Ny Jord

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Ny Jord ble stifta i 1908 under navnet Selskapet til Emigrationens Indskrænkning for å motarbeide masseutvandringa fra Norge. Det var særlig frykten for at de var de mest arbeidsføre og ressurssterke som reiste ut som førte til opprettelsen av selskapet. Mange mente at dette kunne føre til ei krise i landbruket. Det var også frykt for at bygder ville bli avfollka. I 1915 skifta selskapet navn til Ny Jord – Selskapet til landets indre kolonisasjon og emigrasjonens innskrenkning; senere ble det bare kalt Ny Jord.

Selskapet eksisterte til 1972, da det slo seg sammen med Det norske Myrselskab til Det norske jord- og myrselskap.

Historie

Den første lederen i selskapet var Johan E. Mellbye (1866–1954). Han eide sjøl en stor gård på Nes på Hedmarken, og hadde vært med på å etablere Norsk Landmandsforbund i 1896. I 1904–1905 var han landbruksminister. Mellbye var for modernisering av landbruket, men ville også ta vare på det gamle samfunnet. For ham ble utvandringa en stor trussel mot dette samfunnet. Sammen med urbanisering trua utvandringa med å avfolke bygdene og å senke bondens status.

Løsninga på det Mellbye og selskapet mente var ei stor krise var i første omgang bureising. I første omgang ble det oppfordra til bureising, altså etablering av nye bruksenheter i landbruket, over hele landet. Etter hvert ble aktiviteten særlig retta inn mot de nordligste fylkene. I tida selskapet var aktivt ble det oppretta omkring 19 000 bureisingsbruk i Norge, og 7900 av dem var i Nord-Norge. I Troms fylke ble det nærmere 3500 nye bruk. Denne aktiviteten i nord ble gjerne omtalt som indre kolonisering, og bureiserne ble kalt kolonister. Den gang ble kolonisering og kolonister oppfatta som utelukkende positive ord av de aller fleste. I dag har ordene gjerne en annen valør, og gir et innblikk i hva som kunne skjedd dersom aktiviteten hadde blitt enda mer omfattende. De samiske og kvenske områdene i nord kunne vært redusert til mindre reservater, og reindrift kunne blitt en saga blott.

Selv om det er noen ting som i ettertid framstår som problematiske, er det ingen tvil om at selskapet var til hjelp og nytte for mange. Selskapet starta Val landbruksskole på Nærøy i 1916, og ga dermed folk i nord bedre muligheter til å få landbruksutdanning. Det ga også økonomisk tilskudd og/eller gunstige lån til bureiserne, slik at husmenn og gårdsarbeidere fikk en mulighet til å rydde ny jord og bli sjøleiere. Dette ble gjort med betydelig statsstøtte. I tillegg til at mange fikk et bedre livsgrunnlag, bidro det også til å øke matproduksjonen i møte med en voksende befolkning.

Var utvandringa til skade for Norge?

Kritikken mot utvandring oppsto lenge før selskapet ble etablert. Allerede i 1850-åra ble Cleng Peerson kritisert for å drive amerikapropaganda når han skrev i norske aviser. Frykten for at landbruket skulle tappes for de mest arbeidsføre og dyktige jordbrukerne var noe mange delte. Det var også mange bygder som så at det begynte å bli langt færre innbyggere, og som naturlig nok frykta at bygda ville dø ut. Noe av tankegangen bak dette var at de som dro ut var de som hadde mest tiltakslyst og arbeidsevne. Det var også de som hadde evnen til å skaffe penger til billettene som dro, altså de smarteste som deltok i en form for hjerneflukt fra landsbygda.

Spørsmålet om dette faktisk var til skade for Norge er det vanskelig å svare på. En kan nok si at for landet som helhet var det ikke til nevneverdig skade, men for enkelte bygder førte det til i det minste en midlertidig avfolking og mangel på arbeidskraft i jordbruket. Noe av det som førte til at utvandringa ble så skremmende på bygdene var at det jo gjerne ikke var bare én person som dro, men en hel familie. Dermed forsvant neste generasjon av jordbruksarbeidere også. Og når flere familie med flere unger dro, kunne det gi en merkbar nedgang i folketallet i bygda.

Men noen faktisk nedgang i folketallet ble det ikke. Mellom 1815 og 1865 økte folketallet i Norge fra 885 000 til 1 702 000. Det vil si nesten en dobling av folketallet, på tross av utvandringa. I 1900 var det 2 240 032 innbyggere i Norge, altså fortsatt en tydelig vekst selv om den hadde avtatt noe. Avfolkinga var altså et lokalt fenomen, og det er usikkert hvor alvorlig den egentlig var. Det føltes nok truende, men i motsetning til mange andre land har ikke Norge mange totalt fraflytta bygder. For bygdene var nok flyttinga til byene en vel så stor trussel som utvandringa. Den indre koloniseringa som selskapet gikk inn for var heller ikke noen mindre trussel mot bygdelagene; om folk forlot hjembygda spilte det liten rolle om de dro til Minnesota eller Finnmark; avfolkinga var uansett et faktum.

Det er heller ikke så enkelt som at det var de mest arbeidsføre og ressurssterke som dro. Det er jo ingen tvil om at mange av de som var sjøleiere var dyktige, enten de hadde arva bruket eller kjøpt det. Og de som eide eget bruk eller hadde utsikter til arv, dro sjeldnere ut siden de allerede hadde det de trengte her i landet. Utvandringa førte ofte til en midlertidig mangel på arbeidskraft, ettersom så mange husmenn og gårdsarbeidere dro ut. Men selskapet ble stifta i en tid med økende mekanisering og effektivisering av landbruket, noe som veide opp for mye av dette. Og med økende folketall ble det raskt nok folk til å få gjort jobbene.

En åpenbart positiv effekt av utvandringa var at det ble mindre fattigdom i både bygd og by. Hvis det ikke hadde vært en så omfattende utvandring ville trolig svært mange av de som dro ut fra landsbygda heller ha flytta til byen. Det ville i sin tur ha ført til mer fattigdom i byene, ettersom det ikke var jobber nok til alle. De som allerede sto utafor i samfunnet var de som hadde lettest for å bryte opp. Dette betyr også at det ikke nødvendigvis var de mest ressurssterke som dro. Rett nok måtte man som nevnt skaffe pengene til billetter. Men i realiteten skjedde dette veldig ofte ved at man skrapte sammen nok til én billett. Så dro mannen i familien over for å etablere seg, og klarte forhåpentlig å spare opp nok penger i Amerika til å sende billetter til resten av familien. Man trengte altså ikke nødvendigvis å ha nok ressurser til å skaffe billetter til to voksne og en skokk unger.

Den alternative løsninga, indre kolonisering, var heller ikke uproblematisk. Tiltaket pekte etter hvert primært nordover, og ville utvilsomt ha ført til flere og større konflikter mellom nordmenn og samer/kvener. Dette foregikk tross alt i en tid der fornorskingspolitikken var på sitt verste, og kunne ha gått svært hardt ut over urfolk og nasjonale minoriteter. Vi ser hva som skjedde med urfolk i USA under den indre koloniseringa: livsgrunnlaget forsvant, og urfolk ble pressa inn i stadig mindre områder. Noe liknende kunne ha skjedd i Norge dersom indre kolonisering hadde blitt så omfattende som selskapet ville.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Ny_Jord&oldid=2634918»