Skilsmisse

Skilsmisse er en oppløsning av et ekteskap mens partene fortsatt lever. Mens det i dag er en juridisk rettighet i Norge å kunne få skilsmisse, er det i religiøs forstand et mer komplisert spørsmål.

Dagens tilstand

I dag innvilges skilsmissse av normalt av fylkesmannen. Normalt må partene ha vært separert, altså ha bodd fra hverandre og ha registrert separasjon, i ett år før skilsmisse kan innvilges. Dersom de flytter fra hverandre uten å få separasjonsbevilling skal det normalt gå to år. Dersom partene har barn er det obligatorisk å gjennomføre mekling. Kravet om separasjon kan frafalles dersom den ene parten har blitt utsatt for vold av den andre. I slike tilfeller innvilges skilsmisse av en domstol. For at separasjonen skal bli anerkjent må partene leve atskilt «med hensyn til bord og seng». De må altså ha separate hushold, men dersom partene velger (og orker) å leve tett på hverandre av hensyn til barn kan det tas hensyn til det.

Historie

I Gulatingslagen er det nedfelt noen bestemmelser om skilsmisse. Kvinner kunne kreve det dersom mannen mer enn tre ganger hadde slått henne under gjestebud, mens mannen kunne få skilsmisse simpelthen ved å annonsere at han ville ha det overfor sin kone med vitner tilstede. Hun fikk med seg medgift og morgengave dersom det ble skilsmisse.

På 1100-tallet slo kristenretten gjennom på dette området, og etter katolsk rettsforståelse er ekteskapet et ubrytelig sakrament. Det ble dermed ikke mulig å få skilsmisse. Partene kunne leve fra hverandre dersom samliv var umulig, for eksempel på grunn av vold, men de kunne ikke gifte seg på nytt så lenge ektefellen levde. En mulighet til å kunne inngå nytt ekteskap var annullering. Dette er ikke skilsmisse i den forstand at ekteskapet oppløses, men en erklæring om at et gyldig ekteskap aldri ble inngått. Da må årsakene til at ekteskapet regnes som ugyldig ha vært tilstede ved inngåelsen, for eksempel ved at ektefellene viste seg å være for nært beslekta eller at mannen var impotent og dermed ikke kunne fullbyrde ekteskapet (se mer om dette i artikkelen om annullering).

Etter reformasjonen ble ekteskapet ikke lenger regna som et sakrament, og det ble dermed mulig å oppløse det. Dette kunne skje blant annet som følge av vold, hor (utroskap) eller lengre fravær. I utgangspunktet ble dette avgjort av domstolene, men etter hvert skjedde det gjennom kongelig bevilling. Fra 1750 ble også livsvarig straffarbeid regna som en skilsmissegrunn.

Det er i dag en forutsetning for inngåelse av ekteskap at man anerkjenner retten til skilsmisse. I trossamfunn som ikke aksepterer skilsmisse, som Den katolske kirke, skiller man mellom det juridiske ekteskapet og det religiøse; partene står fritt til å regulere sitt samliv overfor myndighetene, men man har ikke nødvendigvis rett til å gifte seg på nytt i trossamfunnet. Også i Den norske kirke og i mange frikirker er det mange som ikke aksepterer gjengifte etter skilsmisse så lenge den andre parten lever.

Litteratur og kilder

• Skilsmisse i Norsk historisk leksikon.
• Skilsmisse i Store norske leksikon.