i Hull. Fra 1854 satte rederiet inn nok et skip og fikk dermed anløp og avgang hver uke. Fra 1870-tallet hadde Wilson Line tilnærmet monopol på emigrantfarten over Nordsjøen. Rederiets hovedbase i Hull, samt det faktum at Hull var en av Englands største havnebyer, gjorde Hull til en naturlig ankomsthavn for utvandrere fra Nord-Europa. På vestkysten hadde Liverpool lenge vært en av landets viktigste sjøfartsbyer. Dette, sammen med togforbindelsen til Hull, gjorde byen til en naturlig avreisehavn. Norske migranter ankom også andre havner i England og Skottland, som Grimsby, Newcastle og Leith (Skottland). Southampton og London ble også brukt som avreisehavner, men det var Hull-Liverpool som ble den vanligste reiseveien.
En typisk gjennomvandring
De norske utvandrerne kom gjerne inn Humberelva med "Hullerbåten" tidlig om morgenen, etter to-tre dager på Nordsjøen. Mange opplevde dårlig vær og sjøsyke på overfarten. Vel framme i Hull reiste noen av utvandrerne direkte videre, mens andre tilbrakte en natt i byen. Mange hadde tilbud om overnatting på Hullerbåten, mens noen måtte finne husvære i ett av byens losjementer. Ett av disse var Harry Lazarus Hotel i gamlebyen i Hull. Dette losjementet står fremdeles som det gjorde den gang. Det kunne komme så mange som ti tusen migranter til Hull på en helg, noe som gjorde venteområdet ved Paragon Station trangt og uoversiktlig. I 1871 ble det bygd et eget venterom, som særlig skulle brukes av kvinner og barn. Togreisa fra Hull gikk mellom storelvene Humber og Mersey, over høydedragene kalt Penninene, og det var vanlig at toget gikk via Sheffield eller Leeds. Norske utvandrere beskrev gjerne et vakkert landskap den første delen av togturen. De fleste reiste i månedene mars og april, og ble derfor overrasket over hvor langt engelskmennene hadde kommet med våronna eller at dyra kunne beite ute, så tidlig på året. Etter hvert som toget nærmet seg Liverpool endret landskapet seg, og det var røykfylte og industrialiserte byer som opptok de reisende.En av utvandrerne skrev i et brev at det var som å reise over en "steinkullsjø". Togturen mellom Hull og Liverpool tok om lag fem timer i 1905. Toget rullet etter hvert inn under det store glasstaket på Liverpool Lime Street Station. Herfra ble de loset til ett av byens overnattingssteder for emigranter. Utvandrerne var ofte nødt til å tilbringe flere netter i Liverpool i påvente av båten videre, og hadde derfor mulighet til å se seg litt om i byen. Flere besøkte blant annet den skandinaviske sjømannskirka i Liverpool, der de kunne lese aviser og skrive brev.
Utvandrernes oppfatninger
Nærlesing av norske utvandreres brev og reiseskildringer viser at de hadde mange og delte meninger om menneskene, byene og kulturen de observerte i England. Drammenseren Harald Vang mente for eksempel i 1905, at Hull var en flott by, med imponerende bygninger og brede gater. August Hansen, en tidligere kjoleekspeditør fra Pipervika, mente på sin side at det var en stygg by, som levde opp til navnet sitt - altså at Hull var et høl. En utvandrer fra Toten la merke til at folk gikk så fort i Hull – både damer og menn. Han sammenlignet med Kristiania, der han mente folk dro seg rundt som skilpadder sammenlignet med innbyggerne i Hull.
En del norske utvandrere lot seg imponere av togreisa, både av farten, tunnelene, de doble sporene og interiøret. I Liverpool bemerket flere at Liverpool på den ene siden var en praktfull storby, mens det også var en enorm fattigdom der. Skitne barn med fillete klær ble gjerne påpekt. Noen ble dessuten forsøkt forført av byens mange prostituerte.
Maten i England var de fleste ganske misfornøyd med, og særlig kaffen. Mange bemerket dette. De enorme arbeidshestene, både i Hull og Liverpool, ble også omtalt av ganske mange.