Trondheim Eiendomsregister

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Trondheim Eiendomsregister er en oversikt over ordningene for regstrering av fast eiendom i bykommunen. Bakgrunnen for at det er behov for slike oversikter er at det først var i 1976 at det ble innført krav om bruk av gårdsnummer og bruksnummer i byene. Hver by førte derfor matrikkel etter sitt eget system.

Grunnlag for historisk eiendomsregister

Byutvidelser og kart

Kart over Trondheim fra 1930
Kart over Trondheim, 1930

Trondheim er en av de eldste norske middelalderbyene. Byen vokste frem på 1000-tallet, på gården Nidarnes ved utløpet av Nidelva. Det vanlige navnet på byen i tidlig og høymiddelalder var Nidaros, mens Trondheim ble et stadig vanligere navn på byen i senmiddelalderen. Byens oppkomst er knyttet til kong Olav Trygvason (r. 995-1000), som skal ha etablert en kongsgård på den vestre siden av Nidelva og stukket ut tomter til kjøpstadbebyggelse der, på et område der det alt en tid hadde vært en sesongmessig handelsplass under jarlene på Lade (Blom 1997: 32-40; Eliassen 1999 [1]: 43; Helle 2006: 50-54). Byen ble et viktig senter for kongemakten i Trøndelag i middelalderen, men byens vekst utover på 1000- og 1100-tallet var i enda større grad knyttet til byens rolle som kirkelig sentrum, særlig etter gravleggingen av kong Olav Haraldsson (r. 1015-1028) i byen og den påfølgende helgenkåringen av ham, noe som gjorde byen til et viktig pilegrimsmål, og etter at byen ble norsk erkebispesete i 1152/53 (Blom 1997; Helle 2006: 50-54).

Trondheim brant en rekke ganger i middelalderen og tidlig moderne tid. Størst konsekvenser fikk storbrannen i 1681, dels fordi store deler av byen brant ned, men enda mer fordi gjenoppbyggingen, som ble ledet av Anthony Coucheron og Jean Gaspard de Cicignon, førte til at byens middelalderlige gatenett forsvant og ble erstattet av en ny, barokk byplan. Det var gjennom byplanen til Coucheron og Cicignon at byens sentrum fikk sin nåværende form (Eliassen 2006: 189-91. For mer om byen før og etter byreguleringen etter brannen i 1681, se Berg 1951).

Utover på 1600- og 1700-tallet fikk byen en stadig viktigere rolle som handelsby (Eliassen 2006: 156). Det førte til befolkningsvekst, både i og rundt byen. Byen vokste fra rundt 2 500 innbyggere på midten av 1600-tallet til 8 846 innbyggere i 1801. I samme periode vokste det også to forsteder rundt byen, Ila i vest og Bakklandet i øst. Befolkningsveksten fortsatte inn på 1800-tallet. I 1875 hadde byen 22 152 innbyggere, i 1900 rundt 39 000. Også bebyggelsen i forstedene vokste, og gjennom to byutvidelser i siste halvdel av 1800-tallet ble den bymessige bebyggelsen i forstedene innlemmet i byen. Den første byutvidelsen fant sted i 1864, og omfattet forsteder både vest, øst og sør for byen. I vest omfattet den de østligste delene deler av Ila og Ihlevolden, i sør omfattet den områdene Jonsløkken Klosterdal, Nidarø og helt ned mot Dalsengen, og i øst omfattet den «Bakkestranden eller Hlademoen, Møllenberg – ældre og nyere - Christiansten, Petersborg, Christianfeldt og Bollabakken» (se Lov angaaende Udvidelse af Grændserne for Kjøbstaden Throndhjem). Den andre utvidelsen, som ble vedtatt i 1892 og trådte i kraft i 1893, omfattet hele Lademoen og Ulstadløkken i øst, Lillegården, Singsaker, Gløshaugene og Dalsengen i sør, og Sverreslien og resten av Ila og Arildsløkken i vest (se Lov om Udvidelse af Grændserne for Kjøbstaden Trondhjem, dat. 27de Juni 1892).

Det er bevart flere kart over byen fra 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Det eldste er fra 1830, og ble tegnet av kapteinen B. A. Blom. Kartet, som ble tegnet i målestokk 1:3 000 alen og etter geometrisk oppmåling, viser byen orientert mot nord, med fjorden, Nidelva, festningsverker, kvartaler, gater og veiter, bordtomter, enkelte bygninger, som Nidarosdomen. Kvartalene er nummererte, det samme er bordtomtene langs havnen og Nideelva. Kartet viser dessuten en del av landstedene rundt byen, samt bebyggelsen i forstedene på Bakklandet og Ila. Kartet viser imidlertid ikke bebyggelsen i byen i detalj.

Det gjør derimot et kart over byen fra 1868. Kartet, som var et matrikkelkart utgitt på Adelsteen Knudsens Forlag, er orientert mot sør, det vil si motsatt vei av kartet fra 1830, og viser byen med havnen, fjorden, elva, samt bebyggelsen i sentrum, Bakklandet, som hadde blitt innlemmet i byen fire år tidligere, samt bebyggelsen på Bakkestrand ut mot Lade og bebyggelsen i forstedet Ila. På kartet er bebyggelsen tegnet i detalj, og hver bygning er nummert. Større bygninger, som Nidarosdomen, Vår Frue kirke, bispeboligen, rådhuset og byens første jernbanestasjon fra 1864, samt byens gater og veiter, er oppført med navn. Nummereringen av bygningene følger gatene og veitene i byen. Kartet viser at Trondheim hadde et gatebasert adressesystem (gatenavn og gatenumre) på 1860-tallet. Kartet viser også at det hadde skjedd noen viktige endringer i byens gatenett sammenlignet med situasjonen på Bloms kart, endringer som skyldtes bybranner. Det hadde vært flere branner i byen, som hovedsakelig bestod av trehus, på 1700- og første halvdel av 1800-tallet, men brannene fikk få følger for gatestrukturen i byen. Det gjorde derimot storbrannene i 1841 og 1842. I begge brannene ble over 300 bygninger i byen ødelagt, og i etterkant av begge brannene ble det gjort endringer i byens gatenett. Brannen i 1841 førte til at Thomas Angells gate ble etablert og at Carl Johans gate ble forlenget gjennom hele kvartalet mellom Søndre gate og Nordre gate, mens brannen i 1842 førte til etableringen av tre nye gater fra fjorden og opp mot Kongens gate (St. Olavs Gade, Tordenskiolds Gade og Hospitalgaden). I tillegg ble deler av Dronningens gate og Kongens gate rettet ut, og gatebredden ble utvidet fra 20 til 40 alen (Gjesdahl 1975: 17-18). Disse endringene er alle synlige på kartet fra 1868.

I 1893 gav Statsingeniørkontoret i byen ut et nytt kart over byen. Kartet, som ble tegnet i målestokk 1:10 000, og ble tegnet i forbindelse med den andre av byutvidelsene i siste halvdel av 1800-tallet, den som trådte i kraft i 1894. Kartet er som Blomst kart fra 1830 orientert mot nord, og viser elva, fjorden, havnen, kanalene, og bebyggelsen med kvartaler, gater og veiter. Gater, bydeler og større bygninger, som Nidarosdomen og bispegården og endestasjonen for Meråkerbanen (dagens jernbanestasjon, som stod ferdig i 1881), er oppført med navn. Endelig viser kartet både de nye og gamle bygrensene.

Fem år senere, i 1898, ble det utgitt nytt reguleringskart over byen. I likhet med de eldre kartene viste kartet, som ble tegnet i målestokk 1:10 000, elva og fjorden, bygrensene (den fra 1894), og byens bebyggelse med kvartaler, veier og veiter. Større offentlige og private bygninger er oppførte med et nummer som viser til en fortegnelse nede i venstre hjørne av kartet, mens det øverst til venstre for kartet er ført en liste over navn på byens gater, veier og veiter. I tillegg er det tegnet inn planlagte kvartaler i flere av de ubebygde områdene av byen, og på høyre side av kartet er det tegnet inn et mer detaljert kart over Kolonien, et område på nedre deler av Lademoen der det ble ført opp arbeiderboliger i 1873. Kartet viser også at noen gater hadde skiftet navn. For eksempel het det som på kartet fra 1893 var Strandgaten nå Olav Trygvasons gate, en navneendring som ble vedtatt av bystyret i Trondheim i forbindelse med markeringen av byens 900-årsjubileum i 1897 (Støren 1983: 237).

Alt i 1902 kom nok et nytt kart ut over byen, utarbeidet av O. M. Ranheim og tegnet i målestokk 1:7 500. Kartet ligner mye på kartet fra 1898, men i tillegg er det ført opp gatenumre i de fleste av de bebygde kvartalene i byen, og det er også tegnet inn parker og kirkegårder i byen.

Sju år etter Ranheims kart, i 1909, lagde byens stadskonduktørkontor et nytt matrikkelkart. Kartet, består av fire kartblad, alle i målestokk 1:5 000, viser bebyggelsen i detalj med trebygninger markert i gult og murbygninger markert med rødt. I tillegg er samtlige bygninger, inkludert sjøbodene langs Østre og Vestre kanal, påført en gateadresse med gatenavn og gatenummer. I likhet med kartet fra 1898, har kartet også en fortegnelse over gater og veiter og en fortegnelse over større offentlige og private bygninger i byen.

I 1916 laget J. Markussen ved byens oppmålingsvesen et nytt reguleringskart over byen. Kartet ble tegnet i målestokk 1:10 000, og viser byen med elva og fjorden, bebyggelsen med kvartaler, gater, veiter og parker, samt områder satt av og regulert til nybygg. Også her er større bygninger nummererte, og en del av gatenumrene i byens gater og veiter er dessuten tegnet inn på kartet. En revisjon av dette kartet ble utgitt av oppmålingskontoret i 1925.

I 1940 gav det som nå het Trondheim bygningssjefkontor ut nok et reguleringskart over byen, også det i målestokk 1:10 000. I likhet med kartene fra 1916 og 1925 viser det byen med elva og fjorden, bebyggelsen med kvartaler, gater og veier, samt byggebeltene, det vil si områdene som var satt av og regulerte til nybygg. Større bygninger er nummererte. I tillegg viser kartet innfartsveiene til byen og et detaljkart over Gråkalbanen, som ble bygd på 1930-tallet, i målestokk 1:25 000.

Matrikkel og adressebok

Matrikkelkartene fra Trondheim viser at byen brukte et gatebasert adressesystem i siste halvdel av 1800-tallet og de første tiårene av 1900-tallet. De viser også endringene i gatestrukturen etter brannene i 1841 og 1842. Men når ble det gatebaserte adressesystemet innført?

Det må i hvert fall ha blitt innført etter folketellingen fra 1801. I folketellingen fra 1801 er byen delt inn i roder, og innenfor hver rode er husene ordnet etter gatenavn og husnumre. Husnumrene er ordnet fra 1 og oppover innenfor hver gate eller veite, men husnummereringen skiller seg fra nummereringen vi finner på matrikkelkartet fra 1868. For eksempel finner vi byens tukthus i Kongens gate nr. 39, mens matrikkelkartet fra 1868 fører opp tukthuset som beliggende i Kongens gate 85-87. Folketellingen fra 1801 er imidlertid interessant fordi den viser at også bebyggelsen i forstaden Ila var ordnet etter det samme gatenavn- og husnummerbaserte adressesystemet. Unntaket er Bakklandet, der bebyggelsen er delt i to roder, og husene nummerert fra 1 og oppover innenfor hver av rodene. Innføringen av det gatebaserte systemet må dessuten ha skjedd før 1865, for i folketellingen det året er det gatebaserte adressesystemet brukt som adressesystem i byen. Det samme systemet er dessuten brukt i folketellingene fra 1875, 1885, 1900 og 1910. Noen unntak var det imidlertid. Et unntak er å finne i tellingen fra 1865, der tellingen av befolkningen i områdene som hadde blitt innlemmet i byen året før, ikke ennå hadde fått gateadresser. Innen folketellingen fra 1885 hadde imidlertid også bebyggelsen i disse områdene fått gatenavn og gatenumre. Et annet unntak finner vi i folketellingene fra 1900 og 1910, der bebyggelsen i bymarka ikke hadde annen adresse enn navnet på hvert enkelt sted.

For å holde informasjonen om adressene i byen oppdatert, har Trondheim lenge gitt ut trykte, oppdaterte adressebøker. Den første utgaven kom ut i 1888, og adresseboka kom deretter ut nesten årlig frem til 1993. Mange av adressebøkene er også blitt skannet og gjort tilgjengelig på nett av Trondheim Folkebibliotek. Det gjelder adressebøkene for årene 1888-1925 (Se Trondheim Folkebiblioteks nettsider). Adressebøkene er ordnet etter det gatebaserte adressesystemet i byen. Enkelte av utgavene har også med et kart over byen. Kartet Statsingeniørkontoret i byen lagde i 1893 er å finne i adresseboka som kom ut samme år, mens reguleringskartet fra 1898 er å finne som vedlegg til 1898-utgaven av adresseboka. Utgaven fra 1893 har dessuten med en egen adresseoversikt for beboerne i Ihlsvigen, Stenbjerget, Aasveien, Sindsager, Grændsen, Kolonien og Lademoen, områder som ble innlemmet i byen i 1893/94. Oversikten fra disse områdene viser at ikke alle beboerne i disse områdene hadde fått gateadresser med gatenavn og gatenummer etter byutvidelsen. Det gjelder særlig beboerne på deler av Singsaker og Lademoen. Egne oversikter for områdene som ble innlemmet i byen 1893/94 er også å finne i de påfølgende utgavene av adresseboka, den siste i utgaven fra 1898. Disse utgavene viser at det tok noen år før det gatebaserte adressesystemet var innført overalt i de nye bydelene.

Panteregister og grunnbok

Matrikkelkartene, folketellingene og adressebøkene fra 1800-tallet og første halvdel av 1900-talllet brukte alle det gatebaserte adressesystemet. Det samme systemet finner vi igjen i de bevarte panteregistrene fra byen, men her møter vi også et annet, nummerbasert adressesystem, det vil si, vi møter faktisk tre ulike nummeringer av bybebyggelsen i de eldste registrene.

Panteregistrene ble ført av byfogden i Trondheim. Til sammen er det bevart 69 bind med panteregistre fra byen. Av dem er det ti personalpanteregistre og ti bind med registre til personalpanteregistrene (2Ba01-10). Av de øvrige er det 42 realpanteregistre, et hjelperegister på tre bind (2A 43-45), et kontraregister (2Ab 01), samt tre bind med gate- og eiendomsregistre (2Ac 01-03). Panteregistrene inneholder referanser til selve pantebøkene. Også disse ble ført av byfogden. I Trondheim er den første panteboken fra 1670. De bevarte pantebøkene fra Trondheim er dermed de eldste i landet. Til sammen består pantebokarkivet av 120 bind, ført kronologisk, og dekker perioden fra 1670 til 1950.

Det er i de eldste realpanteregistrene vi møter de nummerbaserte adressesystemene. Den første serien med realpanteregistre består av fire bind (2A 0001-0004), der bind 2A 0001 begynner i 1824. Her er alle grunnene i byen nummererte fra 1 og oppover til nr. 1516. Nidarosdomens kirkegård er oppført med nummer 1, og nummereringen avsluttes med lystgårdene utenfor bygrensene, som Nøysomhed (nr. 1448) og Fagerlien (1450). Ettersom denne nummereringen ikke stemmer overens med nummeringen av husene i folketellingen fra 1801, er det trolig at nummereringen som ble brukt i bind 1 er hentet fra byens branntakstprotokoll. Bind 2A 0002 og 0003 dekker bebyggelsen i sentrum og bind 2A 0004 bebyggelsen på Ila og Utmarka. Som bind 1 begynner bind 2 med Nidarosdomen som nr. 1. Bindet er dessuten ordnet etter gatene i byen, slik at bind 2 begynner med Nidarosdomens kirkegård (nr. 1) i Øvre Østre Gade. Vi møter imidlertid også to andre nummereringer i det samme registeret. Bindene er dessuten ordnet etter gater. Nidarosdomen og domkirkegården er for eksempel også ført med løpenummer 14, mens i Dronnings Gade nordre side, møter vi nr. 306, som i tillegg er påført matrikkelnummeret 36 og løpenummeret 261. Nummer 306 viser her til det eldste løpenummeret som huset også hadde i bind 1, matrikkelnummeret til gatenummeret huset også har på kartet fra 1868, mens løpenummeret, som åpenbart er ført på senere, viser løpenummeret til nummereringen i den andre serien med panteregistre fra byen.

Den andre serien med panteregistre dekker perioden fra midten av 1860-tallet, det vil si like etter den første byutvidelsen, til begynnelsen av 1930-tallet. Serien består av atten bind (2A 005-023) og er ordnet etter løpenumre. De sju første bindene (løpenummer 1-1162) dekker bebyggelsen i sentrum, bind 2A 012 dekker Bakklandet (løpenr. 1163-1359), bind 2A 013 Ila (løpenr. 1360-1545) og bind 2A 014 Bymarka (løpenr. 1546-1667), mens bind 2A 017-023 dekker løpenumrene 1668-3501. I tillegg er det bevart to bind med panteregistre over bebyggelsen i de nye bydelene etter byutvidelsen i 1864 (bind 2A 15 (1864-1868) og bind 2A16 (1865-1881). Løpenummereringen i denne serien med panteregistre ble trolig innført i forbindelse med byutvidelsen i 1863/64. Her, i bind 2A 005, møter vi igjen Nidarosdomen som løpenummer 14a. I tillegg er gatenavnet Øvre Østre gade strøket over og erstattet med Bispegaden (gaten skiftet navn i 1886 (Støren 1983: 36)), og innførslene er strøket over med rød penn, og så står det «Overført til reg. S 51. Det viser til den fjerde serien med panteregistre (se nedenfor. Bind S er bind 2A 40).

En tredje serie, bind 2A 24-26, dekker tiden fra byutvidelsen i 1893/94 til begynnelsen av 1930-tallet. Bindene inneholder informasjon om bebyggelsen i de nye bydelene etter byutvidelsen. Bind 2A 24 begynner med bebyggelsen på Lade og går deretter sørover til Grænsen, bind 2A 25 fortsetter i vest opp mot Arildsløkken og Sverreshaug, mens bind 2A 26 dekker bebyggelsen i Kolonien og eiendommer i Strinda kommune. Eiendommene er oppført med de gamle gårds- og bruksnumrene de hadde i landmatrikkelen, og de fleste har også blitt gitt et nytt matrikkelnummer, en gateadresse og et løpenummer i byens matrikkel. I bind 2A 24 møter vi for eksempel grunnen Sandstad under gårdsnummeret 9 Rydningen og bruksnummeret 68 Sandstad (landmatrikkelen), og under matrikkelnummer 7, løpenummer 194 Sandstad (ny adresse i byen). I bind 2A 26 møter vi for eksempel Ellef Andresens Huse på «Gaarden Coloniens Grund No. 38, MNr. 7, løpenummer 194», som har blitt påført den nye adressen «Matrikkel No. 4 Rosenvinges Gade». Innførselen inneholder også referanse til hvor vi kan finne eldre informasjon om grunnen i panteregisteret fra Strinda landherred.

Den fjerde serien med panteregistre (2A 027-042) dekker perioden fra slutten av 1920-tallet til slutten av 1940-tallet, og er ordnet etter bydeler, gatenavn og gatenummer, men fører også opp løpenumrene grunnene hadde i den tredje serien med panteregistre. Bind 27 dekker Ila-Møllehaugen, bind 28 Nyveien-Bymarka, bind 29 Bymarka, bind 30 og 31 Øya, bind 32 Bakklandet, bind 33 Singsaker, bind 34 Kristianstenområdet, bind 35 Innherredsveien, bind 36 Rosenborg, bind 37 Lademoen, bind 38 Lilleby, bind 39-41 Midtbyen (det gamle bysentrum), mens bind 42 dekker bebyggelsen på Veitene. I likhet med den tredje serien av panteregistre fra byen, har alle grunnene her et løpenummer og en gatebasert matrikkelnummeradresse. Bind 27 begynner for eksempel med Ilevolden nr. 1, løpenummer 1360.

Panteregistrene fra Trondheim viser dermed at det fantes flere ulike adressesystemer i byen på 1800-tallet. Det første panteregisteret fra byen brukte en løpenummerering som adressesystem. Denne nummereringen er også brukt for å ordne grunnene i de neste tre bindene med panteregistre fra byen, men her møter vi også to andre nummereringer, nemlig en gatebasert skattematrikkelnummerering (gatenavn og gatenummer, i panteregistrene kalt matrikkelnummer), og en ny løpenummerering, den som ble brukt for å ordne grunnene i den andre serien med panteregistre fra byen. I den fjerde serien er panteregistrene ordnet etter bydeler og det gatebaserte adressesystemet, men serien fører også hvilket løpenummer hver grunn hadde i den andre serien med panteregistre.

For å finne frem til informasjon om enkelteiendommer i panteregistrene, kan det imidlertid være lurt å starte søket i de nyeste panteregistrene, det vil si i de tre bindene med gate- og eiendomsregister (2Ac 1, 2Ac 2 og 2Ac3), der eiendommene er ordnet på gateadresser. Registeret inneholder referanser til hvilket panteregister i den fjerde serien med panteregistre (2A 0027-0042) den enkelte eiendommen er å finne. Her vil en finne referanser til løpenumrene i den andre serien med panteregistre (2A005-023). I denne serien er hver eiendom ført med både nytt og gammelt løpenummer, der det gamle løpenummeret viser til løpenummeret i den første serien med panteregistre (2A 0001-0004). Etter at loven om tinglysning kom i 1935, fikk Trondheim et nytt realregister over tinglyste dokumenter om fast eiendom, den såkalte grunnboken. Grunnboken og panteregistrene ble ført parallelt fram til rundt 1950, da panteregisteret ble faset ut og informasjonen overført til grunnboken. Dette ser vi tydelig i den femte serien med panteregistre fra byen, der innførslene er strøket over og det står oppført at informasjonen er blitt overført til grunnboken. I 1953 ble deler av Strinda kommune, blant annet hele Ladehalvøya og deler av Byåsen, innlemmet i Trondheim kommune. Etter innlemmelsen fikk de nye bydelene nye gate- eller veinumre i bymatrikkelen. Det ble samtidig laget en liste over de nye bydelene og hvilke gårds- og bruksnumre de hadde hatt i Strinda. Denne listen skal finnes på oppmålingskontoret i Trondheim kommune.

I 1964 ble Trondheim slått sammen med nabokommunene Strinda, Tiller, Leinstrand og Byneset til nye Trondheim kommune. I motsetning til områdene som ble overført fra Strinda i 1953, beholdt imidlertid bebyggelsen i de gamle landkommunene Strinda, Tiller, Leinstrand og Byneset beholdt gårds- og bruksnumre som adressesystem. Kommunen fikk dermed to ulike adressesystemer. Bebyggelsen i sentrum beholdt sitt gatebaserte adressesystem, og Strinda de gamle gårds- og bruksnumrene sine. Bebyggelsen i Leirstrand fikk derimot nye gårdsnumre fra 100 og oppover, Byneset fikk nye gårdsnumre fra 200 og oppover, mens Tiller fikk gårdsnumre fra 300 og oppover. Dette varte frem til begynnelsen av 1980-tallet, da også grunnene i Trondheim sentrum, som følge av delingsloven i 1980, fikk gårds- og bruksnumre. Gårdsnumrene i sentrum ble nummerert fra 400 og oppover. I Midtbyen tok gårdsnummeringen utgangspunkt i Prinsens gate og Kongens gate. Det delte sentrum inn i fire deler, som fikk gårdsnummer 400-403. For de øvrige delene av den gamle bykommunen, som hadde blitt en del av byen gjennom utvidelsene på 1800-tallet, ble det, så langt det lot seg gjøre, tatt utgangspunkt i gårdsgrensene fra tiden da de enkelte bydelene var en del av landmatrikkelen og tilhørte ulike gårdsbruk rundt byen. I forbindelse med overgangen til gårds- og bruksnumre i bykjernen fikk kommunen laget en bok som dokumenterte sammenhengen mellom bymatrikkelen og de nye gårds- og bruksnumrene. Den skal være tilgjengelig på kommunens oppmålingskontor.

Kilder og litteratur

  • Adressebog for Trondheim, 1888-1925. Tilgjengelig digitalt på Trondheim byarkivs nettsider (http://www.tfb.no/db/adresseboktrondheim/).
  • Berg, Henry. 1951. Trondheim før Cicignon. Gater og gårder før reguleringen 1681.
  • Blom, Grethe A. 1997. Middelalder til 1537. Trondheims historie 997-1997. Bind 1.
  1. ↑ [Eliassen, Finn-Einar: Norsk småbyføydalisme?. Utg. Den norske historiske forening. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.]
    • Eliassen, Finn-Einar. 2006. «Småbyenes storhetstid, ca. 1500-1830», i Helle (red.) 2006, s. 145-245.
  • Gjesdahl, Kjerstin Noach 1975. Et byggemiljø: Trondheim 1800-1850. Fortidsminner, nr. 60.
  • Helle, Knut. 2006. «Fra opphavet til omkring 1500», i Helle (red.) 2006. Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år, s. 23-142.
    • Helle, Knut (red.) 2006. Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år.
  • Lov angaaende Udvidelse af Grændserne for Kjøbstaden Throndhjem, i Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m. m., der vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse. 17. Inneholdende Aarene 1862, 1863 og 1864, s. 503-505.
  • Lov om Udvidelse af Grændserne for Kjøbstaden Trondhjem, dat. 27de Juni 1892. Stortingsforhandligner 1892, ottende del.
  • Myhre, Jan Eivind. 2006. «Den eksplosive byutviklingen 1830-1920», i Helle (red.) 2006, s. 249-381.
  • Statsarkivet i Trondheim
    • A-0003 Byfogden i Trondheim
    • Panteregister (2A 0001-042)
    • Pantebøker
    • Støren, Wilhelm K. 1983. Sted og navn i Trondheim. Et topografisk-historisk leksikon.

Utforming og innhold


Logohistreg.png Trondheim Eiendomsregister er basert på dokumentasjon fra NBR-prosjektet Historisk_befolkningsregister, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Denne digitale utgaven er del av dokumentasjonen for delprosjektet som Arne Solli, AHKR ved Universitetet i Bergen hadde ansvar for. Artiklene er historisk grunnlag for kartfesting av bybefolkningen i Norge ca. 1880-1920. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Ved større endringer og tillegg bør man melde fra på epost til arne.solli(krøllalfa)uib.no.

Se også: Kartportalen urbgis • Historisk befolkningsregister • Nasjonalt historisk befolkningsregister

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Trondheim_Eiendomsregister&oldid=2539331»