Sundstedet Fetsund

Sundstedet Fetsund lå på gården Østersund i Fet, og det hadde tilhold like ved østenden av dagens Fetsundbru. På flåter og i robåter fraktet sundmannen varer, dyr og mennesker over sundet som hadde navnet Fetsund. På vestsida av elva lå ei strandflate der det var naturlig å bygge brygge, og denne flata overtok navnet Fetsund. Ferjestedet er nevnt i en skriftlig kilde i 1594, men det kom trolig i drift i middelalderen. Ferjetrafikken tok slutt da Fetsund stasjon og den 480 meter lange brua over elva sto ferdig med jernbane og gang- og kjørevei i 1862.

Veier ble knyttet sammen med båt og ferje

På 1600-tallet fikk Norge offentlig veiadministrasjon, og nye veier ble planlagt og bygd. Ferdselen på veiene økte, og som en naturlig følge ble ferdselsårene på elver og andre vassdrag utvidet. Sundstedet Fetsund er et godt eksempel.

Ferjetrafikken over Glomma knyttet veien fra Hølands-bygdene og en av hovedveiene fra Sverige til Kristiania. Reiste en vestover til Kristiania, måtte en også fraktes over Nitelva fra Tuen og over til Rælingen der neste sundsted lå: Sundstedet Vestersund.

Skriftlige kilder

I en skriftlig kilde fra 1594 fortelles det om Oslo-biskop Jens Nilssøns overfart på en av sine mange embetsreiser, og i en kilde fra 1614 blir Østersund første gang nevnt som sundgård. Fra tidlig på 1600-tallet og til ferjedriften ble lagt ned i 1862 finnes det flere skriftlige kilder. Blant annet forteller kildene om sundmennenes aktivitet på Glomma flere hundre år før 1500-tallet.

Sundgård og sundmann

Østersund, eller Sundet som gården ble kalt, var den offisielle sundgården i bygda, og brukerne ble omtalt som sundmenn. De fikk bevilling fra myndighetene til å drive ferjetrafikk over Glomma.

Gården var et ettertraktet eiendomsobjekt fordi den ga inntekter av sundtrafikken. Dessuten ble den spart for deler av skatt og tiende, og av bøndene krevde sundmannen inn såkalt sundtoll. Tollen, som var en fast årlig avgift, ble betalt med korn. Hver hel- og halvgård i Fet, Rælingen, Høland og Enebakkneset betalte tre skjepper korn årlig, dvs ca. 52 liter. De 12 husmennene som bodde på plassene i nærheten av sundstedet, betalte med en arbeidsdag i året til sundmannen. Langveisfarende og bygdefolk som ikke betalte sundtoll, betalte for overfarten med penger.

Sundmannens plikter var å holde mannskap til ferjene og båtene og sørge for at folk kom seg over elva. Siden han førte regnskaper, måtte også kunne lese og skrive.

Sundmannens utgifter

For de ovennevnte inntektene skulle sundmannen holde båter og brygger. Et skifte fra 1740 viser at sundmannen Amund Larsen hadde to gode sundferjer og to sundbåter, to landflåter (flytende brygger) og benyttet en, to eller tre mann ettersom vær og strøm krevde det. Dette var trolig det vanlige båtholdet ved sundet. I 1749 ble det opplyst at de to ferjene kunne frakte 12-16 hester hver. Reisende uten hester ble rodd over elva i vanlige robåter. I tillegg måtte sundmannen holde såkalte landflåter der båtene kunne legge til.

Overfarten kunne være strabasiøs og farlig

Sundstedet lå utsatt til når det gjaldt vind eller strøm. Derfor kunne turen over den breie elva være krevende både for reisende og sundmann. Sundet ble omtalt som strabasiøst og farlig når strøm og uvær slo til.

Overnatting og hesteskifte

I Fetsund lå Hauger gjestgiveri og skysstasjon, og der kunne reisende som benyttet hestetransport, skifte hester og overnatte. På østsida av elva kunne en også få overnatting. Presten hadde plikt og en fast årlig godtgjørelse for å skaffe reisende losji. De tok vanligvis inn i den såkalte Borgstua på prestegården.

Kirke, ting og myndighetspersoner holdt til på østsida

En stor del av befolkningen i bygda bodde på vestsida av Glomma, og var avhengig av båt eller ferje når de skulle til kirken for å delta i gudstjenestene og andre kirkelige handlinger. I nærheten av kirken lå tingstua, og på gårder omkring holdt myndighetspersoner som soknepresten, fogden og sorenskriveren til. Folket på østsida måtte over elva når de hadde ærend hos disse, og kom en seg ikke over elva med egen eller lånt båt, måtte en benytte seg av sundmannens tjeneste.

Etter nedleggelsen

Da sundstedet ble nedlagt i 1862, søkte sundmannen Christian Arnesen Løchen amtmannen om erstatning for redskaper, båter og ferger, men søknaden ble avslått. Løchen etablerte da landhandel i drengestua på Sundet.

Kilder og litteratur

• Gjærum, J.: Akershus fylkes veghistorie. Oslo 1954. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Horgen, Jan E.: Bygdehistorie for Fet. Bind 3. Bosteds- og slektshistorie. Roven, nordre del av Jaren. 1988. 769 s. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Røed, Alf: «Fet, et betydelig og farlig sund langs Glomma.» I Aftenposten 22. oktober 1977.
• Tysdal, Håkon: «Vannveier på Romerike – fra føringsbåt til Jernbarden.» I Romerike mens nasjonen våkner 1750-1850. Årbok for Romerike historielag. 2009.
• Skråmm, Wigo: Fetsund fergested. Skrevet for Lokalhistorisk ressurssenter Fet 1999.
• Skråmm, Wigo: Fetsund sundsted. Skrevet for Lokalhistorisk ressurssenter Fet 1999.