Storøykilen

Storøykilen nordvest på Fornebulandet i Bærum er bukta mellom Oksenøya og Storøya, som er halvøya mellom Storøykilen og Koksabukta. Sjøflyhavn på nordsiden.

Storøykilen naturreservat

Storøykilen naturreservat ble opprettet ved Kgl. res. 2. okt. 1992 og er vernet som våtmarksområde. Det utgjør i alt 146 dekar, herav 100 dekar landareal. Naturreservatet utgjør en lang grunn og smal bukt. Berggrunnen består av kalkrike bergarter fra den geologiske perioden kambrosilur. Store deler av området dekkes av våtmarksvegetasjon. Grove edelløvtrær av lind og eik preger landskapet.

Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. Våtmarksområdet har et rikt fugleliv. Området har stor betydning som raste- og hvileplass for fugl under trekk og fremviser svært store ansamlinger av fugler vår og høst. Dette gjør det også til en meget god næringslokalitet for rovfugl på trekk. Naturreservatet har også betydning som hekkeområde. Takrør- og fjæresalturtvegetasjon utgjør viktige hekkeområder for sivspurv og rørsanger. For flere arter spurvefugler er Storøykilen et viktig overvintringsområde.

Vegetasjonen er artsrik og variert og inneholder en rekke sjeldne planter. Særlig høy verneverdi er forbundet med enkelte deler av strandlinjen og tørrbakkene innenfor.

Området besøkes flittig av fugleinteresserte, særlig under vårtrekket. Det går sti fra Lilløyplassen Naturhus, som benyttes av Bærum lokallag av Norsk Ornitologisk Forening, til fugletårnet i det tidligere flyplassområdet på Storøya.