Sjømannskirken i Buenos Aires
Sjømannskirken i Buenos Aires ble etablert for å støtte norske sjøfolk som seilte på Buenos Aires i Argentina og som ble regnet for et svært krevende sted. Havnekvarterene i Boca og Baraccas hadde dårlig rykte på seg blant skandinaviske sjøfolk, som døpte Buenos Aires «den verste byen i verden». Særlig fra 1880-åra var det en stor trafikk med norske fartøyer til byen.
Bakgrunn
Buenos Aires er Arentinas viktigste havneby, som også mange norske sjøfolk har trafikkert på. Den ble imidlertid kalt den verste byen i verden i dsse miljøene på slutten av 1800-tallet, da særlige havneområdet Boca var farlig, og kunne lure den mest gravede sjømann som kunne bli utsatt for plyndring og bli sjanghaiet til fremmede skuter. I tillegg var skandinaviske sjøfolk i Buenos Aires på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet mer eller mindre hjelpeløse i møtet med sykdom eller arbeidsledighet. Buenos Aires bød på en fremmed kultur i forhold til hva sjømennene var vant med fra Europa og USA, og få behersket språket. Utenom Sjømannskirken var det få andre steder norske sjøfolk kunne få hjelp. Velferdsarbeid fikk derfor allerede fra starten av en fremtredende plass i sjømannskirkens virksomhet i Buenos Aires.
Etablering
Sjømannsprest Hans Jacob Borse Geelmuyden (1855–1936) kom i 1888 til Buenos Aires for å etablere en norsk sjømannskirke i byen, med ansvaret også for å besøke sjøfolk i havnene Montevideo og Rosario. På denne tiden var det en stadig økning av norske skipsanløp til Buenos Aires, i toppåret 1887 skal det ha vært hele 472 norske skipsanløp som hovedsakelig fraktet varer til og fra Storbritannia.
I tillegg må det ha vært en rekke norske sjømenn med hyre på andre nasjoners skip.
Lokaler
Boca
Geelmuyden begynte arbeidet sitt ved å møte opp hos sjømennene om bord i skutene etter hvert som de ankom. Etter kort tid fikk han leid et lite lokale nede i det beryktede havnestrøket Boca til kirke og leseværelse. I de første årene var sjømannskirken stadig på flyttefot for å finne større og bedre lokaler.
Imidlertid minket norske anløp på Buenos Aires betraktelig i løpet av 1890-årene, og i perioden 1903–1905 opphørte også sjømannskirkens arbeid på grunn av få besøkende på kirken. Aebeidet kom i gang igjen allerede i 1907 da virksomheten kunne flytte inn i nye lokaler i Boca. Heller ikke her var forholdene særlig gode, lokalene var små og området farlig. Men den ble likefullt et samlingssted for skandinaviske sjøfolk.
I 1911 ble det for første gang ble etablert regelmessig linjefart mellom Norge og USA, gjorde dette sitt til at både flere skip og nordmenn ankom Buenos Aires, hvor det kunne ligge opptil 20 norske fartøyer der samtidig. Og dette holdt seg, i året 1922 var det over 800 skipsbeøk som ble foretatt av presten.
Ny kirke
Det ble derfor oppført en ny kirkebygning noe lenger borte fra havneområdet. Denne ble innviet i 1920. På grunn av den nye beliggenheten, kom sjømannskirken nå i større grad til å fungere som kirke også for fastboende nordmenn. Den norske innvandringen til Argentina økte betydelig utover på 1920-tallet, hovedsakelig på grunn av økonomiske nedgangstider i Norge og strengere restriksjoner på innvandring til USA.
I 1930 bodde det trolig rundt 1000 nordmenn i Buenos Aires. Hovedgruppen av de nye innvandrerne var ressurssterke forretningsfolk og ingeniører, som kom til å utgjøre viktige bidragsytere til kirkeøkonomien.
Forsoningsarbeid
Som følge av innvandringen av nordmenn etter andre verdenskrig som flyktet fra rettsoppgjøret og besto av NS- og Waffen-SS-flyktninger, ble det en dyp splittelse i det norske miljøet. Den «gamle kolonien» var markert antinazistisk og støttet motstandskampen i Norge da krigen kom dit. Minst ni av den norske kolonien i Argentina meldte seg til tjeneste i de norske styrkene i utlandet. Den eneste i den «gamle kolonien» som støttet NS under krigen var Elling Ljosaa, som også rapporterte til NS' utenriksavdeling om forholdene i Argentina, hvordan den norske kolonien og den norske legasjonen forholdt seg og arbeidet.
Den «gamle kolonien» holdt en meget lang avstand til de nyankomne, og dette gjaldt også den norske diplomatiske representasjonen i Buenos Aires. Bare Sjømannskirken prøvde å samle de to gruppene, som til nød kunne sitte i samme kirkerom, selv om dette også satt langt inne. Det var mye gjensidig bitterhet mellom partene, og begge parter mente at sjømannskirken tok for mye hensyn til den andre parten.
Det ble aldri noen forsoning mellom de to koloniene, til tross for sjømannskirken bestrebelser. Avstanden ble bare mindre ved at den yngre generasjonen ble mer dominerende og ved at aktørene fra krigens dager døde ut. Først i 2002 ble barn fra «den nye kolonien» invitert til ambassadens 17. mai-feiring.
Opphør
Skipstrafikken med norske fartøyer på Buenos Aires kom seg etter andre verdenskrig aldri opp på førkrigsnivå, og sank etter hvert betraktelig ned til rundt 200 skip årlig utover på 1950-tallet. Den politiske usikkerheten som kom etter Juan Peróns fall i 1955, samt høy inflasjon, svekket vilkårene for handel og skipsfart.
Tilbakegangen fortsatte utover på 1970-tallet, da tradisjonell linjeskipsfart ikke lenger var så lønnsomt, og den økonomiske utviklingen i Argentina fikk store problemer som medførte en sterk nedgang i import og eksport. På denne tiden kom det bare rundt 100 fartøyer årlig.
På begynnelsen av 1970-årene gikk den norske skipstrafikken enda mer tilbake. Delvis skyltes nedgangen omlegginger i næringen, som følge av at tradisjonell linjefart ikke lenger viste seg lønnsomt. I tillegg skyldtes utviklingen også Argentinas økonomiske problemer i perioden, som gav kraftige utslag for import og eksport av varer. Som følge av dette ankom det da bare rundt 100 norske skip årlig.
Midt på 1970-tallet var det snakk om å bygge en motorvei gjennom området hvor kirken lå og at denne skulle eksproprieres. Kirken ble derfor solgt i 1978, og virksomheten innstilt midlertid. Dette ble bekreftet i 1985 da virksomheten ble vedtatt nedlagt i sin tidligere form, men videreført spom en besøkstjeneste, med to til fire gudstjenester i året. Kirkebygningen ble til slutt revet og motorveien påbegynt, men aldri fullført.
Kilder og litteratur
- Historien til Sjømannskirken i Buenos Aires, Sjømannskirken
- Furuseth, Anne Kristin (2013). Norske nazister på flukt: jakten på et nytt hjemland i Argentina, ss. 207–215. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-5803-4