Røykstue (Finnskogen)
Røykstue er en skogfinsk stuetype. Skogfinnene tok med seg denne tradisjonen fra Savolax til sine bosettingsområder i Sverige og Norge på 1500- og 1600-tallet, og i norsk sammenheng hører den først og fremst hjemme på Finnskogen. Røykstua kjennetegnes framfor alt av den store røykovnen i stuerommet, som skilte seg skarpt fra andre ildsteder i samme område, slik som peis og støpejernsovn. Sammen med badstua og ria er røykstua en sentral del av skogfinsk byggeskikk.
Begrep
Stuetypen heter vanligvis røykstue på norsk. Dette begrepet brukes også om en vestlandsk stuetype som har visse fellestrekk med den skogfinske røykstua, men også tydelige forskjeller. Den vestlandske røykstua kalles stundom også røykovnstue, et begrep som ikke brukes på Finnskogen. Begrepet rökstuga finnes også på svensk, men det er vel så vanlig å bruke ordet pörte, som kommer av finsk pirtti. Begrepet pörte eller pirtti dekker flere ulike bygningstyper i finsk tradisjon, og har gitt opphav til begrepet perte blant kvener i Nord-Norge, men er ikke kjent fra norsk side av Finnskogen.
Utbredelse
Røykstuene kom med de skogfinske innvandrerne på 1600-tallet, og var antakelig i all hovedsak begrenset til denne gruppa. Skogfinnene bosatte seg over store deler av det sentrale Østlandet, og har antakelig bygd røykstuer mange steder, men de overlevde lengst på Finnskogen, der de var i allmenn bruk til langt ut på 1800-tallet.
I løpet av 1800-tallet ble røykovnene gradvis skiftet ut med peis og støpejernsovn på Finnskogen. Ifølge Birger Nesholen bunnet dette i et ønske om «modernisering og sosial standardheving av bomiljøet».[1] Det var ikke drevet av et ønske om mer varme, da røykovnen var langt mer varmeeffektiv enn de mer «moderne» alternativene.
Allerede Carl Axel Gottlund, som reiste gjennom Finnskogen i 1821, fant flere eksempel på skogfinner som hadde byttet ut sine gamle røykstuer med nye peisestuer: «Man hade även nu börjat avlägga de finska rökpörten och antagit norska eller svenska spisstugor, vilka utom spisen stundom hade en därvid bredvidstående kakelugn av järn.» Den 15. desember 1821 kom han til Søndre Vermunden på Åsnes Finnskog, og her valgte han å overnatte hos den av bøndene som fortsatt bodde i røykstue, framfor naboen som bodde i «en stor, men smutsig spisestuga».[2]
Like fullt ble det bygd nye røykstuer også utover 1800-tallet, og når man ønsket «statusheving», var det vel så vanlig å utvide stua med et ekstra stuerom med peis eller ovn, som ble kalt svenskstue (svenskstuga) på begge sider av grensa. Dette gjelder for eksempel to røykstuer fra 1700-tallet på svensk side av grensa, nemlig finngården Kvarntorp i Lekvattnet, der stua ble utvidet med svenskstuga i 1840-åra,[3] samt Juhola i Östmark, den største røykstua i Sverige bevart på opprinnelig plass, som fikk sin svenskstuga i 1850-åra.[4]
Antallet og andelen røykstuer sank markant i andre halvdel av 1800-tallet. Lærer og kirkesanger Ole Qvale oppgir tall for boliger på Søndre Finnskogen i 1868, 1876 og 1888: I 1868 var 71 av 74 boliger røykstuer, i 1888 bare 57 av 83. I 1937-1938 målte Ingebret Aas opp 16 røykstuer på Grue Finnskog, og iallfall ti av disse har forsvunnet siden.[5] Den siste røykstua som var bebodd og i tradisjonell bruk var Ritamäki i Lekvattnet, som ble fraflyttet i 1964.[6]
Ifølge Birger Nesholen var det mellom 40 og 50 røykstuer på hele Finnskogen i 1990-åra, på begge sider av grensa. Omkring en fjerdedel var intakte på opprinnelig plass, resten var enten ombygd eller flyttet til museer og hembygdsgårder.[7]
Beskrivelse
Det fremste kjennetegnet ved røykstua er røykovnen, som er en helt særegen form for ildsted. Røykovnen er murt opp av store steiner med leire som bindemiddel, der leira tetter alle hulrom i vegger og tak. Oppvarmingstida for røykovnen er flere timer før man kjenner varme i stuerommet, men til gjengjeld holder røykovnen svært godt på varmen når den først er varm.[8] Røykovnen står tradisjonelt på nordveggen i stuerommet, og har en grunnflate på rundt fem kvadratmeter.[9] Den ble fyrt en gang i døgnet, vanligvis på morgenen eller formiddagen.[10] Røyken kom ut i stuerommet, og la seg som et teppe innunder himlingen før den gikk ut gjennom røykkanalen og røykhatten, som begge var av tre. [11] Når man ikke fyrte i ovnen, kunne den også tjene som liggeplass for tømmerhoggere og tømmerkjørere etter at de hadde vært ute i kulda hele dagen.[12]
Et skogfinsk gardstun hadde to bygningstyper til med røykovn, nemlig badstua og ria, men her ønsket man å oppnå høy varme på kort tid, og røykovnen her er derfor murt uten leire eller annet bindemiddel.[13]
Skogfinske røykstuer har ei «brekt» himling som hviler over to svære åser, og disse åsene går ofte ut gjennom gavlveggen, også på stuer som har blitt ombygd. Sammen med den karakteristiske røykhatten er dette et av få synlige ytre kjennetegn på ei røykstue.[14]
Røykstuer finnes med flere ulike planløsninger. Det finnes eksempler på røykstuer med både ettroms-, toroms- og treromsplan, samt midtkammerbygninger der røykstua står i den ene enden av huset, med svenskstue i andre enden. De finnes også i varierende størrelse, fra 17 til over 50 kvadratmeter.[15] Et eksempel på senere modernisering er røykstua fra Ampiansbråten i Austmarka, som i dag står på Norsk Folkemuseum. Denne stua hadde ifølge Hilmar Stigum opprinnelig treromsplan, men her bygde de om den gamle kleva til eget kjøkken med peis og skorstein, og flyttet mellomveggen mellom kleva og forstua slik at forstua ble svært smal.[16]
Bevarte røykstuer
Røykstuer på museer
- Røykstua fra Ampiansbråten i Austmarka, Norsk Folkemuseum.
- Røykstua fra Austmarka, Finnetunet på Glomdalsmuseet.
- Røykstua fra Finnetunet på Grue Finnskog.
- Røykstua (rökstugan) fra Spettungen i Lekvattnet på friluftsmuseet Sågudden, Arvika.[17]
- Røykstua (rökstugan) fra Örtjärnshöjden i Lekvattnets socken i Finngården på Skansen, Stockholm.[18]
- Røykstua (rökstugan) fra Rintetorp, Timbonäs hemman i Gräsmark, nå Gräsmarks hembygdsgård i Sunne kommun.[19]
Bevart på opprinnelig sted
Fotnoter
- ↑ Nesholen, side 172.
- ↑ Gottlund, side 355-356.
- ↑ Kvarntorp på Värmland Museums nettsider.
- ↑ Juhola på Värmland Museums nettsider.
- ↑ Gjengitt hos Nesholen, side 167.
- ↑ Ritamäki på Värmland Museums nettsider.
- ↑ Nesholen, side 170.
- ↑ Nesholen, side 172.
- ↑ Nesholen, side 167.
- ↑ Nesholen, side 172.
- ↑ Nesholen, side 166.
- ↑ Sitert hos Stigum, side 215.
- ↑ Nesholen, side 172.
- ↑ Nesholen, side 166.
- ↑ Nesholen, side 167.
- ↑ Stigum, side 214.
- ↑ Informasjon på hjemmesidene til Arvika kommun.
- ↑ Finngården på Skansens hjemmesider, samt filinformasjon fra Skansen på Digitalt Museum.
- ↑ Informasjon hos Gräsmarks hembygdsförening [død lenke].
- ↑ Juhola på Värmland Museums nettsider.
- ↑ Kvarntorp på Värmland Museums nettsider.
- ↑ Purala på Värmland Museums nettsider.
- ↑ Ritamäki på Värmland Museums nettsider.
- ↑ Rikkenberget på Värmland Museums nettsider.
Litteraturliste
- Gottlund, C.A. Dagbok över mina vandringar på Wermlands och Solörs finnskogar 1821 : vandringar, åren 1821 och 1822 .... Utg. I samarbete med Finska Litteratursällskapet Helsingfors. Kirkenær. 1986. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Nesholen, Birger: «Byggeskikken på Finnskogen» i Gjems, Svein R. (red.): Livet på Finnskogen. Utg. Heimbygdsforeningen Finnetunet. Grue Finnskog. 1992. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Stigum, Hilmar: «Bygningsskikk i Glåmdalen», i Norske bygder 5 : Glåmdal. Utg. Grieg. Bergen. 1942. Digital versjon på Nettbiblioteket.