Poul Edvard Poulsson

Poul Edvard Poulsson (født 18. april 1858 i Larvik, død 19. mars 1935 i Aker) var lege og farmakolog. Han var sønn av berglege Edvard Christian Poulsson og Anna Sophie Tutein.

Poulsson var én av Norges første spesialister i farmakologi, med stor interesse for botanikk. I en tid da en stor del av den medikamentelle terapien fortsatt var basert på folkemedisinske råd, ble han banebrytende i sitt arbeid for vitenskapelig anvendelse og kjemisk framstilling av legemidler - samt forståelsen av hvordan de virket. Poulsson arbeidet energisk for en rasjonell lovstiftelse mot kvakksalvere og humbugmedisin.

Oppvekstårene tilbrakte han i Vardø og på Kongsberg. Etter å ha avlagt examen artium i 1875 studerte Poulsson medisin ved universitetet i Christiania. Sykdom medførte at han måtte avbryte studiene, og han ble cand.med først i 1885. Deretter var Poulsson kandidat ved Rikshospitalets medisinske og kirurgiske avdelinger samt ved Fødselsstiftelsen i Kristiania. Sommeren 1887 ble han ansatt som assistentlege ved Sandefjord bad. Samme høst dro han til Tyskland for å lære fysiologi og farmakologi. I 1890 ble Poulsson ansatt hos professor Oswald Schmiedeberg i Strasbourg. Under dette oppholdet kom hans første selvstendige publikasjoner om den lammende effekten av stryknin og kokain ut, basert på eksperimenter med dyr. De dannet grunnlaget for senere framstilling av syntetiske erstatninger for kokainen, som både var mer effektive og mindre giftige. Fra denne perioden stammer også hans arbeid om ormemidlerstatninger for kokain, som både var mer effektive og mindre giftige. Fra denne tiden stammer også hans arbeid om ormemidler (Om det ætheriske filixextrakts toxisk og anthelmintisk virkende bestanddel), som han forsvarte som doktoravhandling i 1892.

Året før hadde Poulsson flyttet tilbake til Norge med adresse i Kristiania. Han virket som overlege ved Sandefjord bad fram til 1897. Poulsson var allerede under oppholdet i utlandet blitt universitetsstipendiat, med plikt til å forelese og eksaminere i farmakologi. I 1895 ble han utnevnt til ekstraordinær professor i faget og i 1913 ble han ordinær professor.

Det eksisterte på den tiden intet laboratorium for det nyopprettede faget. Den første løsningen som universitetet kunne tilby var et provisorisk lokale i en privatgård, men forholdene var utilfredsstillende. Ofte manglet man vann. Det var først i 1913 at et mer tidsriktig laboratorium ble innredet i den venstre delen av universitetsbygningen. Mens Poulssons vitenskapelige produksjon hadde lidd skade under de vanskelige forholdene, rettet arbeidene i 1920-årene seg fullt mot vitaminforskningen, spesielt torskelevertranens virkning. Poulsson kunne nå ikke bare standardisere D-vitaminet, men påviste også hvordan vitaminet blir dannet plankton og går over i fiskeyngelens lever – samt at den norske tranen inneholdt ner D-vitamin enn den utenlandske.

I 1894 ble Poulsson medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (i 2017: Det norske Videnskaps-Akademi) og ble senere også medlem av flere utenlandske akademiske selskaper. I 1905 kom første utgave av hans Lærebog i farmakologi for læger og studerende ut. Den ble standardverket for den norske legestand gjennom mer enn en menneskealder og ble oversatt til en rekke fremmede språk. I 1912 fungerte Poulsson som formann i en departemental komité for å utrede organiseringen av undervisningen i farmakologi.

Da Poulsson gikk av for aldersgrensen som professor i 1928, ble han leder for det nyopprettede Statens Vitaminlaboratorium, en stilling han beholdt frem til han døde i 1935. Poulsson var også formann i den norske farmakopékommisjonen og ytet et verdifullt arbeid ved utgivelsen av fjerde utgave av Pharmacopoea Norvegica.

Kilder

• Edvard Poulsson i Norsk biografisk leksikon
• Poul Edvard Poulsson i Historisk befolkningsregister