Torader
Torader er et lite trekkspill med to rader diskantknapper, hvor lyden frambringes av frie tunger som settes i bevegelse når belgen dras. Instrumentet er vekseltonig, det vil si at samme tast gir én tone når belgen presses inn og en annen når den trekkes ut. Dette prinsippet har instrumentet felles med munnspillet.
Konstruksjon
Toraderen består av et melodiklaviatur og et bassklaviatur, hvor melodien vanligvis spilles med fingrene på høyre hånd. Melodiklaviaturet består av to knapperader, hvorav hver rad utgjør en egen toneart. Den ytterste raden fungerer vanligvis som hovedtoneart, mens den innerste raden representerer en komplementær toneart i kvartavstand. De vanligste kombinasjonene av tonearter på toraderen er G/C-spill og A/D-spill. I tillegg er toraderne vanligvis komplettert med fire halvtoner, slik at toneomfanget utvides til å bli en kromatisk skala som går over en oktav.
Bassklaviaturet består av åtte knapper som er ordnet parvis slik at den nederste knappen i paret gir grunntonen mens den øverste knappen gir en treklang. Bassklaviaturet også er vekseltonig med unntak av de to nederste bassknappene på innerraden som er de samme i begge belgretninger. Det finnes også toradere med 12 bassknapper.
I Sveits, Østerrike og de sørligste delene av Tyskland er en variant med treraders melodiklaviatur svært utbredt. I Sveits blir instrumentet kalt «Örgeli» - eller «lite orgel» direkte oversatt til norsk.
En tysk oppfinnelse blir en del av norsk folkemusikk
Det første trekkspillet ble konstruert i Berlin i Tyskland i 1820-årene i form av en enkel enrader, og snart begynte man også å produsere trekkspill med to knapperader. De første trekkspillene kom trolig til Norge allerede i 1830-årene, men det skulle likevel gå henimot tretti år før instrumentet fikk noen særlig utbredelse her i landet. I 1860-årene kom det i gang serieproduksjon av en- og toradere i Tyskland, noe som fikk stor betydning for utbredelsen og populariteten til instrumentet rundt om i Europa. De første trekkspillene som kom til norske bygder var naturlig nok enradere, og først etter 1880 begynte toraderne å ta mer og mer over.
Reaksjonene på en- og toraderen var veldig forskjellig fra bygd til bygd. I enkelte bygder levde durspillet og fela lykkelig side om side i spelemannsmiljøene, og de to instrumentene opptrådte ofte i samspill. I andre bygder var reaksjonene langt mer negative, og durspillet ble sett på som spelemennenes og felemusikkens verste fiende. Dette hang både sammen med konkurransen om spilleoppdragene, det nye runddansrepertoaret som kom sammen med trekkspillet og utfordret den eldre slåttemusikken, og den moderne tonaliteten og karakteren i musikken som dette instrumentet representerte. Da man fra slutten av 1800-tallet begynte å arrangere kappleiker og spelemennene i 1923 organiserte seg i Landslaget for Spelemenn, fikk durspillet ingen plass innenfor dette miljøet.
Den populære Toradertrioen fra Hallingdal har mye av æren for renessansen instrumentet fikk på 1970-tallet. Trioen hentet blant annet fram eldre slåtter fra repertoaret til Embrik Bergaplass (1925–2018) og andre toraderspelemenn i dalen. Mange begynte nå å lære seg å spille torader, og vi fikk både fram en rekke dyktige soloutøvere og gammeldansgrupper som benyttet torader. Vi måtte imidlertid vente helt fram til 1986 før Landslaget for Spelemenn tok trekkspillet inn i varmen og begynte å arrangere en årlig landsfestival for gammeldansmusikk med en egen klasse for toraderspill.
Kilder
- Store norske leksikon: Torader]
- Wikipedia: Toradertrioen fra Hallingdal
- Wikipedia: Schwyzerörgeli