Norgesbrev
Norgesbrev er en samling på mer enn 3000 private brev som familie og venner i Norge skrev til emigrerte nordmenn i perioden 1840-1960. Emigrantene var hovedsakelig bosatt i USA, men også i Canada, Sør-Afrika, Skottland og Sverige. Disse brevene er samlet inn av Norsk lokalhistorisk institutt og lagt til hver enkelt lokalbibliografi. Det finnes også en oversikt over de av Norgesbrevene som er lagt ut på Lokalhistoriewiki.
Hvorfor kalles disse brevene «Norgesbrev»?
I lokalhistorisk litteratur som omtaler og/eller gjengir brev fra Norge til emigrerte nordmenn varierer betegnelsen de har fått. Innenfor årbokssjangeren er det en tydelig overvekt av forfattere som kaller disse brevene Amerikabrev, selv om de gikk fra Norge til Amerika. Blant disse forfatterne finner vi for eksempel Aadne Utviks publikasjon om brev fra Rogaland til USA, mens Øyvind T. Gulliksen bruker navnet «Telemarksbrev» og mens Magne Kårhus kaller sine «Melhus-brev».[1]
At navnet på denne samlingen ble «Norgesbrev» er et resultat av de følgende avveiningene:
- Generelt sett var det i utgangspunktet to muligheter for navngiving, en global - «Amerikabrev», og en mer lokal - «Telemarksbrev». At valget har falt på «Norgesbrev» skyldes at dette, som begrepet «Amerikabrev» først og fremst viser til hvor brevene ble sendt fra. I så henseende er betegnelsene som Gulliksen og Kårhus bruker enda klarere definert, siden de viser til det området brevet ble sendt fra.
- Et annet aspekt er at «Amerikabrev» angir at brevene beskriver amerikanske forhold og dermed kan være kilder for amerikansk historieskrivning, akkurat som «Telemarksbrev» og «Melhusbrev» knytter brevene tett opp mot et område i Norge.
- For at disse ulike begrepene skal kunne bli så entydige som mulig reserveres begrepet «Amerikabrev» for brev fra Amerika til Norge, mens brev som betegnes med et områdes navn gir disse en egen, tydelig status i parallell til Amerikabrevene.
Siden dette er en samling på nasjonalt nivå er ikke et lokalt eller regionalt nivå entydig nok som definisjon. Et navn som ville være dekkende for alle brev ville da blitt så langt at det ble uhåndterlig. Dermed er det tydelig at det navnet, den betegnelsen som en slik samling bør få, må befinne seg på et over-regionalt nivå, i likhet med betegnelsen «Amerikabrev».
Om vi støtter oss til det Ingrid Semmingsen skrev i 1941, får vi en tydelig terminologi: «Hvert år gikk brevene over Atlanterhavet, Amerikabrev til Norge, Norgesbrev til Amerika» (min uthevelse).[2] Dermed ser det ut til at betegnelsen «Norgesbrev» er den rette siden den knytter brevene tydelig til deres opprinnelse og samtidig gir dem en selvstendig identitet.
Hvilke brev faller i kategorien «Norgesbrev»?
På tre områder ble avveininger foretatt: til hvilke geografiske områder ble brev sendt, hvem som sendte dem, og hvem de sendte brevene til.
Geografisk avgrensning
Ingrid Semmingsens tilnærming tilsier at «Norgesbrev» skal brukes kun om brev sendt fra Norge til USA, som mottok den største gruppen utvandrere fra Norge i det 19. århundre. Men, rundt 1900 endret denne trenden seg, og frem mot 1914 reiste 10% av emigrantene til Canada. Etter den første verdenskrig reiste mer enn 20% av utvandrerne til Canada, samtidig som en meget liten andel av emigrantene reiste til andre deler av verden som Sør-Afrika, Australia og Sør-Amerika.
Brevene hjemmefra lot seg ikke begrense av utvandrernes reisemål, og å anta at brev skrevet til emigranter med andre reisemål enn Amerika skulle omhandle andre forhold og dermed være mindre relevante lokalhistorisk sett enn de som ble skrevet til Amerikafarerne virker ikke logisk. Dermed virker det mer rimelig at «Norgesbrev» også omfatter brev sendt til utvandrere også utenfor Amerika.
Avsendere og mottagere
Mange ulike typer brev ble sendt fra Norge til utlandet:
- brev fra bedrifter i Norge,
- brev til for eksempel legasjoner og offentlig norsk representasjon i utlandet,
- private brev skrevet av en eller flere avsendere,
- private brev ført i pennen av korrespondenter,
- «private brev» sendt til en gruppe mottagere,
- «private brev» sendt til en avis, et tidsskrift.
Spørsmålet blir da om i lokalhistorisk sammenheng alle de ovennenvte kategoriene skal regnes til «Norgesbrevene». Logisk sett ser det ut til at det er lite å vinne på at brev til offentlig norsk representasjon i utlandet og bedrifter inkluderes. Disse er lokalhistorisk sett mindre relevante.
Det som bør stå sentralt finner vi om vi setter definisjonen av «Norgesbrevene» i forhold til den som er brukt for «Amerikabrevene» som omfatter de personlige brevene, «brev som nordmenn i Amerika har skrevet hjem til slektninger, venner og kjente i Norge». Dermed faller de to første typene utenfor definisjonen, mens de øvrige, som er mellom korrespondenter som har en institusjonell eller forretningsmessig relasjon, faller innenfor.
Så enkelt er det dessverre ikke. Som angitt er det flere ulike typer personlige brev, et brev kan ha blitt sendt til en person, en familile eller en gruppe venner, mens andre ble sendt til «alle» som et innlegg i en avis eller et tidsskrift for eksempel. Hvordan bør da grensene legges? Skal et Norgesbrev kun gjelde privatbrevene, de konfidensielle som ikke skulle bli offentliggjort - eller skal også «åpne brev», brev som har en mer offentlig karakter også omfattes av begrepet?
Også her møter vi gråsoner, de ulike brevkategoriene har ingen skarpe grenser. Som for «Amerikabrevene», er det også her vanskelig å finne en klar skillelinje mellom hva som er offentlig og hva som er privat. Det forekom ofte at private brev fikk en nesten offentlig status, noe som bekreftes av både Ingrid Semmingsen, «en hel grend kunne samles der et Amerikabrev ble lest opp», og Orm Overland som gjør dette enda tydeligere idet han skriver at «brevene som regel ikke bare var private og beregnet på familien, men at de også var offentlige meddelelser. »[3]
Når dette er sagt, så finnes fremdeles to ytterpunkter: privatbrevene som ikke var ment for en større gruppe eller publikasjon på den ene siden, og på den andre siden brev ment for offentliggjøring og publikasjon, brev som kanskje heller kan kategoriseres som «korrespondentbrev» selv om de ikke ble skrevet av journalister. En korrespondent i denne sammenhengen er en person som bor i Norge, som skriver til en redaksjon mer eller mindre regelmessig. Hvorvidt korrespondenten gjør det «av seg selv» eller på oppfordring er av mindre betydning. Disse brevene ble stort sett skrevet i form av privatbrev, og omhandler alt og ingenting rundt familien og miljøet rundt, arbeid og fritid og er stort sett skrevet ut fra et lokalt og personlig ståsted. Dette gjør at slike brev vanskelig kan skilles fra de «ekte» privatbrevene, og de er også interessante lokalhistorisk sett. I samlingen av «Norgesbrev» har korrespondentbrevene blitt veiet opp mot kriterier som angir hvorvidt de formelt og innholdsmessig kommer overens med privatbrev i snevrere betydning.
Dermed blir konklusjonen at brev nevnt i punktene 3-6 generelt sett faller inn under «Norgesbrevene», selv om korrespondentbrevene må settes opp mot kriterier før de inkluderes.
Hva kan brevene bidra med lokalhistorisk sett?
Ved lesning er en ting tydelig, de viser oss hvordan brevskriveren så og opplevde sin «verden». Slik sett er de et personlig vitnemål om en tid og lokalsamfunn vi bare kan lære kjenne sett gjennom andres øyne, og de er dermed i en unik stilling. Vi har i mange tilfeller den offisielle, faktaorienterte historien, statistikk som viser gode år og uår i «tørre tall», mens brevene tilfører dette farge og liv. De representerer en levende historie, skrevet av de som levde dem, ikke av akademikere. Et annet aspekt er at de er mye nærmere den tiden de beskriver, i motsetning til mange av de muntlige. Dette gjør at de i mindre grad inneholder feilerindringer, noe som kan gjøre dem mer nøyaktige i forhold til folks holdninger og reaksjoner i forhold til hendelser. Hvordan kan de da brukes innen lokalhistorien?
Direkte, og uten større problemer, kan brevene brukes til å illustrere hendelser og tidsbilder, hvordan begivenheter ble opplevd og beskrevet. I en del tilfeller kan vi også være så heldige at vi kan følge en person gjennom lengre tid og dermed se hvordan den og samfunnet rundt den utviklet seg.
Det finnes også flere måter å som brevene kan brukes på, disse kan kanskje være noe mer problematiske. Den største delen av «Norgesbrevene» som NLI samlet inn beskriver perioden fra ca 1850 til ca 1930, en periode med store endringer i de norske lokalsamfunnene. Man gikk over fra hest og plog til traktor, industri og jernbane kom og utviklet seg, isolerte bygder og grender fikk vei- og kanskje jernbaneforbindelse med byer, handelen ble viktigere. Det er godt mulig at brevene kan vise oss hvordan folk på «bakkenivå» erfarte dette, hvordan de erfarte det når deler av produksjonen ble mekanisert, bilen og jernbanen overtok mer og mer for hestene.
Mange av de eldre «Norgesbrevene», de som ble skrevet mellom 1850 og 1900, hadde familien og Gud som sentrale begreper. Rundt disse to begrepene opptrer så andre personer i nærmiljøet, de som var nesten som familie, mens andre folk i lokalsamfunnet som var mindre tett knyttet opp mot familien og de nærstående var vagere. Det som er fjernest, og dermed aller minst tydelig er samfunnet utenfor bygden og lokalsamfunnet. Brevene kan dermed kanskje vise oss «moderne mennesker» hvordan folk opplevde samfunnet den gangen, hvordan de erfarte årets og livets gang med arbeide knyttet til årstidene og været; fødsler, konfirmasjoner, giftermål og død; hvor mye en god avling kunne bety, eller det å stå øverst når man ble konfirmert.
Noe annet som vises er hvordan folks fokus ble endret i løpet av tiden brevene beskriver, fra 1850-årene da familien hadde stor plass, til mellomkrigstiden da «de andre» overtok stadig mer av familiens plass. Et religiøst språk ble skjøvet mer og mer ut til fordel for et sekulært. Dette er ting som er kjent fra den «vanlige» historieskrivningen, mens det spesielle ved brevene er at de viser oss hvordan folk erfarte denne tiden, og gi oss en større forståelse av prosessene som ligger til grunn for endringene.
Et eksempel på hvordan den transporttekniske utviklingen ble erfart gir en mann, født i 1858, i et brev han skrev fra Hemsedal i 1928. Her ser vi hvor stor omveltningen var og hvor liten avstanden fra hans nærsamfunn til byene hadde blitt i løpet av hans liv:
| Allerførst jeg minnest, kjørte Tor farbror varelas fra Hemsedal til Drammen. Brukte 7 dager til byen. 1872 blev der jernbane op til Krøderen. det kortet tiden for reisen et par dager. 1907 blev Bergensbanen færdig. Syklen var allerede tat i bruk. Det var en a to timer fra Gol jernbanestation. Saa kom bilene. Fra 1920 kan man læsse varer paa bilen i Hemsedal kl. 9, faa den paa toget i Gol kl. 17, saa er de i Oslo kl. 22 samme kveld. Du kan æte fyribisken i Oslo kl. 6, være i Gol kl. 13, faa no'n i Hemsedal kl. 15. Vil du ha en kasse spiker fra Oslo, kan du telefonere ned der kl. 18 mandag og kl. 15 tirsdag er den i Hemsedal. Paa 21 timer. | ||
| – Hallingen, nr. 65/1928: s. 11. | ||
At det religiøse språket blir mindre viktig kan tolkes på flere måter, men det er nærliggende å knytte dette til den generelle sekulariseringen som var et av trekkene da det moderne Norge vokste frem. I de eldre «Norgesbrevene» er det tydelig at mange brevskrivere bruker religiøs oppbyggelse for å gjøre avstanden til den de skrev til mindre, mens opplevelsen av et felles samfunn - i endring - ofte brukes på samme måte i de nyere brevene. Et eksempel fra et brev fra Hallingdal som ble skrevet på slutten av 1920-årene viser oss hvordan brevskriveren vil knytte bånd med mottageren ved at han går tilbake tyve - tredve år i tid og beskriver det som har skjedd siden den gang. Brevskriveren kan slik se ting han ellers ikke ville ha tenkt over eller vært oppmerksom på.
| De, som utvandret herfra i førstningen av dette århundrede eller før jernbanens tid, vil finde Nesbyen meget forandret og ugjenkjendelig paa Flere steder, imot da de forlot den, om de tar turen hit igjen (...) byen ligger paa sin vidstrakte flate med alle sine hvitmalte bygninger og ved kveld straalende i elektrisk belysning. | ||
| – Hallingen, nr. 65/1928: s. 7f. | ||
Dette er vanlige skildringer i disse brevene, om vi bruker brevene systematisk kan de vise oss hvordan møtet med det moderne Norge ble erfart - dette kan være deres viktigste lokalhistoriske aspekt.
Avskriftene
Fra innledningen til NLIs bok Brev hjemmefra:
… brevene er gjengitt så nøyaktig som mulig etter originalen. De fleste brevene har vi kun kopier av, og lesbarheten varierer. Vi har derfor gjort noen forandringer for å lette lesbarheten. Komma, punktum og avsnitt er satt til i brev som er skrevet uten eller med sparsommelig tegnsetting. En del brevskrivere er ikke konsekvente i bruken av små og store bokstaver, og i en del brev kan det være vanskelig å avgjøre om ord eller navn er skrevet med stor eller liten bokstav. Vi har derfor valgt å skrive substantiv med liten bokstav og navn med stor bokstav. Der et ord eller navn er skrevet på forskjellig måte i samme brev har vi ikke forandret på dette. Opplagte skrivefeil har vi rettet opp.[4]
[…] indikerer at et eller flere ord i teksten mangler eller er uleselige.
[?] viser at det er usikkerhet med tolkningen av foregående ord.
[!] er uttrykk for at det faktisk står slik i teksten.
[tekst] tekst innefor klammer er redaktørens tilføyelser (fra forordet i Riksarkivets bøker)
Kategorisering av brevene
Brevene er inndelt i en eller flere av de følgende kategoriene (tall i parentes angir antall brev som faller i hver kategori):
- Alderdom (333 brev)
- Amerikanske forhold (951 brev)
- Annen verdenskrig (75 brev)
- Arbeidsliv (300 brev)
- Barndom (184 brev)
- Emigrasjon (424 brev)
- Familieforhold (1310 brev)
- Helg og høytid (433 brev)
- Helse og sykdom (1180 brev)
- Hverdagsliv (392 brev)
- Kommunikasjon (182 brev)
- Kultur (478 brev)
- Kvinnekår (93 brev)
- Materiell kultur (12 brev)
- Norsk-amerikanske relasjoner (75 brev)
- Næringsliv (106 brev)
- Nærmiljø (1118 brev)
- Politikk (298 brev)
- Primærnæring (52 brev)
- Religiøsitet (909 brev)
- Sosiale kår (78 brev)
- Værforhold (1346 brev)
- Økonomiske kår (632 brev)
- Årsvekst og avling (484 brev)
Oversikt over antall Norgesbrev i bibliografiene
Litteratur
- Alsvik, Ola: «Brev fra Norge til Amerika - kilder til norsk lokalhistorie?». I: Heimen. 1994/3. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Braut, Else Braut og Randi Holden Hoff (red.): Brev hjemmefra. Utg. Solum. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Granrud, Bente: «Norgesbrev som kilde til kvinnehistorie og hverdagsliv». I: Heimen. 1999/2. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Referanser
- ↑ Øyvind T. Gulliksen, «Amerikabrev i Telemark». Telemark historielag, nr. 8/1987: s. 7-23. Aadne Utvik, Brev til Lena, Ætt og Heim, 1990: s. 49-61, Eirik Karstad, «Brevene fra Gamlelandet», Gauldalsminne, 1992: s. 73-79.
- ↑ Ingrid Semmingsen, «Utvandringen. Amerikabrevene og norsk samfundsutvikling i det 19. århundre», Samtiden 1941: s. 335-345.
- ↑ Semmingsen, Ingrid: «Forord til Th. C. Blegen.» Amerikabrev, Oslo 1958: s. X.
Øverland, Orm: «De tidlige Amerikabrevene», i Øverland, Orm og Steinar Kjærheim (utg.). Fra Norge til Amerika, b. I: s. 26. - ↑ Brev hjemmefra. Utg. Solum. Oslo. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.