Enkesete
Et enkesete var et gårdsbruk som tilhørte et prestebordet som presteenka fikk bruksrett til etter at nådens år hadde gått. En slik ordning ble nok praktisert forholdsvis raskt etter reformasjonen, og den ble formalisert i kongebrev av 1648 og av Christian Vs Norske Lov i 1687. Dette fungerte i praksis som en slags pensjonsordning for presteenkene.
Når en gift sokneprest døde, fikk enka først et nådens år der hun fortsatte å få en andel av inntektene fra prestebordsgodset, det vil si jordeiendommene presten hadde til sitt og familiens underhold. Men etter dette året kunne hun risikere å stå på bar bakke, særlig dersom hun var for gammel til å ha en rimelig mulighet til å gifte seg igjen. Det ble derfor bestemt at en eiendom av en viss verdi – 1 skippund tunge sønnafjells og 1 1/2 laup eller spann nordafjells – skulle stilles til hennes rådighet, og at hun også skulle ha skatte- og tiendefrihet på eiendommen. Det var i utgangspunktet bare enker etter sokneprester som hadde rett til dette, men det finnes eksempler på enkeseter for enker etter både kapellaner og klokkere. I byene hadde man sjelden enkeseter, men det å gi fri bolig til presteenker ble der uansett vanlig allerede på 1500-tallet.
Den nye soknepresten hadde åbotsplikt på enkesetet, altså en plikt til å holde bruket i stand. Når det ikke bodde noen der fikk han inntektene, og når det bodde ei enke der kunne han søke regress fra henne om han trengte det. Når det ikke bodde ei enke der kunne han bygsle det bort. Ei enke kunne velge å ikke bo på enkesetet, og hun hadde da rett til å bygsle det bort. Dette førte sjelden til problemer, da det oftest ikke var et spesifikt bruk som var utpekt som enkesete; i stedet tok man et som sto ledig. Man finner derfor en rekke bruk som i en periode har fungert som enkesete.
I 1845 ble det bestemt at de gjenværende enkesetene som hovedregel skulle selges, og det ble oppretta et pensjonsfond for presteenker der salgssummene ble satt inn. Dette fondet ble i 1963 en del av Opplysningsvesenets fond.