Prestebordsgods

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Prestebolsgods»)
Hopp til navigering Hopp til søk

Prestebordsgods, også kalt prestebolsgods, mensalgods og senere beneficeret gods var jordeiendommer som lå til et presteembete. Det kunne omfatte både prestegården som presten brukte selv og eiendommer eller eiendomsparter han hadde inntekter av. Et eldre gammelnorsk begrep er presttaka, som også omfatta andre faste inntekter som lå til embetet.

Ordet kommer fra det latinske begrepet mensa pastoris eller mensa presbyteri; latin for 'pastorens bord' eller 'prestens bord'. Formen 'prestebol' blir ofte brukt. Dette var egentlig et ord for prestegård, men særlig i dialekter der både bord og bol uttales med tjukk l er det lett å forstå hvorfor det har blitt en sammenblanding. Både i kildene og i nyere litteratur møter man -bord og -bol om hverandre.

Mye av godset kom i kirkelig eie gjennom testamentariske gaver. I 1152 ble det tillatt å testamentere bort jord, mens de eldre lovene hadde hatt sterke restriksjoner på dette. Etter hvert som kirkegodset vokste kunne man dele det inn i noe som lå til selve kirkebygningen (fabrica) eller til kirkelige institusjoner, og noe som lå til prestene.

Etter reformasjonen ble alt kirkegods lagt under kronen, men det ble også bestemt at det lokalkirkelige prestebordsgodset, samt gods som lå til selve kirkebygningen fortsatt skulle tjene som underhold for prestene. Dette utgjorde rundt 10 % av all jordeiendom i Norge, og fordelinga endra seg til fram til etter 1800.

Godset kunne bestå av eiendommer med bygsel såvel som bygselløse småparter. I skattematrikkelen 1647 ser man mange steder at prestebordet eier parter i en rekke gårder i bygda. Presten hadde selv bygselsrett, men fra 1680-åra ble det innført en del begrensninger på dette, særlig omkring tømmerhogst. I løpet av 1600- og 1700-tallet ble noe av godset lagt ut som enkeseter og kapellangårder. Dette var strengt tatt ikke noe tap for prestene, da de ellers måtte ha bekosta det av sine inntekter.

Rundt 1800 ble en betydelig mengde av godset omfordelt. Omkring 250 gårder ble da omgjort til embetsgårder for sivile og militære embetsmenn. Som kompensasjon skulle de betale jordleieavgift til presten. I 1821 ble det så vedtatt salg av benefisert gods. Så snart leilendingsgårder ble bygselledige skulle de selges på auksjon. Presten skulle da få en årlig avgift, mens salgssummen gikk til Opplysningsvesenets fond. I 1848 gjorde man det mulig å løse inn den årlige avgifta med en engangssum. Da var allerede det meste av godset solgt, og på slutten av 1800-tallet var det bare ubetydelige rester igjen.

Kilder og litteratur