Snig (Lindesnes)

Snig (også omtalt som Strandstedet Snig) er et lite strandsted ved utløpet av Audnaelva i Lindesnes kommune i Agder. Stedet ligger der elva møter sjøen i Snigsfjorden, langs vegen mellom Vigeland og Lindesnes fyr. Snig hørte fra gammelt av til utmarka under gården Rødberg og lå i Sør-Audnedal (eldre form Søndre Undal) og Valle sogn. I dag regnes Snig fra grensa mot Rødberg til Naversundet og omfatter også grendene Nodevik og Mørkesdal.

Snig har lokalhistorisk interesse først og fremst som et knutepunkt for sjøfart og handel. Gjennom flere hundre år var stedet utskipningssted for trelast og senere tønnestav fra Audnedalen, og hjemsted for en stor flåte av frakteskuter. Stedet hadde tollstasjon fra omkring år 1600, og hadde i sin tid dampsag, kalkbrenneri, sementstøperi, skipsbygging, flere landhandlere og det første bedehuset i Valle sogn.

Mye av materialet nedenfor bygger på boka Strandstedet Snig (1999), påbegynt av Rolf Kristian Danielsen og sluttført av Torbjørn Stensland og Rolf Steinar Bergli. Enkelte opplysninger i kildegrunnlaget er muntlige minner eller avisstoff, og er merket der det er nødvendig.

Navn og beliggenhet

Stedet skrives både Snig og Snik; navnet uttales med lang i.

Det er ikke fastslått hva navnet kommer av. Ifølge boka "Strandstedet Snig" er den mest sannsynlige forklaringen at navnet henger sammen med at folk før vegen kom måtte «snige» seg langs fjellene på sanden ved lavvann for å komme videre utover. En annen forklaring knytter navnet til fjorden som «sniger seg» innover mellom fastlandet og Underøy. Det er også framsatt en antydning om nederlandsk opphav eller betydningen «langt, smalt sund». Opphavet bør betraktes som usikkert.

Den eldste bosettinga lå innerst i Snigsbukten. Ifølge boka skal sjøen ved høyvann på 1600-tallet til tider ha gått inn i husene som lå dårligst til. Snigsbukten er gradvis blitt fylt opp av sand som Audnaelva fører med seg, og rundt år 1800 og tidligere kunne fartøyer legge til kai langt inne i bukta. Sandodden vokser stadig, og det er flere ganger gjennomført mudring for å holde havnebassenget åpent, blant annet i 1976 og 1984. Strandområdet er i nyere tid kommunalt friområde og badestrand.

Handel og sjøfart

Det var trelasttrafikken som trakk folk til Snig. Handelen med trelast deles i manuskriptet inn i tre perioder: «hollendertiden», «danmarksfarten» og staveksporten («Nordlandsfarten»).

Tidlig handel og tollstasjon

På 1600-tallet var det få hus i Snig, men stedet hadde tollbod, opprettet før det kom tollstasjon i Mandal. I tollprotokollene for 1613 og 1614 er det registrert henholdsvis 13 og 14 anløp, til sammen 27 laster utskipet fra Snig til Nederland og Danmark, vesentlig eiketømmer.

To menn framstår som sentrale handelsmenn på 1600-tallet:

• Anders Jonssøn (Undal), toller, opprinnelig fra Halmstad i Sverige. Han er nevnt som toller i området fra omkring 1580/1612 og drev samtidig stor trelasthandel. Manuskriptet oppgir at han omkring 1630 ble utpekt av regjeringen i København som storleverandør av eiketømmer til orlogsverftet, og at han senere ble så velstående at enka skal ha lånt flere tusen daler til kongen. Han eide blant annet Underøy.
• Willum Brecklew (også skrevet William Brecklev; navneformen er usikker), skipsbyggmester av skotsk opphav og borger av Kristiansand. Han bygde skip i Snig og drev handel og rederi. Manuskriptet inneholder motstridende opplysninger om hovedskipet hans, «Johannes»: det oppgis vekselvis at det lastet 300 tonn og at det lastet «vel 150 tonn». Han er i borgerrullene i Kristiansand oppført som skipsbyggermester i Snig i 1666, og slekta hans skal finnes flere steder på Sørlandet. Mal:Tr

Andre handelsmenn som nevnes i eldre tid er blant andre Henrik i Snig og «David i Naversund».

Hollendertiden

Nederlandske og danske skuter kom årvisst inn Snigsfjorden for å «lade». Hollenderne var særlig interessert i eikelast, og handelen var så omfattende at eikeskogen langs Audnedalen ble sterkt nedhogd. Av andre varer som ble omsatt til nederlenderne nevnes hummer, bark, gråstein, steinmose og fiskevarer. Ifølge manuskriptet skal nederlenderne ha lært lokalbefolkningen å bruke teiner i hummerfisket. I denne perioden utvandret mange unge fra distriktet, også fra Snig, til Nederland for arbeid på sjøen og i huslige stillinger.

Danmarksfarten

Da behovet for utenlandsk arbeidskraft i Nederland avtok og den norske handelsflåten vokste, utviklet det seg fra omkring 1700–1800 en byttehandel med Danmark, «danmarksfarten». Trelast ble fraktet til Danmark, og matvarer som rug, bygg, havre, kjøtt, flesk, ost, smør og poteter ble tatt med tilbake. Skutene var spesialbygde med solid bunn og kunne ta 8–14 turer i året. Som ballast på returen ble det blant annet brukt dansk jord, som ifølge manuskriptet fortsatt skal ligge i hager i Snig.

Skipperne i danmarksfarten var stort sett selveiende redere. Blant dem som nevnes er Hans Adler Olsen fra Svinør, som var medeier i dampsaga og hadde part i 15–20 fartøyer. Adolf Gabrielsen i Naversund regnes som den siste som holdt danmarksfarten i gang.

I 1855 ble assuranseforeninga «Svinøers og omegns Understøttelsesforening» stiftet av skipperne, og i 1873 ble den gjensidige sjøassuranseforeninga «Søndre Undals Sjøassuranse» dannet (stiftet av Anders Smith, som også ble direktør). Foreninga holdt årsmøte 2. januar på bedehuset i Snig, og virksomheten varte fram til en fusjon med landsdekkende selskaper på 1970-tallet.

Tønnestav og «Nordlandsfarten»

Fra omkring 1870 ble sørlandstømmeret utkonkurrert av trelast fra Østlandet og Østersjølandene, og danmarksfarten gikk tilbake. I stedet vokste det fram en stavindustri i skogsbygdene. Grunnlaget for stavindustrien i distriktet tilskrives i manuskriptet Abraham Jensen fra Konsmo. Audnedalen var lenge det viktigste stavdistriktet i Vest-Agder ved siden av bygdene rundt Flekkefjord.

Tønnestaven ble fraktet med hest ned dalen til Buhølen, nedenfor den siste fossen (Melhusfossen) i Audnaelva, og derfra med ferjer ut elva til Snig, Mørkesdal og Naversundet. Her ble den lastet om bord i jakter og ført til byene på Vestlandet – «Nordlandsfarten» kalt blant Snigfolk, der Haugesund og alt nordafor ble omtalt som «Nordland». Staven ble blant annet brukt til sildetønner. Ifølge Allek Gunvald Mørkesdal var stavtrafikken på topp fra 1945 og utover i 1950-årene, med 12–15 fartøyer hjemmehørende i Snig og en utskipning på opptil 10 000 lester i de travleste årene (en lest tilsvarte materialer til 12 sildetønner). Fra omkring 1930 overtok lastebilen transporten ned dalen, og stavtrafikken ebbet etter hvert ut.

Audnaelva og transport på elva

Audnaelva var i århundrer hovedferdselsåra gjennom Audnedalen, fra Øydnevannet til utløpet i Snig. Tømmer ble fløtet ut elva fra omkring år 1500, og fossene var fryktet under fløtinga.

En stor ulykke skjedde ifølge manuskriptet ved Valle kirke i 1751, før det kom bru over elva: ei ferje skal ha kantret etter en prekensøndag, og 21 mennesker omkom. Opplysningen bør kontrolleres mot andre kilder.

Ferjene som fraktet stav rundt år 1900 var store, dekksløse pramer på om lag 20 tonns last, framdrevet med staker, årer og et stort seil. Det var som regel tre mann om bord. Returlasten oppover var stykkgods fra rutebåtene, og fra omkring 1920 også mergel som ble gravd opp av sjøen ved Svinør og solgt til bøndene som kalk på jordene. Motorisering av ferjene begynte fra 1915. Ferjene ble også brukt til søndagsskoleturer og andre utflukter.

Næringsliv

Dampsaga (1854–1886)

På tomta der bedehuset senere ble reist, ble det i 1854 bygd ei dampsag. Gabriel Olsen fra Rødberg skal ha kjøpt en brukt dampmaskin (tidligere brukt i et lokomotiv) i England og tatt den med hjem. Sammen med Hans Adler Olsen på Svinør og Niels Jacobsen fra Holum dannet han et partrederi med eierfordeling 4/12, 3/12 og 5/12. Saga hadde bygdas eneste og høyeste fabrikkpipe, og avfall fra saga ble brukt som brensel.

Niels Jacobsen kjøpte etter hvert ut de andre og drev saga alene. Forretninga gikk konkurs, og det ble holdt tvangsauksjon 10. september 1886; Jacobsen døde under denne prosessen. Saga ble senere revet. Bolighuset hans var et ombygd gjestgiveri fra 1860-åra.

Skipsbygging og kjølhaling

Skipsbygging i Snig kan føres tilbake til 1500–1600-tallet, men det har aldri vært et verft som kontinuerlig bygde skip på oppdrag. Det eldste fartøyet det foreligger papirer på er sluppen «Haabet», bygd av Peder Simonsen, Rødberg, i 1798. Skipet ble «oppbrakt» (kapret) og ført til England i 1808.

Adolf Gabrielsen hadde skipsverft på eiendommen sin i Naversund. I 1917 fikk han kontrakt på et ishavsfartøy på vel 100 brt; det fikk navnet «Ismann», ble ferdig i 1919 og forliste på sin første tur utenfor Stad. Egelands Baat & Skipsbyggeri (ved Tore Smith) bygde skonnerten «Marna» (111 rgt.) i 1920, og det siste nybygget fra verftet i Mørkesdal var skøyta «Nissen», sjøsatt i 1895 (byggmester Simon Mørkesdal).

Mellom strendene utenfor bedehuset og Johannes bu lå en kjølhalingsplass, der skip ble krenget over for å ettergå bunnen. En stor stein som ble brukt til å feste taljene, skal fortsatt finnes på stedet.

Lagerboder

Tidlig på 1900-tallet sto det lagerboder langs hele sjøkanten fra Snig til Naversundet. Det beskrives en lang rekke boder, blant annet et sementstøperi, en dobbelthøgd bod eid av Svinørfolk (her ble også bark hakket opp), boden «Kapellet», ei stor bod tilhørende Undals Sagbruk (senere Audna Bruk A/S) med kanal slik at ferjene kunne lastes fra begge sider, og dampskipsekspedisjonens boder. Mange sagbruk i de indre bygdene brukte Snig som utførselssted. Av de gjenværende bodene brukes flere i dag til naust og båthus.

Kalkbrenneriet i Naversund

Kalkbrenneriet i Naversund ble bygd og satt i gang i slutten av 1800-åra; festeseddel på tomta ble skrevet ut 9. desember 1892. Her ble det produsert kalkmel til jordbruk og bygningsindustri. Råstoffet (kalkstein) ble kjøpt fra Vestlandet, vesentlig Mosterhamn, og kull fra Stavanger – ofte som returlast for stavskutene. De beste åra var ifølge regnskapene mellom 1913 og 1927. Drifta opphørte i 1927; et siste forsøk på å brenne opp gjenliggende råstoff ble gjort av Ragnvald Simonsen i 1931. Kalkbrenneriet er fredet.

Snig Sementstøperi

Tobias Gabrielsen Tjøm («Tom G. Tjøm») startet sementstøperi i Snig i 1914, med produksjon vesentlig av takstein, murstein og blokker. Knut Tornkvist var medeier en kortere tid fra 1920. Mens Tjøm var i USA (1926–1931) ble støperiet leid bort til Theodor, Otto og Gustav Gabrielsen. Sønnen Gabriel Tjaum drev støperiet fra 1948 til 1955. Bygninga er senere bygd om til båthus.

Mølle, kvernhus og snekkerverksted

I Mågevannsbekken var det fram til 1912 mølle og minst tre kvernhus. Sigvart Olsen Rødberg satte opp ei mølle som malte korn for store deler av distriktet; mølla brant i 1912.

I Snigsbukten drev Reinert Rasmussen (f. 1843, Fasseland) et kombinert snekkerverksted og lagerbod sammen med sønnene sine fra slutten av 1800-tallet. Far og sønner var med på å bygge bedehuset, og sønnen Rikard laga talerstolen. Etter at sønnen Rudolf Reinertsen omkom i ei kullseilingsulykke utenfor Finnøysundet i 1903, ble forretninga gradvis lagt ned og boden revet i 1906.

Landhandel

I 115 år, fra 1870 til 1985, var det sammenhengende landhandel i Snig. Blant handelsmennene nevnes:

• Salve Simonsen («Salve i Snig»), den første med ordinær landhandel fra 1870; sønnen Severin Rasin Salvesen fikk handelsbrev i 1915 og utvidet med bakeri.
• Dorthea Rasmussen (registrert 1891) og sønnen Emanuel Rasmussen.
• Simon Olsen Mørkesdal, kolonialforretning og dampskipsekspedisjon i Mørkesdal fra omkring 1900 (opphørte 1914); etablerte også telefonsentral og postkontor.
• Rasmus Olsen Mørkesdal, Mørkesdal landhandel fra 1925, overtatt av Sally og Frank Trægde i 1946.
• Furuholmen Forbruksforening, stiftet av Jens Mydland i 1917, en av de største butikkene i området.
• Jens Mydland, som senere drev egen forretning med bakeri og bensinstasjon på Snigsmonen.
• Snig Landhandel, etablert av Gjest Johannessen i 1934, overtatt av sønnen Odd Johannessen og kona Ragnhild i 1958. Ragnhild Johannessen drev forretninga fram til 16. mars 1985, da den siste landhandelen i Snig ble lagt ned.

Skomakerforretning

Ånen Marciliussen («Ånen Skomaker») drev fra 1870 en av bygdas største skomakerforretninger, med flere svenner. Han sydde mest støvler for sjøfolk og var trolig den siste som sydde sko for hånd i Snig. I 1930 åpnet Jens Mydland en moderne skotøyforretning med maskiner han hadde med hjem fra USA.

Bedehuset «Saron» og Audnastrand leirsted

Bedehuset «Saron» ble bygd i 1904 og regnes som det første bedehuset i Valle sogn. Initiativet ble tatt på et møte 2. januar 1904 for beboere i Snig, Nodevik og Mørkesdal, og innsamlinga ga om lag 900 kroner. Etter anbud ble bygginga overlatt til Reinert Rasmussen, Rødberg, for 1 290 kroner. Tegninga ble utarbeidet av E. Eriksen og S. Willumsen, og navnet «Saron» ble foreslått av L. Nilsen. Innvielsen var 4. juledag 1904 med fest og basar for om lag 260 mennesker.

I styret som ble valgt for sesongen fra 1. januar 1905 satt to kvinner og to menn (O. Th. Simonsen som formann, samt Othilie Eriksen, S. O. Mørkesdal og Katrine Nilsen). Kvinner i Snig hadde dermed stemmerett i bedehusets anliggender før kvinner fikk allmenn stemmerett ved stortingsvalg i Norge i 1913. Statuttene forbød politiske møter i huset. Bedehuset eies av beboerne i fellesskap.

Vestlandske Indremisjon kjøpte tomt av eiendommene til Andreas Simonsen og Bjarne Storm i 1961 og reiste samme år permanent bygning for det som ble Audnastrand leirsted. Stedet brukes til leir- og misjonsarbeid og leies også ut til allmenne arrangementer.

Skole, søndagsskole og foreningsliv

Snig har aldri hatt egen folkeskole; stedet hørte til Rødberg skolekrets, der skolehuset lå.

Søndagsskolen i Snig regnes ifølge sokneprest Henry Slotten (i menighetsbladet Båndet, 1949) som den første i Valle sogn, og skal være startet rundt 1889. Simon Mørkesdal og Tom Tjøm sto lengst i spissen for arbeidet. Fra 1910 ble det holdt faste søndagsskoletimer i Mørkesdal for om lag 60 barn fra Mørkesdal, Nodevik og Snig.

Av foreninger nevnes Snig Vel, som blant annet satte opp gatelys og sto for opprydding og mudring i bukta. Bedehuset var samlingssted for basarer, fester og møter for blant andre misjonsforeninger og Redningsselskapet.

Samferdsel

Vegen fra Vigeland til Punktum i Naversund ble bygd i 1840-åra og gikk helt inn til husene i Snig. Før vegen videre fra Punktum til Spangereid ble bygd i 1918, var det skysstasjon i Snig, og folk ble rodd videre utover med båt. Vegstrekningen Vigeland–Naversund ble ferdigstilt 8. september 1936; ifølge manuskriptet var lengden 5 549 meter og kostnaden 192 599,93 kroner.

Elektrisk strøm kom til Snig i 1915. Det kommunale elektrisitetsverket i Lohnebekken kom i drift 6. mars 1915, og overføringsledninger var da alt strukket til Snig.

Bussforbindelse kom etter at vegen til Spangereid var bygd: Johan Evenstad begynte med persontrafikk i 1925, fulgt av blant andre Tidemann Reme og Pid Gaher. Bussen var lenge merket «Snig – Mandal».

Andre verdenskrig

Da krigen kom 9. april 1940, var flere av fartøyene fra distriktet på sjøen. Manuskriptet lister opp hvor en rekke navngitte skuter og mannskaper befant seg denne dagen. De fleste fartøyene kom ifølge manuskriptet uskadd gjennom krigen, men mannskapene fortalte om beskytning, minefelt og drivminer.

Freden 8. mai 1945 ble markert med flagging i Snig. Etter krigen kom det fram at folk i Snig i hemmelighet hadde fulgt nyheter fra London via en radio som var skjult på Rødberg revegård, samt hos Jens Mydland og Andreas Mørkesdal.

Bosetning og folketall

Beboerne i Snig ble kalt strandsittere. Manuskriptet gjengir registreringer fra 1666 og framover med navngitte personer (blant andre Tore Aanundson, f. 1596). Folketallet vokste langsomt:

• tidlig på 1700-tallet: om lag tre bolighus
• 1706: to familier
• 1795: fire familier; 1801: fem familier
• omkring 1900: om lag 25 hus

Det er ifølge boka ikke bevart fysiske spor etter den eldste bosettinga innerst i bukta.

Snig i nyere tid

Fra omkring 1943 og særlig på 1950–1970-tallet var fraflytting og overgang til sommerhus utbredt; ifølge et oppslag i Fædrelandsvennen sommeren 1978 var fjorten av de gamle husene da uten fast bosetting. Husene gikk i stor grad i arv til slektninger framfor å bli solgt som fritidsboliger.

Mot slutten av 1900-tallet snudde utviklinga, med ny bosetting og nybygging. Tilknytning til offentlig kloakknett og vannforsyning fra Vigeland vannverk bedret forholdene. Det tradisjonelle sjømannsyrket tilhører i dag fortida, og det er stor utbygging av naust og båthus langs Snigsfjorden.

Personer knyttet til stedet

Tabellen samler enkelte personer som er omtalt i manuskriptet. Fødsels- og dødsår er bare oppgitt der manuskriptet har dem.

Navn	Tilknytning	Periode/årstall	Merknad
Anders Jonssøn (Undal)	Toller og trelasthandler	1600-tallet	Fra Halmstad i Sverige; storleverandør av eiketømmer til orlogsverftet
Willum Brecklew	Skipsbyggmester og handelsmann	1600-tallet	Skotsk opphav; navneform og skipsdetaljer usikre
Peder Simonsen	Skipsbygger, Rødberg	ca. 1798	Bygde sluppen «Haabet»
Gabriel Olsen	Initiativtaker til dampsaga	ca. 1854	Fra Rødberg
Niels Jacobsen	Eier av dampsaga	–1886	Fra Holum
Hans Adler Olsen	Reder, medeier i dampsaga	1800-tallet	Fra Svinør
Reinert Rasmussen	Snekker og byggmester	f. 1843	Bygde bedehuset «Saron»
Adolf Gabrielsen	Skipsbygger og reder, Naversund	tidlig 1900-tall	Drev danmarksfarten lengst
Tobias G. Tjøm («Tom»)	Sementstøperi	fra 1914
Jens Mydland	Handelsmann og forretningsdrivende	1900-tallet	Furuholmen Forbruksforening m.m.
Simon Olsen Mørkesdal	Landhandler og dampskipsekspeditør	fra ca. 1900	Sentral i søndagsskolearbeidet
Marie Rasmussen	Misjonær	f. 1844, d. 1900	Født på Rødberg, bodde en tid i Snig; se nedenfor
Rolf Kristian Danielsen	Forfatter og lokalhistoriker	f. 1915, d. 1998	Født i Snig; påbegynte boka Strandstedet Snig

Marie Rasmussen

Marie Rasmussen (f. 9. desember 1844 på Rødberg, d. 24. juni 1900) regnes som Sør-Audnedals første misjonær. Hun var datter av Willum Brecklew Rasmussen og Severine Elisabeth Simonsdatter og bodde en tid i Snig. Etter lærerprøve i Stavanger reiste hun ut for Det norske Misjonsselskap i 1880, med Madagaskar som arbeidsfelt, der hun blant annet bestyrte pikeskolen «Sven Foyns Minde». Hun døde om bord i et fransk dampskip på hjemreise og ble gravlagt på øya Mayotte. Opplysningene bygger på en avisartikkel av John Møll i avisa Lindesnes.

Minnestoff og muntlige tradisjoner

Fortellinger og minner som bygger på muntlig tradisjon:

• St. Hans-aften 1928. Det er gammel tradisjon å feire sankthans med bål («veden») på Snigstranda. Sankthansaften 1928 nødlandet et italiensk fly på Snigsfjorden etter en sprukket bensinledning. Flyet skal ha vært på veg for å delta i redningsaksjonen etter luftskipet «Italia» (Umberto Nobiles nordpolekspedisjon). Jens Mydland skal ha hjulpet til med å lodde røret på verkstedet sitt, og motorbåtene «Solid» og «Loshavn» tauet flyet av grunnen før det fortsatte nordover.
• Diktet «Det herligste sted på jord» av Hildur Hasdahl (sankthansaften 1952) og minneartiklene «Snig – tilbakeblikk i 1920-årene» og «Jula i Snig» av Elfrida Espeland, f. Danielsen, gir tidsbilder av livet på stedet.
• Kåseriet «En kystseilers hverdag» av Rolf Kristian Danielsen (holdt i Lindesnes Lions klubb 2. september 1991) og avisintervjuet med kystskipperne Adolf Nilsen og Bent Bentsen (avisa Lindesnes, 28. august 1964) skildrer fraktefart langs kysten.
• Manuskriptet gjengir også en rekke anekdoter om navngitte personer (blant andre «David i Snig» og «Emanuel skomaker»). Disse bør gjengis varsomt, da de bygger på muntlig overlevering.

Kilder og litteratur

• Rolf Kristian Danielsen, Torbjørn Stensland og Rolf Steinar Bergli: Strandstedet Snig (manuskript/bok, Sør-Audnedal 1999).
• Rolf Kristian Danielsen: Frakteskuter og Fraktemenn I (1990) og Frakteskuter og Fraktemenn II (1993).

Avis- og tidsskriftstoff gjengitt i manuskriptet: avisa Lindesnes (1964, 1994), Fædrelandsvennen (1973, 1978) og menighetsbladet Båndet (1949).