Utvandringen til Amerika
Utvandringen til Amerika fra Norge til USA og Canada begynte den 24. juli 1825 da sluppen «Restauration» la ut fra Stavanger. Utvandringen var blant andre faktorer også en religiøst betinget utvandringen fra Norge, som den eneste i sitt slag.[1].
Mellom 1820 og 1920 utvandret rundt 800 000 nordmenn til USA og Canada. Norge, sammen med Irland med hele to millioner utvandrere, ble de landene som hadde størst utvandring i forhold til folketallet. Utvandringen begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. Mens det tidligere var barnefamilier som utvandret, var de fleste etter 1860 enslige med yrkesutdannelse.
Fram til 1836 var den norske utvandringen nokså beskjeden og til dels dominert av religiøse og politiske minoriteter, som opplevde å bli undertrykket i hjemlandet. De store utvandringsbølgene startet i 1860-årene. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika innen 1920, da den amerikanske innvandringspolitikken ble strammet inn. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.
Den første utvandringen
Allerede på 1600-tallet emigrerte nordmenn til USA. Mange sjømenn på nederlandske skip var norske, og mange av disse ble med på den nederlandske koloniseringen av Ny-Amsterdam på Manhattan i New York.
Da «Restaurationen» la ut fra Stavanger 24. juli 1825 med de første norske utvandrerne, var dette en gruppe kvekere som kalte seg for «de hellige» og ble ledet av Cleng Peerson fra Stavanger. De var hovedsakelig bønder og utgjorde 52 personer ved avreise. Da de ankom New York var de 53 da ett barn var blitt født under reisen. Siden den gang har 800 000 nordmenn utvandret til USA og Canada. Fra og med 1836 og til dampskipene overtok på slutten av 1800-tallet, seilte det hver sommer flere emigrantskip fra Norge til amerikanske havner. Amerika ble kalt «Den nye verden».[2]
Tre bølger
Fra 1830-årene ble utvandringen regelmessig, og fra 1860-årene økte den kraftig. Toppåret var 1882 med 28 000 norske utvandrere. Utvandringen foregikk i tre bølger:[3]
- fra 1866 til 1873
- fra slutten av 1870-årene til begynnelsen av 1890-årene
- fra 1903 til rundt 1910
Årsaker til norsk emigrasjon til USA
Politisk og religiøs undertrykkelse
Politisk eller religiøs undertrykkelse som årsak til utvandring var hovedsakelig aktuelt de første tiårene etter at utvandringen startet. I Norge var det på begynnelsen av 1800-tallet ikke religionsfrihet, og ytringsfriheten var begrenset. Konventikkelplakaten (opphevet i 1842) forbød lekfolk å forkynne eller holde religiøse forsamlinger, noe som førte til utvandring blant lekmannsbevegelsen og frikirkelige menigheter. Enkelte emigrerte også på grunn av politisk forfølgelse, som Thranitterbevegelsen i 1850-årene.[3]
Religionsfriheten i USA lokket flere religiøse minoriteter, de fleste haugianere eller kvekere. Emigrantene startet også aviser for norsk-amerikanere, som Nordlyset og Decorah Posten. Her ble den amerikanske religions- og ytringsfriheten trukket frem som viktige årsaker til at emigrantene valgte å etablere seg i USA.[4]
Befolkningsøkning
Utvandringen til USA startet i bygdene, spesielt i indre fjordbygder på Vestlandet og øvre fjellbygder på Østlandet. Deretter spredte utvandringen seg til store deler av landet, og etterhvert var det like stor utvandring fra byene som fra bygdene. Stor befolkningsøkning og relativ overbefolkning, spesielt i bygdene, bidro til økt utvandring, sammen med økonomiske kriser, særlig fra 1870-årene.[3]
Mekanisering av samfunnet og økonomisk vekst sporet til flytting dit det var arbeid å få. Utvandringen førte også til mekanisering av jordbruket, ettersom utvandringen førte til mangel på arbeidskraft. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet på grunn av utvandring. Befolkningen i Norge som helhet fortsatte likevel å øke tross utvandring, og økte med hele en million mellom 1865 og 1920.[2]
Solvom den norske utvandringen etter folketallet var den nest største i Europa, etter Irland, betyrikke dette at nøden var verre i Norge enn i andre land. Tvert imot hadde Norge økonomisk vekst gjennom hele utvandringsperioden.[3]
Eventyrlyst og ønske om bedre framtid
Årsakene til utvandringen handlet ikke bare om forholdene hjemme i Norge, men ofte vel så mye om forholdene i USA. Mange ble fristet av alt Amerika hadde å by på, som borgerrettigheter, religionsfrihet, ytringsfrihet og politisk deltagelse. Motivet for å utvandre til byene over havet til Amerika var forestillingen om nye muligheter og bedre livsvilkår. Mange hadde egne, personlige grunner til å reise. Det kunne være kjærlighet, ønske om å slippe unna forpliktelser hjemme, arbeid eller et ønske om større personlig frihet. I starten av emigrasjonsperioden var det først og fremst velstående bønder som emigrerte; husmenn og arbeidere kom etterhvert. Menn var i flertall blant emigrantene gjennom hele perioden. I starten var det mest familier som dro, men etterhvert reiste flere og flere alene.[2] Etterhvert som stadig flere familier etablerte seg i USA, kom flere slektninger og venner etter, ofte unge folk. I enkelte kommuner utvandret hele 40% av befolkningen.[5]
Kontakten mellom utvandrerne og familien hjemme ble opprettholdt med såkalte Amerikabrev eller Norgesbrev. Brevene brakte kunnskaper om fremmede land fram til de mest avsidesliggende strøk av Norge. Mange av utvandrerne vendte hjem igjen, da den nye verden ikke alltid stod til forventningene. Noen reiste også flere ganger, og ble nærmest pendlere.[6]
Norsk bosetting i USA
De sentrale statene i Midtvesten fikk de fleste nordmenn: Minnesota, Wisconsin, Illinois, Nord-Dakota, Sør-Dakota og Iowa. Også stater i andre deler av Amerika som New York og vestkyststater som Washington og California fikk økende norsk bosetning i annen halvdel av 1800-tallet. Hvert år reiste det 15 000 til 20 000 nordmenn over havet, men antallet varierte fra 5 000 midt på 1870-tallet og på slutten av 1890-tallet til bølger på opptil 30 000 i begynnelsen av 1880-årene.
Reisen over havet tok flere uker selv om dampskip etterhvert tok over for seilskipene. Med seilskip kunne overfarten ta over to måneder, mens dampskipene gjorde reisen på en drøy uke.[3]
Norsk emigrasjon i forhold til andre nordiske land
| Land | Opphava | Prosentb | Befolkningc | Prosentd |
|---|---|---|---|---|
| norsk | 4 477 725 | 42,5 % | 4 953 000 | 90,4 % |
| dansk | 1 430 897 | 13,5 % | 5 515 575 | 25,9 % |
| finsk | 623 559 | 5,9 % | 5 255 068 | 11,9 % |
| svensk | 3 998 310 | 38,0 % | 9 074 055 | 44,0 % |
| Sum | 10 530 491 | 100,0 % | 24 797 698 | 42,5 % |
- aSvarte på spørsmålet:«Hva er din slekt eller etniske opprinnelse» i folketelling USA i 2000.[7]
- bProsent av den nordiske innvandring.
- cGjenværende befolkning i landene (2011).
- dProsent av gjenværende befolkning.
Se også
Referanser
- ↑ Det norske utvandrersenteret: Undervisningsopplegg
- ↑ 2,0 2,1 2,2 Nils Olav Østrem: «Suget frå Amerika», Norgeshistorie.no, lest 28. januar 2022.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 Jan Eivind Myhre: «Utvandring fra Norge», Norgeshistorie.no, lest 28. januar 2022.
- ↑ Nils Olav Østrem: «Utvandringa – skapt av grunnlov, demokrati og lokalstyre?», Norgeshistorie.no, lest 28. januar 2022.
- ↑ Nils Olav Østrem: «Tre søsken drar til «våre folk» i Amerika», Norgeshistorie.no, lest 28. januar 2022.
- ↑ Gro Hagemann: «Misjonsforeninger og amerikabrev», Norgeshistorie.no, lest 28. januar 2022.
- ↑ Angela Brittingham and G. Patricia de la Cruz. Ancestry: 2000. U.S. Department of Commerce. Besøkt 2022-01-28.
Litteratur
- Lovoll, Oss S.: Det løfterike landet en norskamerikansk historie, 1997 ISBN 9788200227939
- Mørkhagen, Sverre: Farvel Norge. Utvandringen til Amerika 1825-1975. Gyldendal 2010. ISBN 978-82-05-36295-6
- Haakenstad, Liv Marit: Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825 – 1930. Orion forlag 2008. ISBN 978-82-458-0848-3
- Kvarsvik, Roger og Gotaas, Thor Gotaas: Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn. 2010
- Semmingsen, Ingrid (1975) Drøm og dåd: utvandringen til Amerika – Aschehoug, Oslo.
- Semmingsen, Ingrid (1970) Utvandringen og det utflyttede Norge – Aschehoug, Oslo.
- Semmingsen, Ingrid (1950) Veien mot vest – Aschehoug, Oslo.
Eksterne lenker
- Yngve Nedrebø: Et overblikk over norsk utvandringshistorie.
- Det løfterike landet, et nettsted utviklet av Nasjonalbiblioteket i samarbeid med Norsk utvandrermuseum
- Søke opplysninger i emigrantprotokoller fra hele landet