Svensketrafikken
Svensketrafikken er en betegnelse på flukt til Sverige under okkupasjonen 1940–1945. Rundt 50 000 nordmenn klarte å flykte til det nøytrale nabolandet. Blant disse var rundt 1000 jøder, mens de andre i hovedsak var personer som var ettersøkt av okkupasjonsmyndighetene. En del personer kom seg over flere ganger, idet de reiste tilbake til Norge for å drive motstandsvirksomhet. Flyktningene fikk hjelp av grenseloser, lokalkjente som førte dem langs flyktningrutene. 96 flyktninger omkom. 31 av dem døde under selve flukten, tretten ble skutt under fluktforsøk etter å ha blitt pågrepet og 52 døde eller ble henrettet i fangenskap. Motstandsgrupper som også drev med annen aktivitet sto bak deler av organiseringen av svensketrafikken, men det fantes også grupper som bare holdt på med dette, kalt eksportgrupper.
Organisering
Allerde i 1940 begynte man å organisere grupper som kunne bistå flyktninger. I Osloområdet fantes Steenstrup-gruppa, Tjersland-gruppa, Wergeland-gruppa, Andreas-gruppa, Lassen-gruppa og flere andre. I Østfold ble Halden-gruppa dannet. I løpet av 1941–1943 ble det dannet fire store eksportgrupper som var knyttet til Milorg,Sivorg, Komorg og XU. I 1943 opprettet også Polorg en liten eksportgruppe. Hver gruppe hjalp primært sine egne medlemmer som måtte flykte, men de kunne også i nødstilfeller hjelpe hverandre. Flere av dem engasjerte seg i 1942 i å hjelpe jøder over.
Milorg hadde den største eksportgruppa, med omkring 500 personer fordelt på flere undergrupper. Ei viktig Milorg-gruppe var dekningsgruppa Edderkoppen. Komorg hadde 47 medlemmer i sin eksportgruppe. Tall for andre grupper er ukjent.
Rutene
Utdypende artikkel: Flyktningeruta
På Østlandet var det omkring seksti fluktruter som ble brukt i løpet av krigen. Alle de sentrale rutene hadde utgangspunkt i Oslo. I Trøndelag og Nord-Norge var det rundt 55 ruter. Seksten av disse hadde utgangspunkt i Trondheim. Det er uklart når de enkelte rutene ble opprettet og hvilke tidsrom de var i bruk.
På Østlandet var det oftest ikke så fysisk krevende å komme seg over. En av de mest trafikkerte rutene gikk med tog til Halden og så med båt over Iddefjorden. Det var også en del ruter som krevde at man gikk en del, men som oftest kom man langt med tog slik at turen gjennom skogområdene ved grensa ikke ble så lang. I nord var det langt mer krevende, da det kunne være lange etapper på ski eller til fots. De fleste av de 31 som døde under flukten omkom i uvær på snaufjellet.
Fordelen i nord var at okkupasjonsmakten hadde langt dårligere kontroll over grenseområdet, så faren for å møte en tysk patrulje var mindre. Det finnes dog eksempler på at tyske soldater har sett en annen vei, som i Halden der det flere ganger var flyktninger som rodde over Iddefjorden midt på dagen uten at garnisonen på Fredriksten festning reagerte.
Grenseloser
Utdypende artikkel: Grenselos
Det er sannsynlig at over tusen personer virket som grenseloser i løpet av krigen. De hadde forskjellig bakgrunn, men felles var at de kjente grenseområdene godt. Mange hadde fått kjennskap til områdene gjennom sin yrkesutøvelse, som skogarbeider, lastebilsjåfører, gruvearbeidere eller annet. En del kvinner virket som grenseloser, og det er også eksempler på at barn deltok.
Det var i de første krigsårene ikke noe fast organisert dekningsapparat, og grenseloser og andre som organiserte flukt måtte derfor som regel selv flykte etter en tid. Det var få som klarte å holde på mer enn et års tid. Behovet for mer organisering rundt svensketrafikken kom gjennom de mange tiltak okkupasjonsmyndighetene satte i verk for å stoppe den. Grenseboerbevis, passersedler og reisetillatelser førte til behov for falske papirer, og transporten måtte legges opp så disse ble kontrollert så få ganger som mulig. Fra høsten 1942 begynte dekningsorganisasjonene å komme på plass, og grenselosene ble dermed knyttet til nettverk som kunne bistå dem.
Kapasitet
Eksportgruppene i Oslo hadde høsten 1942 en kapasitet på femti til seksti personer pr. uke. Dette var omtrent det de trengte selv, og da deportasjonen av jødene startet ble kapasiteten sprengt. Dette gjorde trafikken langt farligere, men gruppene klarte allikevel å få mer enn halvparten av landets jøder i sikkerhet.
Forbud mot flukt
De fleste av de som flyktet var ettersøkt, eller regnet med å bli avslørt i nærmeste framtid. Det var dermed forbundet med stor fare å bli tatt under flukten. Den 26. september 1941 kom en forordning som gjorde det å flykte straffbart. Den som forsøkte å forlate Norge uten tillatelse kunne dømmes til tukthusstraff. Dersom flukten utgjorde en fare for det tyske rike, for eksempel dersom flyktningen hadde våpen på seg, kunne dødsstraff komme til anvendelse.
Den 12. oktober 1942 ble det bestemt at dødsstraff skulle være vanlig reaksjon dersom noen forsøke å ta seg inn i eller forlate Norge, eller å hjelpe krigsfanger eller personer på flukt. Dersom det var formildende omstendigheter kunne straffen bli tukthus eller fengsel.
Tap
Utover de 96 flyktningene som mistet livet døde 29 grenseloser og 55 andre som var tilknyttet svensketrafikken. Det totale tapstallet er dermed 180 mennesker.
Seksten av losene døde i fangenskap, åtte ble henrettet og fem døde i tjeneste. Av de andre ble åtte henrettet mens 47 døde i fangenskap eller ble drept ved arrestasjon.
Litteratur
- Eitingerrapporten i NOU 1998:12, kap. 11.6.6.2