Ski (framkomstmiddel)

Ski er et framkomstmiddel som gjør det lettere å ta seg fram på snø. Den enkleste beskrivelsen er at det er to smale planker med oppbøyd tupp, som fordeler vekta slik at man ikke så lett faller gjennom snøen, og som gir gli slik at man kan bevege seg raskere. Når det gjelder moderne ski er 'planker' kanskje ikke den beste beskrivelsen, ettersom de aller fleste ski ikke lenger er laget av tre, men av kunststoff som glassfiber.

Ordet 'ski' kommer fra norrønt 'skið', som betyr 'kløvd trestykke'. Vi kjenner det igjen fra ord som skigard.

Historie

De eldste skiene som er funnet i Norge er omkring 5000 år gamle, og er kjent som Drevjaskia, etter Drevja i Vefsn kommune. Det er mange tilfeldigheter rundt hva som blir bevart av så gamle gjenstander, så de forteller oss ikke hvor lenge man har gått på ski her i landet. Helleristningen Bølamannen ved Snåsavatnet kan være så mye som 6000 år gammel, uten at den lar seg datere sikkert. Uansett, trolig går dette enda lenger tilbake enn det vi har funnet av ski og avbildninger. Det er også usikkert hvor de første skiene ble laget. Muligens kom de til Norge østfra, fra dagens Russland. Der har man funnet skitupper som er omkring 8000 år gamle.

Den gotiske historikeren Jordanes og grekeren Prokopios, begge aktive på 500-tallet e.Kr., nevnte skridfinner, der leddet 'skrid' knyttes til skiløping - norrønt 'skríða' betyr 'renne på ski'. Den langobardiske historikeren og munken Paulus Diaconus ble på 700-tallet den første som var mer eksplisitt i å nevne ski som framkomstmiddel. Snorre Sturlason forteller at det var vanlig å bruke ski, og at særlig samene var dyktige skiløpere. I norrøn mytologi er Ull og Skade knytta til ski.

De eldste skiene er enkle konstruksjoner, kløvde trestykker der tuppen er bøyd opp. De kan være tilskåret i varierende grad. På et tidspunkt ble det vanlig å bruke assymmetriske ski, der den ene kunne være så mye som tre meter lang, mens den andre var betydelig kortere og ofte var kledd med pels. Den korta skia, kalt andor, ble brukt til å sparke fra med. Stav ble nok tidlig tatt i bruk, da i form av én lang stav som man kunne stake seg fram med. På 1700-tallet begynte man å gå over til å ha to like lange ski.

I Hæren ble det satt opp egne skiløperavdelinger under store nordiske krig, og nye avdelinger ble oppretta i 1740-åra. Som del av treninga hadde man skirenn av forskjellige slag, både langrenn og bakkerenn – og skiløping med innlagt blinkskyting, det som ble til dagens skiskyting.

Fra midten av 1800-tallet vokste skiproduksjonen i Norge kraftig. Tidligere hadde skiene stort sett vært hjemmelaget, men med voksende urban befolkning og økt interesse for å bruke ski på fritida, til idrett og rekreasjon, oppsto et marked. De første organiserte sivile skirennene kom i 1840-åra – selv om det sikkert har vært kappløp på ski mye lenger tilbake. Skiturer i fjellet ble populært fra 1880-åra.

I løpet av 1900-tallet begynte man å bruke andre materialer enn tre. Det begynte med laminert tre i stedet for enkle planker, så kom epoxy og glassfiber, og etter hvert også karbonfiber og aluminium. Det ble også vanlig å sette på stålkanter, og å bruke plastbelegg. Det produseres fortsatt rene treski i Norge, men de fleste ski lages nå av andre materialer. Det har også vært stor utvikling innen bindinger, fra enkle vidjespenninger til mekaniske bindinger i metall og plast – og to staver ble tatt i bruk fra 1880-åra.

Kilder og litteratur

• Ski (redskap) på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Ski i Store norske leksikon.