Ragnar Pedersen (1927–1990)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Dronningens gate 43.
Foto: Morten Bakkeli (2011)
Huitfeldts gate 21.
Foto: Roy Olsen (2011)
Munken kino.
Foto: Morten Bakkeli (2010)

Ragnar Tor Pedersen (født 26. oktober 1927 i Larvik, død 4. juni 1990 i Rekkevik) var kinomaskinist, billettkontrollør og hobby-smalfilmer. Foreldrene var tobakkspinner Peder Thorleif Pedersen og Asta, f Hansen. Begge foreldrene var født i Larvik. Adressen ved fødselen var «Gotvaldgården» (Dronningens gate 43). Han giftet seg 11. mars 1950 med Lillian Kristiansen fra Rekkevik. Paret bosatte seg i konas barndomshjem «Bjerklund» i Gonveien og eide det 1975–1990.

Pedersen var utdannet elektromontør og arbeidet i en rekke år hos Moltebergs elektriske forretning innen han 1. april 1966 ble ansatt som kontrollør på Munken kino. I 1970 ble Pedersen kinomaskinist. Senere ble han også overkontrollør, en stilling han innehadde fram til 1980. Pedersen underholdt med filmfremvisninger i ulike lag og foreninger i distriktet.

Han ble under Larvik og Omegn Smalfilmklubbs årsmøte i januar 1960 valgt inn som nytt styremedlem. Under premieutdelingen i distriktskonkurransen for smalfilmklubbene i Vestfold og Telemark på Hotell Vic i Porsgrunn 7. desember 1963, vant Pedersen en tolvte premie for filmen Aldri for gammel. Han vant en tredje premie for samme film i konkurransen som Larvik og Omegn Smalfilmklubb arrangerte for sine medlemmer. Premien var en saks i stativ. Vinnerfilmene ble vist etter årsmøtet på Villa Farris 16. januar 1964, hvor også premieutdelingen fant sted. Filmene var blitt vurdert av Hamar Smalfilmklubb. Pedersen og Odd Olsen ble i desember 1966 nummer åtte i distriktskonkurransen for smalfilmklubbene i Vestfold og Telemark med filmen Støvsugeragent 0,07. De ble nummer to i spilefilmklassen. Premieutdelingen skjedde på Kaféhuset i Skien 3. desember 1966.

Som ung

Allerede som guttunge hjemme i Huitfeldts gate 21 på Torstrand begynte Pedersen å kjøpe metervis av Hollywood-filmer i 35 mm-format hos Aamodt. Hver eneste uke, eller da han hadde en femøring ekstra, var han i søstrenes butikk i Øvre Torggate og kjøpte filmer. For dette beløpet fikk Pedersen en meters film, som var grundig tilmålt med mesterstokk fra en lang spillefilmrull. Han hadde ikke tålmodighet til å vente til han fikk mer penger å kjøpe for, så derfor ble det bare én meter ad gangen. Det innebar en filmopplevelse på en to, tre sekunder, og ingen sammenhengende scener. Pedersen var den eneste regelmessige filmkunden hos Aamodt. Vanligvis lå fortsettelsen og ventet på ham uken etter, uten hopp i handlingen, som kunne tyde på at andre kjøpere hadde vært der før ham. I enkelte tilfeller fikk Pedersen kjøpt opptil 60 meter sammenhengende film slik i metervis. Han limte snuttene sammen og kjørte dem gjennom en håndsveivet framviser i uthuset, hvor han på midten av 1930-tallet åpnet sin private kinematograf. For hver forestilling ble filmen to, tre sekunder lenger.

Pedersen hadde arvet fremviseren av sin far. I starten var lyskilden var et stearinlys. Lyseffekten var særdeles dårlig. Stearinlyset representerte også en stor brannfare, fordi de gamle nitratfilmene var lett antennelige. Pedersen fikk senere installert en 25-watts lyspære, og da ble bildene usedvanlig klare og lyse.

Ungene i gata kunne komme på kinoen hans for bare ett øre. På Munken var prisen 25 øre, og det var for dyrt for de fleste. Forestillingene ble kunngjort på porten ut mot Huitfeldts gate: «Levanes lysbilder. Vises i dag i Pedersens kino klåkka 5.» Snuttene, som ble vist, var blant annet med Tom Mix samt Charles Chaplin, Harold Lloyd, Buster Keaton og andre komikere. Det kunne også forekomme glimt fra kjærlighetsfilmer.

Hjemmet i Rekkevik

I uthuset ved hjemmet i Rekkevik hadde han et lite rom, som var fylt med smalfilm-apparatur, kinoplakater og en stor samling av både innkjøpte og egenproduserte filmer. I et skap i rommets éne hjørne lå det stabler med 8 mm-filmer. Flesteparten av disse var tegnefilmer med lyd, mest med Mikke Mus, produsert av Walt Disney. Pedersen var Disney-fan helt fra et stykke bakover på 1930-tallet. Han hadde i tillegg en temmelig stor bunke med egenproduserte filmer, deriblant en framstilling av grammofonens historie. «Hovedrollen» hadde en gammel traktgrammofon, som Pedersen kom over på en gård i Tjølling.

Kilder