Otto Richard Kierulf

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Otto Richard Kierulf fotografert rundt 1870.
Foto: Claus Peter Knudsen/Oslo Museum.

Otto Richard Kierulf (født i Christiania 29. januar 1825, død samme sted 7. januar 1897) var offiser og politiker. Som offiser var han blant annet generalfelttøymester, med rang av generalløytnant da han gikk av. Som politiker var han norsk statsminister i Stockholm fra 1871 til 1884.

Familie

Otto Richard Kierulf var sønn av oberstløytnant Christian Kierulf og Anne Marie Sophie Winge. Han ble gift i 1857 med Ida Marie Louise Bertelsen (1835-1858), deretter, i 1861 med Petrea Fernanda Bertelsen (1839-1875), søster av hans avdøde kone. Sønnen Fredrik Christian Kierulf var i årene 1896 til 1908 den første bestyreren for Mogens Thorsens og Hustrus Stiftelse.

Liv og virke

Det første styret i Centralforeningen for utbredelse av idræt, stiftet 1861: Fra venstre Richard Kierulf, formann, Halvor H. Rasch, varaformann, Chr. E. Schreiner, C. Tank Nielsen og Jørgen Gjedrum.
Foto: Ranheim: Norske skiløpere, 1957

Kierulf tok offisersutdannelse i infanteriet og ble sekondløytnant i 1842. Etter å ha gjennomgått Den militære høyskole gikk han i 1847 gikk han over til artilleriet hvor han hadde en rask karriere. Fram til 1860 avanserte han til oberstløytnant og felttøymester. Mellom 1851 og 1860 var han også lærer i artilleri ved høyskolen.

Kierulf var norsk statsminister i Stockholm mellom 1. november 1871 og 21. mars 1884. Han hadde liten politisk erfaring, men hadde vært medlem av Kristiania bystyre fra 1869 og vararepresentant til Stortinget fra 1871.

Fram til 1873 bar Kierulf tittelen statsminister, men da embetet som kongens stattholder i Christiania dette året ble omgjort til statsminister, ble rollen som Norges statsminister overført til dette embetet. Den norske statsministeren i Stockholm, som ble Kierulf nye tittel, fikk da rang etter statsministeren i Christiania. Blant Kierulfs viktigste oppgaver i Stockholm, etter at embetets politiske viktighet var svekket, var å arbeide for å bevare for en best mulig svensk holdning til Norge, og under hans tid ble både mellomriksloven av 1874 og myntkonvensjonen av 1875 vedtatt.

Kierulf måtte gå av sammen med resten av regjeringen som følge av riksrettsdommen i 1884 (Statsrådssaken), og han gikk da tilbake til hæren som oberst og felttøymester. Han ble generalmajor og sjef for artilleriet i 1890, og generalløytnant kort før sin avskjed i 1896. Fra 1894 var han sjef for Den militære høyskole.

Kierulf hadde en rekke verv, blant annet var han fra 1892 til sin død leder for Kristiania Sparebanks forstanderskap. Fra 1869 til 1872 var han med i styret for Hovedbanen og Kongsvingerbanen. Han var dessuten høy frimurer.

Ettermæle

Otto Richard Kierulf er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo.

I et omfattende minnehefte over Otto Richard Kierulf, skrevet av hans svigerdatter Evelyn Kierulf og utgitt i 1950, siteres det fra blant annet fra flere minneord. Blant disse er en nekrolog i Verdens Gang fra 9. januar 1897, der han ble beskrevet slik (utdrag):

Den afdøde var en flidens mann, flittig i sitt fag, men ogsaa ved interesser og arbeidslyst udenfor dette. Han var blev en felttøimester, da hans militære løpebane afbrøtesved, at han i 1871 udnævntes i Statsminister i Stockholm som Sibberns efterfølger. Det faldt ikke i hans lod at sætte dybere politiske spor. Dertil gav hans stilling som Statsminister i det andet lands hovedstad heller ikke anledning.

I en nekrolog i Norsk Militært Tidsskrift fra 1897, sitert i samme minnehefte, beskrives han slik (utdrag):

General Kierulfs personlige framtræden var imponerende. Høj, kraftig og rank bar han hovedet løftet, et ægte militært ansigt med mustasche og fip, høi pande, skarpe alvorlige øine der gjennem lorgnetten lynede af viljekraft og maktfylde, men også lyste af åbenhed og retsind, hans blik var gjennemtrengende og forskende.

Richard Kierulf er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo. På gravminnet er titlene Generallieutenant og Generalfelttøimester benyttet, altså kun militære titler, ikke politiske.

Kilder

Videre lesing

  • Skjævesland, Odd Inge: Ministerhotellet : unionens glemte maktarena, Arneberg forlag, 2005. ISBN 978-82-916-1424-5