Stortinget

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Stortingsrepresentant)
Hopp til navigering Hopp til søk
Motiv fra Løvebakken. Begrepet brukes også, i overført betydning, som en betegnelse på Stortinget og dets arbeid.
Foto: Stig Rune Pedersen

Stortinget (formelt Norges Storting) er Norges lovgivende nasjonalforsamling. Den har siden 2005 169 representanter, som velges fylkesvis i stortingsvalg hvert fjerde år. Forsamlingen ble etablert i 1814 gjennom Grunnloven som ble vedtatt av Riksforsamlingen. Da Norge senere samme år kom i personalunion med Sverige fortsatte Stortinget å møtes, om enn med mindre makt enn forsamlingen var tiltenkt i Grunnloven. I 1884 ble parlamentarismen innført, noe som styrket Stortingets posisjon i forhold til regjeringen.

Møtehyppighet

Fra 1814 var valgperioden for stortingsrepresentantene tre år, og de møttes da i utgangspunktet bare en gang, i en sesjon som bare skulle vare i tre måneder. Arbeidsmengden gjorde imidlertid at sesjonene ble lengre.

I 1854 ble årlige storting diskutert, ikke bare på grunn av arbeidsmengden, men også for å styrke Stortingets innflytelse på regjeringens arbeid. I 1857 fremmet Johan Sverdrup sammen med broren et grunnlovsforslag om årlige storting, skrevet av vararepresentanten Hartvig Nissen. Dette ble henlagt i 1860, men fremmet igjen i 1863 og vedtatt. Kongen nektet imidlertid å sanksjonere vedtaket. Saken kom oppigjen og ble vedtatt i 1869.

Fra 1. februar 1871 har Stortinget hatt årlige sesjoner, og med dette kunne også årlige statsbudssjetter bli innført. Årlige sesjoner ga også Stortinget muligheter til å innskrenke regjeringens bruk av midlertidige bestemmelser.

Møtesteder

Stortingssalen fra 1814 til 1854, nå på Norsk Folkemuseum.
Foto: Olve Utne (2008).

Utdypende artikkel: Stortingsbygningen

Det første Storting møttes på Christiania lærde Skole (Katedralskolen) i Oslo, i Dronningens gate 15, som etter hvert fikk navnet Departementsgården. Dette lokalet ble brukt fram til 1854, men deretter revet. Etter dette fulgte noen år i Universitetets Gamle festsal.

Allerede fra 1836 hadde det blitt planlagt en egen bygning til Stortinget, ettersom møtesalen på Katedralskolen var for liten. Hele tolv tomter ble vurdert før regjeringen bestemte at det skulle bygges bak Slottsparken. Men dette ble ikke fulgt opp, og regjeringen kjøpte i stedet tomten der Stortingsbygningen ligger i dag. I 1857 ble dette godkjent av Stortinget.

Det ble utlyst en arkitektkonkurranse, som ble vunnet av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. Forslaget ble allikevel ikke brukt, fordi mange ikke var fornøyd. Bygningen de hadde tegnet hadde trekk som minnet om nygotiske kirkebygg, en stil Schirmer og von Hanno er kjent for. Svensken Emil Victor Langlet kom med et forslag, men heller ikke dette vakte stor begeistring. Den danske arkitekten Christian Hansen ble oppfordret til å komme med et forslag, men heller ikke dette fikk anerkjennelse. Til slutt gikk Langlet av med seieren, da Stortinget den 18. mai 1860 vedtok med 59 mot 47 stemmer å gå for hans tegning. Byggingen startet samme år, og 5. mars 1866 ble Stortingsbygningen innviet. Med unntak av krigsårene 1940–1945 har dette vært Stortingets møtested siden.

Representanttall

Riksforsamlinga i 1814 var det 112 representanter. Dette ble skåret ned ved første stortingsvalg, ettersom man kutta ut egne representanter for militæravdelingene. Dermed ble det 83 representanter på det overordentlige Storting i 1814. Siste endring av representanttallet kom i 2005, og det er siden da 169 representanter. Den historiske utviklinga ser ut som følger:

  • 1814: 83
  • 1815: 87
  • 1818: 78
  • 1821: 77
  • 1827: 79
  • 1830: 81
  • 1833: 95
  • 1836: 96
  • 1839: 99
  • 1842: 100
  • 1845: 102
  • 1848: 105
  • 1851: 106
  • 1854: 107
  • 1857: 111
  • 1859: 117
  • 1862: 111
  • 1878: 114
  • 1903: 117
  • 1906: 123
  • 1918: 126
  • 1921: 150
  • 1973: 155
  • 1985: 157
  • 1989: 165 (herav 8 utjevningsmandater)
  • 2005: 169 (herav 19 utjevningsmandater)

Det skilles opprinnelig mellom stortingsrepresentanter, stortingssuppleanter og stortingskandidater. Suppleanter kalles i senere år også vararepresentanter. Før ble betegnelser som stortingsmann og – mer høytidelig – Norges Riges Repræsentanter brukt om representanter. Listefyll er for øvrig et litt nedsettende ord som brukes om kandidater, noe som gjenspeiler den beskjedne påvirkningen som stemmegivere har på valglistenes sammensetning og endring.

Se også

Litteratur

Eksterne lenker