Røykstue
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Røykstue er et ord som brukes om flere ulike stuetyper uten skorstein. Ordet brukes først og fremst om ulike stuetyper med røykovn, som den skogfinske røykstua og den vestlandske røykstua, men brukes også av og til om årestuer, der ildstedet er en åpen åre midt på golvet.
Fra begge disse ildstedstypene slipper røyken ut i rommet og legger seg under taket. I årestuer og vestlandske røykstuer går røyken ut gjennom ljoren, en åpning i taket som er forsynt med ei luke, tradisjonelt trukket med ei hinne fra en dyremage (magesekk eller urinblære). Før vindusglass ble vanlig, tjente også ljoren til å slippe lyset inn. I de skogfinske røykstuene slipper røyken ut av en røykkanal av tre med en hatt på toppen, som stod opp over yttertaket.
En røykstue har vanligvis ikke mer enn én etasje. Hans Strøm beskriver omkring 1760 røykstua som ei stue uten loft, og den var forsynt med et «hvelvet» ildsted nær døren. Så lenge det brant på ildstedet var stuen fylt med røyk og ble innvendig svart av sot, særlig under taket og et stykke ned på veggene. Røykstuene hadde på Strøms tid tradisjonelt ingen vinduer og alt lys kom gjennom ljoren. På Strøms tid var bolighus med glassdekkete vinduer («glass-stuer») blitt mer vanlige.
Røykstuer har vært brukt over hele Norge i tida før det ble vanlig med skorstein eller røykpipe. Munksgaard tror at røykovnen ikke var vanlig på landsbygda i middelalderen og fortrengte åren først på 1600-1700-tallet.
Kilder
- Nesholen, Birger: Livet på Finnskogen, ISBN 82-91208-01-8
- Strøm, Hans: Beskrivelse over Fogderiet Søndmør
- Munksgaard, Jan Henrik: «Byggeskikkene – litt av hvert av mange sorter» – i: Møre og Romsdal (red. Larsen, Pio) – Gyldendal, Oslo.