Rentekammeret

Rentekammeret var ansvarlig for oppebørsel og revisjon av statlige inntekter i Danmark-Norge. Kammeret hadde også ansvaret for rikets hovedkasse. Det gikk gjennom en rekke endringer over tid, og for Norges del falt det bort ved oppløsninga av dobbeltmonarkiet i 1814. Et betydelig antall nordmenn, og dansker som også var embetsmenn i Norge, arbeida ved rentekammeret i kortere eller lengre perioder.

Før innføringa av enevelde i 1660 ble rentekammeret leda av rikshovmesteren, mens ekspedisjonene gikk gjennom kanselliet. Grensene mellom rikshovmesterens og kanslerens ansvarsområder er ikke kjent, og kan ha vært basert på sedvane. Staben ved rentekammeret besto av flere rentemestere og underordnede renteskrivere. Det var i tida rett før 1660 tre rentemestere.

I 1660 ble rentekammeret et selvstendig regjeringskollegium, og ble omtalt som skattkammerkollegiet eller kammerkollegiet. Riksskattemesteren var president for kollegiet, som ellers besto av flere assessorer, generalprokurøren, generalfiskalen, en generalbokholder, to sekretærer og fire skrivere. Det var også flere renteskrivere og kopister som arbeida der. Det var delt inn i fire kasser, som hver ble leda av en rentemester. Disse var hoffetatens kasse, sjøetatens kasse, landstridskreftenes kasse og forrådskassa. Embetet riksskattemester forsvant nokså raskt, da det ikke ble utnevnt noen etterfølger etter Hannibal Sehesteds død i 1666. Kollegiet la da i stedet fram saker for kongen i plenum. I enkelte saker satte kongen ned spesielle kommisjoner, og etter hvert begynte man å legge fram større saker for geheimekonseilet.

Kammerkollegiet ble omorganisert i 1679, og man gikk da tilbake til å kalle det rentekammeret. Det ble fra da av leda av en rentemester, og det ble inndelt i kontorer. Disse var i hovedsak basert på geografiske områder. Det norske kontoret hadde også ansvar for Island og Færøyene. Samme år ble det oppretta ei ny hovedkasse for hele riket, zahlkassa eller zahlkammeret. I 1700 ble finansstyret delvis utskilt fra rentekammerets øvrige virksomhet, og ansvaret ble plassert hos de tre øverste embetsmennene i kollegiet. De ble omtalt som deputerte for finansene. Ansvaret ble delt geografisk, slik at en hadde ansvar for Danmark, en for Norge og en for hertugdømmene.

Sekretariatet ble omorganisert i 1719, da det ble delt i tre kammerkansellier med Danmark, Norge og hertugdømmene som ansvarsområder. Kammerretten, som fra 1660 til 1771 fungerte som domstol i første og eneste instans i saker vedrørende kongens fordringer, fikk en egen sekretær etter kort tid, og de danske og norske kontorene ble da slått sammen. Lederne for de tre avdelingene ble først kalt kammerkansellister, og fra 1721 kammersekretærer.

Under Johann Friedrich Struensee ble hele finansstyret omorganisert i begynnelsen av 1770-åra. Det nye finanskollegiet fikk øverste ansvar, og en rekke saker ble overført dit fra rentekammeret. I 1773 ble rentekammeret gjenoppretta, stort sett slik det hadde vært før Struensees reform, men ettersom man beholdt finanskollegiet ble saksområdet noe redusert ved at finansvesenet forble utskilt. Igjen var det noe uklare grenser, slik at det var 1. deputerte ved rentekammeret og generaltollkammeret som skulle lede bestyringa av penge- og bankvesenet i finanskollegiet. Det felles dansk-norske kammerkanselliet besto, og det var ingen flere større endringer fram til 1814.

Kilder og litteratur

• Rentekammeret i Norsk historisk leksikon.