Stian Herlofsen Finne-Grønn
Stian Herlofsen Finne-Grønn (født 31. august 1869 i Risør, død 1. november 1953 i Oslo) var arkivar, slektsforsker og museumsdirektør, og også interesserte seg også for lokalhistorie. I tillegg til å være en av landets best kvalifiserte arkivarer så var han en ekspert på ikonografi og virket som direktør for Oslo Bymuseum i en årrekke, men det var hovedsakelig for sitt slektshistoriske arbeid at Finne-Grønn ble kjent. Som lokalhistoriker gjorde han seg mindre bemerket, med kun en bygdebok om Elverum.
Foreldrene hans var amtsingeniør Samuel Grønn (1838–98) og Jacobine Finne (1845–1912), og han ble den 29. oktober 1900 gift med Margrethe Borchgrevink (1873–1963), som var datter av premierløytnant Hans Fredrik Leganger Borchgrevink (1839–77) og skolebestyrer og bystyremedlem Sofie Borchgrevink (1846-1911).
Etter examen artium i 1888 studerte Finne-Grønn først ved kunst- og håndverksskolens bygningslinje og arbeidet i noen år som bygningsassistent, før han tok opp jusstudiet og ble cand. jur. i 1899. I 1901 ble han ansatt i Riksarkivet og Finne-Grønns karriere som arkivar begynte for alvor da han avanserte til amanuensis i 1907, hvorpå han innehadde en rekke arkivarstillinger, inkludert stipendiater ved arkiver i Danmark, Tyskland og Nederland. Fra 1912 var han konservator ved Oslo bymuseum, og mellom 1920 og 1949 var han direktør samme sted. Ved siden av denne jobben var han også kommunearkivar i Oslo. Finne-Grønn var en av initiativtakerne da Norsk Slektshistorisk Forening ble stiftet i 1926. Han var foreningens første formann, og i tre perioder var han redaktør for Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST).
Finne-Grønns vitenskapelige arbeid var særlig innen slektsforskning; han utførte flere genealogiske granskninger og bidro til å vekke allmennhetens interesse for faget. Lokalhistorisk begrenset Finne-Grønns bidrag seg til en enkelt bok om Elverum, gitt ut i 1909, som av flere grunner allikevel er verdt å merke seg. Ikke bare var verket større og grundigere enn det som tidligere var normalen for bygdehistorier – det ble utgitt i to bind hvorav det første alene var på 773 sider – det var også svært systematisk utført med ættetavler satt opp til hver gård med eksakte fødsels- og dødsdatoer. Denne detaljrikdommen var noe nytt innen feltet og allerede året etter at boka kom ut ble Finne-Grønn invitert til en drøfting av lokalhistorien ved det første historikermøte i Bergen, der han skulle forelese om hvordan bygdebeskrivelser burde utføres. Med dette kom slektsforskningen for alvor inn i lokalhistorien og snart fikk alle bygdehistorier sitt eget bind med gårds- og ættehistorie. Finne-Grønn fikk med andre ord en disproporsjonalt stor innvirkning på fagfeltet med sin bygdebok om Elverum, og selv om hans bidrag som lokalhistoriker i omfang ikke kan måles opp mot arbeidet som ble gjort av menn som Jacob Aaland og Lorens Berg, så er det Finne-Grønn moderne gårdshistorikere griper til metodisk.
Blant hans øvrige bokverk kan nevnes Slegten Michelet (1919) og trebindsverket Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660—1905 (Oslo, 1926—1940). Ved siden av sine bøker skrev Finne-Grønn en rekke artikler både i NST og forløperne Personalhistorisk Tidsskrift og Norsk Personalhistorisk Tidsskrift. Sistnevnte tidsskrift var han også initiativtaker til.
Både i samtiden og i ettertiden nøt Finne-Grønn stor respekt. Han gjennomgikk et omfangsrikt kildemateriale og la grunnlaget for forskningen på flere slekter. En svakhet med mange av Finne-Grønns artikler er at han ofte var gjerrig med kildehenvisningene. Det gjør at det ikke alltid er lett å etterprøve artiklene hans, men på grunn av hans store autoritet har hans arbeider gjerne blitt akseptert uten videre diskusjon.
For sin virksomhet mottok Finne-Grønn vid anerkjennelse, allerede i 1903 ble han tildelt Kong Oscar IIs medalje til belønning for fortjenstlig virksomhet i gull, i 1945 ridder av første klasse av St. Olavs Orden, en rekke æresmedlemskap og et festskrift utgitt i forbindelse med hans 75-årsdag.
Stian Herlofsen Finne-Grønn er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo. Tittelen arkivar er benyttet på gravminnet.
Lokalhistorisk bibliografi
- Elverum. En bygdebeskrivelse 2 b. 1909 – 1921
Kilder
- Aftenposten 2. november 1953: omtale av Finne-Grønns bortgang.
- «Dødsfall». Nationen 1953.11.02. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Bjørkvik, Randi: «Gards og slektshistorie 1920 – 1969. Undervegs mot den konkrete og levende gardshistorie» i Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.
- Bratberg, Terje: «Finne-Grønn, S. H.» i Arntzen, Jon Gunnar (red.): Norsk biografisk leksikon. Kunnskapsforlaget, Oslo 1999.
- Reinton, Lars: «Den lokalhistoriske rørsla og den moderne bygdehistorie 1900 – 1920» i Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.
- Munthe, Wilhelm: «Stian Herlofsen Finne-Grønn», Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 14 (1954), s. 193-197.
- Stian Herlofsen Finne-Grønn i Historisk befolkningsregister