Porsgrunn losoldermannskap omkring 1850

Porsgrunn losoldermannskap omkring 1850.

I årene omkring 1850 ble det gjort flere forsøk på å omorganisere losvesenet for Porsgrunn og Skien. Initiativet kom dels fra skipsførere, skipsredere, handelsstanden og formannskapet i Skien som helst ønsket et eget losoldermannskap for Skien by, dels fra overlosen i Bragernes som foreslo en økning i antallet loser ved Porsgrunn losoldermannskap. Bakgrunner var at det kunne påpekes flere mangler og svakheter ved den bestående ordning. I særlig grad idro den senere overlos Rosenqvists befaring av losforholdene langs kysten i 1853 og 1854 til å sette søkelys på losenes trykkende kår. Han gjorde oppmerksom på at losningen i Skiensfjorden ikke over alt foregikk overensstemmende med gjeldende bestemmelser, samt at lospenger og losavgifter ikke alltid ble korrekt betalt.

Overlos Rosenquists befaring

Utdrag av de innberetninger om losvesenet i Porsgrunn som Rosenqvist sendte Marinedepartementet, ble i desember 1854 referert i en lengre skrivelse fra overlos Fasting i Bragernes distrikt til losoldermannen i Porsgrunn. I denne benyttet overlosen anledningen til å aktualisere spørsmålet om en omorganisering av losvesenet i Porsgrunn, og hvorvidt det burde opprettes et eget losoldermannskap for Skien.

La det være sagt – omorganiseringsplanene fikk så godt som ingen gjennomslagskraft, og strandet i første omgang ved kongelig resolusjon 10.03.1849 som ikke ga endringer. I den følgende tid hevdet riktignok Marindepartementet at det forsto problemene, men antok at de først og fremst burde løses gjennom en ny lovgivning. Et skritt videre tok departementet i skrivelse 04.11.1851 til overlos Dietrichson, Fastings forgjenger, hvor det betinget godtok en økning av antallet loser. Det het her ”at samme fremdeles formener, at der for tiden ingen Forandringer bør gjøres i Ordningen af Lodsvæsenet i Porsgrunds Losodermandskab end saadanne, som kunne tilfredsstille det Krav paa en Forøgelse i Lodsernes Antal, som maatte være fremholdt, med en paa enkelte Steder i Oldermandskabet tiltaget Skibsfart”. Nå ble imidlertid losoldermannskapet bare utvidet med én los først i begynnelsen av 1860 – årene, og da den nye loslovgivningen kom i 1869, ble Skien endelig opprettet som egen losstasjon.

Overlos Fastings skrivelse

Fastings vurderinger som endte opp i et konkret forslag, inneholdt ikke minst rikholdige opplysninger om losoldermannskapets arbeidsforhold, losningsbestemmelser og losinntekter. Det er disse sidene ved losvesenet i Porsgrunn som oppmerksomheten rettes mot i det følgende. Ifølge en forordning 24.03.1777 ble overoppsikten med losvesenet lagt under innrulleringssjefen i hvert stift. Porsgrunn losoldermannskap kom således til å sortere under overlosen i Bragernes distrikt. Ved kongelig resolusjon 22.09.1856 ble innrulleringssjefene fritatt for å fungere som overloser, og kysten ble inndelt i to overlosdistrikter. Porsgrunn tilhørte fra nå av søndenfjellske overlosdistrikt. Den nye loslovgivningen som kom i 1869 fastsatte i detalj oppdelingen av losstasjoner, losningsdistrikter og losoldermannskaper. Ifølge loven skulle losoldermannen føre oppsynet med losstasjonene, og losoldermannskapene skulle samles i to overlosdistrikter – et søndenfjellske og et nordenfjellske. Porsgrunn eller 1ste stasjon – stasjonens distrikt skulle omfatte den del av Frierfjorden som lå nordenfor den rette linje mellom Asdalstangen og Saltbodstangen, samt seilingsløpet mot Skien inntil en rett linje truffet fra den søndre grense av Gimsø klosters grunn til den nordre grense av gårdene Menstad, Engrav og Meen. Losningsdistriktet skulle, uten Langangsfjorden og Ormefjorden, være det samme som for Brevik stasjon – i tillegg skulle farvannet opp til Skien tilhøre distriktet. Skien eller 2den stasjon skulle omfatte hva som lå inntil Skien nordenfor Porsgrunn stasjon, mens losningsdistriktet skulle være som for Porsgrunn stasjon. Til sammen dannet Porsgrunn og Skien losstasjoners distrikter Porsgrunn losoldermannskap – benevnt som nummer 11.

Arbeidsforhold

Ifølge en admiralitetsskrivelse av 31.01.1805 var Porsgrunn losoldermannskaps loser pliktige til å lose skip opp og ned, til og fra Skien samt til sjøs fra Porsgrunn. Skip som anløp Langesund og oppholdt seg der så lenge at de ikke kunne seile til sjøs samme dag eller innen 12 timer, skulle avløses av loser fra Langesund. Å innlose skip fra sjøen hadde Porsgrunnslosene adgang til når de etter å ha utloset skipe – og mens de ennå var ute – påtraff skip uten los, men i Langesund skulle de la seg avløse. De var også pliktige til å la seg avløse av loser fra Brevik, når de stanset med utgående innen Brevik losoldermannskap for å losse eller laste og derved oppholdt seg mer enn 24 timer.

Porsgrunn var losoldermannskapets eneste stasjon, men alle losene i losoldermannskapet hadde anledning til å utlose fra hvilken som helst havn i distriktet. Det var følgende havne og stoppesteder: Skien og Gråten med Ekornrud og Folkestad, Østre og Vestre Porsgrunn, Torsberg, Bolvik i Voldsfjorden, Rafnes, Ringholmene og Asdalstangen. Utlosningen ble foretatt etter tur, og fartøyene ble beregnet til to forskjellige klasser og fordelt noenlunde likt mellom losene. Losoldermannen hadde som de andre losene også lospatent (lossertifikat). Han loset imidlertid ikke personlig, men lot en av reservelosene utføre sine losturer. Av de ansatte losene bodde 6 faste og 1 reservelos i Porsgrunn, 2 faste og 1 reservelos i Skien. Losoldermannen som bodde i Porsgrunn, ble ved skrivelse fra departementet 02.03.1852 forpliktet til å holde en fullmektig i Skien, som på hans vegne utførte de forefallende forretninger der.

Porsgrunn - Skien

Selv om skipsfarten i Skien unektelig led under deling av losvesenet i Porsgrunn losoldermannskap, anså overlos Fasting det likevel unødvendig å gå så langt i omorganiseringen som til å opprette et losoldermannskap for hver av byene. To losoldermannskaper ville heller skape atskillige ulemper og økede utgifter for skipsfarten – noe som blant annet fulgte av de mange muligheter som losoldermannskapene selv ifølge lovgivningen hadde til å fastsette losningsbeløpene. I tillegg ville det ikke kunne påregnes noen gjensidig understøttelse mellom losene i Porsgrunn og Skien, i de tilfelle hvor losningen fra et losoldermannskap krevde en større losstyrke enn sedvanlig. Riktignok tillot lovgivningen på den ene side at loser fra ett losoldermannskap kunne innkalles til å lose fra et annet, men på den annen side påhvilte det ikke losene å være kjent utenfor sitt distrikt. Resultatet ville bli at det ikke eksissterte trygghet for st Porsgrunnslosene ved å bli kalt til Skien hadde den nødvendigste kyndighet til å foreta losning av skip nedover strømmen. Det var en kjensgjerning at strømforholdene i vassdraget var vekslende, og at de var vanskelige å mestre selv for en øvet los. Hvis derimot begge stedene forble under ett og samme losoldermannskap, kunne losene ansettes med forpliktelse til å være kjent i alle forvannene som hørte til losoldermannskapet. Porsgrunnslosene kunne da kalles til losning fra Skien uten frykt for at de manglet de nødvendige kunnskaper.

Et viktig argument for ikke å opprette eget losoldermannskap for Skien, var at losantallet da minst måtte fastsettes til 8 i Skien og 10 i Porsgrunn. Som en følge av dette ville losenes inntekter forringes i en slik grad at det kunne bli vanskelig å skaffe dyktige loser. Den dårlige avlønningen kunne påvises med følgende regnestykke basert på middeltall: Det utgikk årlig fra Skien 127 skip med loser, og lospengene for disse utgjorde 630 spd. For hver los, når antallet var 8, ville det gå omtrent 80 spd, eller med fradrag av salær litt over 60 spd. Fra Porsgrunn ble det utloset til sammen 306 skip årlig, herunder 194 skip til sjøs og 112 fra Porsgrunn og Skien. Når lospengene beløp seg til 747 spd, ville det for hver los tilsi omtrent 75 spd, eller med fradrag av salær bortimot 60 spd.

Vektigere var argumentene for å danne en losstasjon i Skien som sorterte under losoldermannskapet i Porsgrunn. Mulighetene for å avpasse losantallet og tilplikte en del av dem å bo i eller nær Skien, sammen med det faktum at det allerede i 1852 var blitt pålagt losoldermannen å holde en fullmektig i Skien, kunne bidra til å skape et likeså ordnet losvesen som om et eget losoldermannskap ble opprettet for Skien. Fullmektigene hadde fått full rett til å tilsi losene som tilhørte losstasjonen til losning og til å motta lospenger som skipene måtte betale før de kunne klarere på tollboden.

Ikke under noen omstendigheter burde det unngås å øke losantallet. Fasting hevdet at det lave losantallet, paradoksalt nok, tvang losoldermannen til undertiden å bruke kjente loser hyppigere enn ønskelig hva sikkerheten for skipsfarten hadde krav på. Dette hadde inntruffet i særlig grad fra 02.04.1849, da Marinedepartementet endret losningsbestemmelsene dit hen at alle losene innen losoldermannskapet skulle forpliktes til å lose helt til sjøs. Denne ordningen hadde bidratt til å forlenge losenes opphold fra stasjonen. I tillegg kunne de to andre forhold fermheves. Det økende antall av lospliktige skip hadde medvirket til at losene var blitt for fåtallige. I 1848 hadde det vært 635 lospliktige skip, i 1849 611, i 1850 642, i 1851 723 og i 1852 689. I den siste tiden var det også blitt alminnelig at skip ankret ved Gjærnesholmen nedenfor Stathelle i stedet for å seile ned til Langesund, hvor avløsning og los var påbudt etter 12 timer. Det var klart at nokså langt opphold ved Gjærnesholmen ikke førte til noen avløsning. I likhet med losoldermannen mente Fasting at det etter forholdene derfor var nødvendig å ha 5 loser ved en eventuell ny Skien losstasjon, to mer enn tidligere, 1 fast og 1 reservelos med forpliktelse til å bosette seg innen losstasjonens grenser. Under alminnelige omstendigheter ville antallet være tilstrekkelig til å besørge losningen. At det fra byen bare ble utloset i underkant av 130 skip årlig, bestyrket dette.

Losinntektene

For å underbygge tilstrekkeligheten av 6 faste og 1 reservelos i Porsgrunn, tok Fasting utgangspunkt i regnskapene for 1852. De utviste at det til sjøs fra Porsgrunn ble utloset 190 skip, og til Skien med loser fra Porsgrunn 120 skip årlig. Dette utgjorde til sammen 44 skip til hver los på de to distansene, mens 5 lose5r ved Skien hver ville få 52 skip til losning på de samme distanser. De gjennomsnittlige losinntekter for 5 loser i Skien ville beløpe seg til 100 spd etter fradrag av det lovbestemte salær, og med et tillegg av 29 spd i ettmålspenger og 70 spd i bifortjeneste, hvilket omtrent kunne anses passende, kunne den samlede årsinntekt anslås til 190 spd. For Porsgrunnslosenes vedkommende beløp de tilsvarende inntekter seg til 155 spd, fordelt med 80 spd på ettmålspenger og 50 spd på bifortjeneste. Visstnok ville godtgjørelsen for losene i Porsgrunn ligge noe lavere enn dem for Skien, men tatt i betraktning at Skienslosene hadde et mer ansvarsfullt verv på grunn av den besværlige nedlosningen gjennom Gråten, kunne de gjøre rimelig krav på en større godtgjørelse.

Losinntektene ble utregnet på grunnlag av milepenger, som ble beregnet pr. mil loset distanse og etter fartøyets størrelse. Likeså variable som disse inntektene kunne være, var de såkalte ettmålspenger, som var lønn for hvert døgn losen var om bord utover de første 24 timer. Med i utregningsgrunnlaget for losens årlige lønn, inngikk også inntektene for binæringer. I skrivelsen ga Fasting en del tilleggsopplysninger om inntektsforholdene, vel tegnet i grove trekk, men interessante nok. Fartøyer som skulle til Skien var påbudt å skifte los i Porsgrunn, hvilket sikret losene dobbelt milepenger for distansen mellom Porsgrunn og Skien. Som tidligere nevnt hadde fartøyene også begynt å ankre ved Gjærnesholmen i stedet for Langesund, hvorved de unngikk å betale for en ny utlosning. Av den grunn fikk losene hyppigere ettmålspenger enn tidligere. Skienslosene fikk for det meste sine biinntekter ved å leie ut prammer til hjelp ved buksering under utlosningen, og ved forskjellige arbeider om vinteren når isen hindret skipsfarten. Porsgrunnslosene derimot, hevdet Fasting, levde ved siden av losningen dels av fiske, dels av seilmaker- og tømmermannsarbeide.

Til slutt i skrivelsen gjorde Fasting oppmerksom på en del vanskeligheter som kunne oppstå ved betaling av lospengene. Situasjonen var den at tollkammeret før det foretok tollekspedisjoner, vanligvis ikke krevde bevis for at lospengene var betalt når det ble oppgitt at et fartøy hadde til hensikt å laste et annet sted. Da det imidlertid ikke fantes noen garanti for at et fartøy virkelig gjorde dette, kunne losvesenet komme til å tape en del av sin lovlig tilkommende inntekt. Derfor burde tollkammeret, fremholdt Fasting, gis ordre om ikke å tollklarere fartøyer som ikke først hadde betalt lospenger.

Et større problem syntes selve innkrevingen av lospengene å være. Da disse skulle betales først etter at losningen var foretatt, fikk losene i mange tilfelle ingen lett poppgave med å kreve dem inn. Resultatet kunne derfor bli at de var tvunget til å ettergi mang en fordring. ellers måtte losene i slike situasjoner henvende seg til meglerne eller rederne, og ikke sjelden tvinges til å foreta flere reiser før de fikk sin betaling. Et slikt merarbeid var det urimelig å pålegge dem uten erstatning, og det var da heller ikke ”lovmedholdigt”, hevdet overlos Fasting.

Kilder

• Marinedepartementet, referatprotokoll 1849, fol. 145, nr. 31, 10.03.1849.
• Do., kopibok 1849, nr. 707 c, 02.04.1849.
• Do., kopibok 1851, nr. 2032, 01.11.1851.
• Do., kopibok 1852, nr. 451, 02.03.1852.
• Do., ekspedisjonskontoret, pakke nr. 370, journalbilag, loslister.
• Sjøinnrulleringen, Porsgrunn, kontor, pakke nr. 12.
• Arkivportalen

Lokalhistoriewiki.no artikkelen er skrevet av Sigurd Rødsten, Statsarkivet i Oslo. Den er tidligere publisert i – der elven seg slynger. Porsgrunn historielag 1986.