Sportsfiske

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ronald Hansen med en ørret han hadde tatt i Mjøsa. Antrekket er i hvert fall ikke tradisjonelle fiskerklær.
Foto: Inger Hansen (1964).
Peter Christen Asbjørnsen på fisketur ved Maridalsvannet. Tegning av Hans Gude. Fra Akers historie, utg. 1918.

Sportsfiske eller fritidsfiske er fiske som drives som fritidsaktivitet og som er utført med enkelt utstyr. Redskapet er gjerne stang eller håndsnøre utstyrt med krok som slukes av fisken. For å få den til å bite bruker man gjerne sluk, spinner, wobbler, flue eller agn. Bruk av garn til og line kan også være sportsfiske, når det gjøres først og fremst for fornøyelsens skyld. I en del lang er det svært vanlig å sette ut all fisk igjen, såkalt «catch-and-release», mens det i Norge er vanligst at man bruker fisken. Overgangen fra matauk til sportsfiske er ikke alltid enkel å plassere, og ofte vil det handle om begge deler.

Historie

Første gang vi har funnet ordet sportsfiske på trykk i Norge er i A. Landmarks Indberetning fra Fiskeri-Inspektören angaaende Storbritanniens og Irlands Ferskvandsfiskerier fra 1883, der ordet nevnes i en fotnote.[1] Landmark omtaler det på en måte som gir grunn til å tro at begrepet var noe utbredt i Norge allerede da. I Kristian Gløersens Dyreliv i Norge fra 1894 kommer det en definisjon: «det vil sige sådanne, der tillige er gjenstand for fiskeri, drevet væsentlig for fornøielsens eller idrættens skyld». Her er han inne på noen vesentlig i avgrensninga av begrepet; det er vesentlig for fornøyelsens skyld, og matauken kommer som en bieffekt.

De som introduserte konseptet sportsfiske i Norge var først og fremst engelske turister. Frederick Metcalfe kommer i sine reiseskildringer fra 1850-åra stadig inn på temaet. Han var flere steder den første som fiska med sluk. Flere andre turister fulgte, og ikke minst ble lakselordene viktige for å spre budskapet om at man kunne fiske for moro skyld. At det er nettopp denne gruppa som innførte sportsfisket er ikke overraskende. Nettopp den engelske overklassen, som hadde penger nok til å ha mye fritid og til å reise, var blant de første som begynte med fritidsfiske i motsetning til fiske for å fø familien. Selv om de nok også syntes det var god med sjølfiska laks fra norske elver, hadde de ikke noe behov for å fiske den sjøl, men valgte å gjøre det for å oppleve spenninga, naturen og kampen mellom fisk og fisker.

Regelverk

Det er enkelte restriksjoner på sportsfiske, både for å regulere fiskebestander og for å avgrense sportsfisket fra det erhvervsmessige fisket.

For ferskvannsfiske er det stor spennvidde i hvilke restriksjoner som finnes, og disse kan variere mellom forskjellige vann i samme område. Fisker man etter laks, sjøørret eller sjørøye i vassdrag er det kun tillatt å bruke stang eller håndsnøre; man kan ikke sette garn. Man må også betale fiskeavgift når man går etter disse artene. Fisketidene er fastsatt slik at fisken kan få gyte før fisket begynner. Man må ha fisketillatelse fra grunneier, og de fleste steder ordnes dette gjennom bruk av fiskekort. Det er ikke tillatt å bruke levende fisk som agn, og dersom man bruker død fisk må den være fiska i samme vassdrag. Dette er for at man ikke skal overføre sykdommer mellom vassdragene.

I sjøen er det fritt fram for å fiske i henhold til allemannsretten; her trenger man altså ikke fiskekort. Man kan fiske fra land eller fra båt, og på sjøen har man flere muligheter med hensyn til utstyr. Det er tillatt med stang, håndsnøre, jukse eller dorg, garn på opp til 210 meter, liner med opp til 300 angler og inntil 20 teiner eller ruser. Grensene for garn, line og teiner/ruser gjelder per fartøy, ikke per person. Noen typer fiske, som hummerfiske, er underlagt egne restriksjoner; man kan for eksempel ikke ha mer enn ti hummerteiner per fartøy. Fiske etter laks, sjøørret og sjørøye er også underlagt en del restriksjoner, med fredningssoner, datobestemt fiske og forbud mot fiske innafor grensa mellom elv og sjø når det ikke er tillatt å fiske etter disse artene i vassdraget. ved fiske med garn må man sette redskapen slik at man unngår laks, sjøørret og sjørøye, altså ikke i områder hvor de går ut og inn av vassdrag. Redskapen må merkes, og den må senkes dypt nok i vannet. For noen typer garn gjelder også grunneierretten, slik at man må ha tillatelse fra grunneier. I 2010 ble det innført minstemål for fritidsfiske i sjøen. Når man fisker i sjø fra båt er det ikke uvanlig å oppleve at Kystvakten kjører sakte forbi og sjekker om man bruker ulovlig redskap.

Referanser

  1. Landmark 1883: 152, note 1.

Litteratur og kilder